Brutal og viktig, men overflatisk

90 minutter viser et brutalt Norge der menn dreper sine kvinner. Men filmen gjør seeren mer kvalm enn engasjert. Og etter filmen er det like uklart for oss hva som faktisk motiverer mennene til vold.

90 minutter, Regi: Eva Sørhaug, Premiere 21/9

I Eva Sørhaugs 90 minutter, som hadde premiere i går, møter vi tre menn: en eldre herre fra overklassen (Bjørn Floberg), en typisk middelklassemann (Mads Ousdal), og en mer tilsynelatende uutdannet og kokainavhengig fyr (Aksel Hennie).

De tre historiene knyttes aldri sammen, men kretser rundt samme tematikk. Omtalen i media og fra filmselskapet går langt i å avsløre hva som skjer, og for å kunne diskutere filmen på fornuftig vis er det nødvendig å si noe om retningen dette tar: Mennene er på hver sin måte på vei mot å ta livet av kvinnen i sitt liv.

Regissør Eva Sørhaug har sagt at hun ble interessert i hvorfor vi har relativt høyt antall partnerdrap i Norge sammenlignet med andre typer drap. Sørhaug har helt klart ønsket å si noe om et samfunnsproblem. Dersom du ikke skulle forstå det av filmen for øvrig, er det heldigvis understreket for oss med et tilbakevendende bilde av en grå folkemasse. Spørsmålet er om hun lykkes med å vise samfunnsdimensjonen av problemet.

Mangler troverdighet

For at jeg som seer skal la meg overbevise om at dette faktisk er et samfunnsproblem, trenger jeg å føle at historien er troverdig. Troverdighet er ikke det samme som realisme. Karakterene må virke sannsynlige og motiverte av filmens premiss og virkelighet.

Les også Kristian Meisingset: "Aldri vært bedre å være mann".

Dersom du skal ta opp et samfunnsproblem med en film, på et nivå der filmen skal gjøre en forskjell, kan du velge flere ulike tilnærminger. Dokumentarfilmer og fiksjonsfilmer har ganske forskjellige muligheter. Dokumentarversjonen av denne filmen kunne lett ha valgt seg tre tilsvarende historier fra virkeligheten, kjørt på med statistikk og fakta, og blitt en rystende film. Troverdigheten til filmen ville kommet av at det var virkelige historier.

En fiksjonsfilm kan være like virkningsfull, men da er den gode enkelthistorien helt nødvendig. Det holder ikke at historien likner noe vi har hørt før. Vi må tro at menneskene faktisk kunne handlet slik de gjør innenfor universet de er i. Vellykket formidling krever at vi bryr oss.

Vi bryr oss ikke om tre så «smart» utvalgte historier, som så åpenbart skal representere et utvalg typer partnerdrap, forskjellige samfunnsklasser og ulik drapsmetode.

Problemet med 90 minutter er at vi ikke bryr oss om tre så «smart» utvalgte historier, som så åpenbart skal representere et utvalg typer partnerdrap, forskjellige samfunnsklasser og ulik drapsmetode. Utvalget er konstruert for å passe, og da blir man raskt sittende og reflektere over det, heller enn å leve seg inn i handlingen.

Sjablonghistorier

90 minutter blir en filmatisering av stiliserte, sjablongaktige fakta. Vi får historiene vi på sett og vis har hørt i media, bare brutalt og hardt fremstilt.

Men filmen virker like uvitende som oss om hva det er som faktisk driver norske menn til å drepe kvinnene i sitt liv.

Ikke alle menn som mister jobben, føler behovet for å forgifte sin kone. Ikke alle som blir utsatt for utroskap, griper til vold. Og ikke alle dopmisbrukere mishandler kjærestene sine. Hva som motiverer mennene er like uklart etter filmens nitti minutter.

Derfor var det kanskje viktig å gjøre filmen så brutal som den er. Alle voldsfremstillingene ser ekkelt realistiske ut og publikum blir ikke skånet. Regissøren klarer ikke å gi innsikt, så hun gir deg heller et trøkk, slik at du skal skjønne brutaliteten.

Onde menn?

Å gjøre filmen troverdig og la seerne utforske motivasjonen, er ikke det samme som å fortelle hver detalj om karakterene.

Eva Sørhaug uttalte på Kulturnytt i P2 (20. sept) at hun i tillegg til tematikken ønsket å utforske en fortellermetode der hun gir lite informasjon om karakterene, og publikum må gjette og ta i bruk egne assosiasjoner for å forstå historien. Det er i utgangspunktet et smart grep, så når jeg nå sier at vi ikke får vite nok om karakterene, er det ikke fordi jeg vil ha mer fakta eller klarere fremstilling av bakgrunnen deres.

Det jeg savner i 90 minutter, er muligheten til å bli fanget i enkelthistorien.

En annen film om partnerdrap, som klarer nettopp balansen med å holde tilbake informasjon og samtidig la deg bli kjent med karakterene gjennom et objektivt og observerende kamera, er den russiske Elena som gikk på kino i vår. Der fikk vi mesterlige skuespillerprestasjoner og ble beveget av historien uten at vi ble foret med informasjon. Elena ble ikke fremstilt som ond, hun ble fremstilt som desperat.

90 minutter klarer ikke å skape nødvendig sympati for drapsmennene. Vi forstår ikke handlingene deres. Ikke slik at vi skal mene at handlingene er riktige, men slik at vi tenker at de kunne skjedd.

Regissøren klarer ikke å gi innsikt, så hun gir deg heller et trøkk, slik at du skal skjønne brutaliteten.

Sørhaugs menn, tilsvarende dem hun hadde i Lønsj (2008), er for onde og usympatiske. Svaret på hvorfor vi har partnerdrap, er at de er dårlige mennesker. Det er en konklusjon uten samfunnsdimensjon. Det kunne vært en interessant konklusjon: Samfunnet er ikke skurken, men enkeltmennenes ondskap. Men hun gir ikke karakterene rom nok til å utforske en slik dybde.

Fortell én skikkelig historie

Hvorfor evner hun ikke å gi mennene mer dybde?

Det er påfallende hvor mange norske regissører som lager flettverksfilmer, eller, i 90 minutter sitt tilfelle, flere parallelle historier i én film.

Eva Sørhaug har tidligere gitt oss Lønsj, men i tillegg har vi for eksempel Hjem til jul (2010), 5 løgner (2007) og Upperdog (2009).  Til tross for at de færreste filmene bikker en time og førti minutter, har man behov for å fylle opp filmen med en rekke karakterer som enten kan vise flere problemstillinger lett knyttet sammen, eller ett tema fra flere vinkler.

Hvorfor fremelsker norske regissører denne modellen? Min teori er at de ikke stoler på historiene sine. De stoler ikke på at de klarer å utvikle karakterer som kan bære hele filmen. Problemet er at de lager historier og karakterer som publikum ikke rekker å bli interessert i.

For å si det enkelt: Før du klarer å lage én solid historie, er det ikke noe poeng i å plage oss med flere. Når filmen gir deg så lite engasjement for karakterene at katarsisen i sluttscenen ikke en gang gir litt tilfredsstillelse, har regissøren ikke gjort jobben sin.

Det er synd, for mye at det filmatiske er vakkert gjort. 90 minutter rommer flotte, uttrykksfulle nærbilder og egne visuelle utrykk for hver av historiene. Sørhaug tar fine små grep med å la lyd og bilde skille lag noen øyeblikk. Det gjør filmen bedre. Men det er ikke nok.

Den norske mannen får gjennomgå for tiden. Han er en infantil dott eller en brutal drapsmann.

Dreper konene sine

Den norske mannen får gjennomgå for tiden. Han er en infantil dott eller en brutal drapsmann. Pussig nok jobbes det mer med å få oss til å forstå hvorfor han er førstnevnte enn sistnevnte.

Les også Torgeir Aanes om Mer eller mindre mann: "Retningsløse guttemenn".

Det er åpenbart lettere å lage en overbevisende puslete norsk mann, men desto viktigere at også kunsten tar tak i de vanskelige utfordringene: Å skildre et trygt norsk samfunn der etnisk norske menn mishandler og dreper konene sine.

Sørhaug bør berømmes for å ha valgt et interessant tema, gjort det taktilt og brutalt, og laget en til tider vakker film. Men hun klarer ikke å gi meg mer forståelse eller å få meg til å investere emosjonelt i problemet. Da har hun kun lyktes halvveis.