Se mot nord!

Amerikanske delstater har, helt siden Colorado legaliserte cannabis i 2014, vært det mest brukte referansepunktet både for tilhengere og motstandere av en mer liberal narkotikapolitikk. Men USA skiller seg betydelig fra Europa på mange måter. Kombinasjonen av fortsatt føderalt forbud og legalisering i snart halvparten av delstatene skaper også spesielle utfordringer. Selskapene som selger stoffene har for eksempel store problemer med å benytte normale banktjenester, noe som fører til at store deler av omsetningen betales kontant. Det skaper sine egne kriminalitetsutfordringer i et stadig mer kontantløst samfunn.

For Norge og Europa kan det derfor være mer relevant å rette blikket litt lenger nord. Canada legaliserte cannabis for drøyt fire år siden. De særamerikanske utfordringene bortfaller, og Canada er på mange måter i en slags mellomstilling mellom Vest-Europa og USA. Voldskriminaliteten er lavere enn i nabolandet i sør, og velferdsstaten mer utbygd, blant annet med et heldekkende offentlig helsevesen. Men bruken er langt mer utbredt i Canada enn i Norge og de fleste europeiske land.

I oktober ble en statlig evaluering av erfaringene så langt offentliggjort. Også i Norge har Canada fått mer oppmerksomhet gjennom den debatten som har fulgt i kjølvannet av Willy Pedersens kronikk i Aftenposten 19. januar, der han bygger på denne evalueringen.

Nedenfor skal jeg gå litt nærmere igjennom erfaringene enn Pedersen hadde plass til, og anvender også den siste av de årlige spørreundersøkelsene som kartlegger forbruksmønster og hvordan markedet fungerer. Den kom i desember, og er derfor ikke fanget opp i evalueringen fra oktober. Jeg trekker også på avsnittene om Canada fra min bok Legaliser! Nå!, som ble utgitt i forkant av evalueringen.

Bred støtte

Canada legaliserte bruken av cannabis 17. oktober 2018, etter at det liberale partiet under ledelse av Justin Trudeau hadde gått til valg på dette. Meningsmålinger i 2016 og 2017 viste et klart flertall, mellom seks og syv av ti, for legalisering, og den solide støtten er opprettholdt. En måling fra oktober 2022 viser at 66 prosent støtter legalisering. Det tyder på at reformen er kommet for å bli. Det ledende opposisjonspartiet, de konservative, stemte imot, men gikk i 2019 til valg på ikke å omgjøre reformen.

Internasjonale konvensjoner gir føringer for nasjonale myndigheters handlefrihet. International Narcotics Control Board (INCB) i Wien overvåker oppfølgingen av konvensjonene, og har etter hvert ført en mykere linje, etter først å ha motsatt seg ulike skadereduksjonstiltak som sprøyterom. INCB motsatte seg opprinnelig Portugals avkriminalisering, men mente etter et besøk i landet i 2004 at den ikke bryter med konvensjonene. Det er altså en åpning for avkriminalisering.

Da Canada legaliserte cannabis, var dette ganske opplagt et brudd på konvensjonene. INCB har da også gitt beskjed om dette, og Canada har erkjent at så er tilfelle. Det har så langt ikke fått alvorlige praktiske konsekvenser. Det har nok mange land som nå har satt i gang prosessen for legalisering fått med seg.

Lisens, aldersgrense og reklameforbud

Omsetningen foregår gjennom utsalg med lisens. Også produksjon, import og prosessering er underlagt lisensordninger. Vanlige omsetningsavgifter gjelder, og i tillegg kommer 1 dollar pr. gram i særavgift, eller 10 prosent av salgsprisen, dersom det er høyere.

Den føderale aldersgrensen er 18 år, men provinsene har stort spillerom i å fastsette sine egne reguleringer, og derfor er det bare Alberta som har denne grensen. De øvrige har 19 år, bortsett fra Quebec, som har økt den til 21. (De fleste har 19-årsgrense for alkohol, og ville ikke ha lavere grense for cannabis.) Bruk på offentlig plass er forbudt i syv provinser, mens de øvrige seks tillater det på samme steder som tobakksrøyking er tillatt. Reklame utenfor utsalgsstedene er forbudt.

Det tok litt tid før markedet «satte seg», men det legale salget har nå tatt seg betydelig opp, og det finnes omkring 3200 utsalgssteder. I tillegg kommer nettsalg. I fem av tretten provinser er det statlige enheter som står for salget, mens i de øvrige er det private eller en kombinasjon av privat og offentlig. (De små provinsene Nunavut og Nova Scotia har også offentlige alkoholutsalg, altså en slags «vinmonopol). Større aktører dominerer markedet, slik de ti største produsentene står for 43 prosent av produksjonen, mens de ti største salgskjedene står for to tredeler av salgsvolumet.

Hver canadier kan besitte eller dele med andre opptil 30 gram cannabis, og dyrke opptil fire planter pr. boligenhet (unntatt i Quebec og Manitoba). De under 18 år kan ikke kjøpe eller dyrke, men kan i henhold til de føderale reglene besitte opptil 5 gram. Provinsene har varierende regler, og behandler generelt dette på samme måte som mindreåriges besittelse av alkohol.

Legal omsetning overtar

Prisene i det legale markedet var i 2019 anslått å være opptil dobbelt så høye som i det illegale, og dette var den grunnen som de som handlet illegalt oftest oppga. Flere utsalg og økt konkurranse har imidlertid senket prisene i det legale markedet, slik at ekstrakostnadene ved å handle legalt ble redusert til omkring 20 prosent i 2021. Dette har bidratt til at det legale markedet, som nå er dobbelt så stort som det illegale, stadig øker sin markedsandel.

Inger Lise Hansen i Actis er glad i å påpeke at «det kriminelle markedet består». Det gjør hun i sitt svar til Pedersen, akkurat som hun gjorde i en debatt med meg på Dagsnytt 18 i fjor. Men dette er (bevisst) tåkelegging. Ingen påstår at det illegale markedet forsvinner over natten. Poenget er at det blir kraftig redusert, en prosess som trolig vil fortsette.

Spørreundersøkelsen viser at de aller fleste brukere nå får sin cannabis fra legale kilder. Andelen som oppgir at de vanligvis kjøper fra lisensierte butikker, fysisk eller online, var 69 prosent i 2022, opp fra 63 prosent året før. I tillegg kommer åtte prosent som har dyrket selv, eller fått dyrket for seg. To av tre brukere oppgir at de aldri får stoffet fra en ulovlig eller ikke lisensiert kilde. Bare fire prosent oppgir at de som regel har fått stoffet fra illegale kilder, men 18 prosent oppgir venner og bekjente og familie som hovedkilde. Disse kan i sin tur ha fått tak i cannabis både på lovlig og ulovlig måte.

Som vi ser er andelen som oppgir at de som oftest får stoffet fra lovlige kilder betydelig høyere enn den legale omsetningens andel av totalmarkedet. Det skyldes at mange av de som bruker mye, holder seg til sine gamle leverandører, mens de som sjelden bruker, og nye brukere, i større grad handler i de regulerte utsalgene.

Når en ganske stor, men fallende andel av mer regelmessige brukere holder seg til sine gamle leverandører kan det som nevnt skyldes noe lavere priser, men også vane. Mange oppgir «convenience», altså praktiske grunner, til at de holder seg til tidligere leverandør. Mens det for mange brukere oppleves ubehagelig å handle med langere, og den kriminelle forsyningskjeden skaper usikkerhet omkring kvalitet og styrke, har andre brukere et godt forhold til sin faste leverandør. Snarere enn som «langer» oppfattes han som en venn eller bekjent. Det vil derfor ta en del år før det illegale markedet blir uten særlig betydning.

Liten økning i bruken

Legaliseringen i 2018 ble begrunnet i velkjente argumenter – at kriminalisering gir negative effekter sosialt og helsemessig for brukerne, og understøtter en kriminell leverandørkjede. Men det ble også pekt på at bruken hadde økt betydelig etter 2011, og var blant de høyeste i verden. De negative konsekvensene av forbudet kunne altså ikke sies å oppveies av lavere bruk, slik argumentet ofte går i Norge.

Når motstanderne av liberalisering i Norge, som Thomas Clausen og Helge Waal ved Seraf i sitt tilsvar til Pedersen, peker på en viss økning etter legaliseringen, innebærer det altså ikke noe trendbrudd, men er en forlengelse av en pågående utvikling. De to er også upresise når de skriver at «økningen stagnerte noe i 2021 – forklart av koronapandemiens lavere tilgjengelighet og endrede sosiale eksponering. Så har økningen fortsatt».

De årlige spørreundersøkelsene (CCS) viser at mens 22 prosent av dem over 16 år oppga bruk siste året i 2018, har andelen ligget på 25-27 prosent i de fire etterfølgende årene. Mens bruken var noe ned fra 2020 til 2021, var de opp igjen til 2020-nivå i 2022. Det som hos Clausen og og Waal fremstilles som en vedvarende økning, kan heller leses som en stabilisering mellom 2019 og 2022. En lignende utvikling finner vi for bruk den siste måneden, og for dem som oppgir daglig eller nesten daglig bruk.

Når Clausen og Waal bruker den beskjedne økningen i bruken til å konkludere med at vi ikke må legalisere, er ikke dette et faglig standpunkt, men et normativt standpunkt, forankret i en paternalistisk ideologi. Der er verdien av frihet satt til null, og at mange sier at bruken gir dem et bedre liv tillegges ingen verdi.

Brukerne i Canada rapporterer nemlig i hovedsak positive effekter. Det burde egentlig ikke være overraskende, siden folk stort sett bruker rusmidler fordi de bedømmer effekten som netto positiv, i motsetning til en utbredt oppfatning av at de er avhengige, og derfor bruker selv om de synes virkningen er negativ. Blant dem som hadde brukt cannabis siste 12 måneder svarte for eksempel 48 prosent at bruken hadde bedret deres mentale helse, mens åtte prosent svarte motsatt. Hele 50 prosent svarte at bruken bedret deres livskvalitet, mens fem prosent mente at den forverret den.

Øker ikke blant unge

I aldersgruppen 16-19 år er det minimal økning i andelen som brukte siste året – fra 36 prosent i 2018 til 37 prosent de to siste årene. (For de unge var det heller ingen økning i årene før legaliseringen, snarere en liten nedgang). Dette er i tråd med erfaringene fra USA, der bruken blant de unge ikke øker etter legalisering, noe som kan henge sammen med aldergrense i de lovlige utsalgene, mens den øker en del blant voksne. Dette er viktig, fordi motstanderne av avkriminalisering og legalisering gjerne legger vekt på hensynet til de unge.

Faktisk har det vært en tydelig økning i debutalderen etter legaliseringen, fra 18,9 år i 2018 til 20,5 år i fjor. Når Clausen og Waal skriver at den ikke har endret seg, er det ikke korrekt. Riktignok er noe av grunnen at legaliseringen fikk en del godt voksne til å prøve cannabis, men også dersom vi bare ser på de yngre aldersgruppene, er det en økning i debutalderen. Evalueringsrapporten viser til at de under 20 har bedre kunnskap om den reelle helserisikoen enn gruppen over 25. Debatten rundt legalisering har trolig bidratt til informasjonsspredning blant de unge.

Det bør også nevnes, slik Rusreformutvalget trakk frem, at det ligger en mulig skjevhet i slike spørreundersøkelser, siden noen respondenter kan være mer villige til å svare sant på at de bruker når dette ikke lenger er ulovlig.

Mindre kjøring i rus

Selv om bilkjøring i ruset tilstand er et mindre problem enn kjøring i alkoholpåvirket tilstand, er det langt fra ufarlig, og derfor et område som undersøkes nærmere i Canada. Andelen av brukere som oppgir at de mener cannabis reduserer kjøreferdighetene har økt fra 61 prosent i 2018 til 76 prosent i 2022, noe som igjen kan tyde på at debatten rundt legalisering har hatt en opplysende effekt.

Mens 13 prosent i 2018 oppga at de hadde vært passasjer i en bil kjørt av en som nylig (to timer for røyking, fire timer for å ha spist) hadde inntatt cannabis, var denne andelen 7 prosent i 2021 og 10 prosent i 2022. Nedgangen er enda tydeligere for cannabisbrukerne. Blant dem gikk andelen som hadde vært passasjerer med en påvirket fører ned fra 44 til 26 prosent i 2022, og andelen som selv hadde kjørt gikk ned fra 27 til 18 prosent.

Clausen og Waal fremstiller dette som at «rundt én av fem personer hadde kjørt hasjpåvirket». Men dette er altså andelen blant cannabisbrukerne, ikke blant alle canadiere. Og de to, som ikke opptrer som forskere, men som aktivister, sier selvsagt ikke noe om at dette er en klar nedgang etter legaliseringen.

Basert på forskning fra Ontario og Alberta ser det heller ikke ut til å ha vært noen økning i antallet cannabisrelaterte trafikkulykker.

Pass deg for godteriet!

Både i Canada og i amerikanske delstater har det etter legaliseringen blitt mer vanlig å innta cannabis i spiselig form. Noe av dette ligner på godteri, og det kan være årsaken til at det også i Canada har vært en økning av cannabisforgiftning blant barn og unge, selv om omsetning av slike produkter ikke ble legalisert før i januar 2020. I Quebec er dette fortsatt forbudt, og denne forskjellen utnyttes i en studie av sykehusinnleggelser av barn med akutt cannabis-forgiftning. Det er en kraftig økning av slike innleggelser i 2020 og 2021 i provinsene som legaliserte spiselig cannabis, og en langt mer beskjeden økning i Quebec.

Det er for tidlig å si om dette problemet er varig, eller om bedre kunnskap om farene ved at barn og unge kan få i seg cannabis ved et uhell vil redusere problemet. Dersom det viser seg ikke å være tilfellet, kan det være et argument for at andre land som legaliserer setter som betingelse at de produktene som er lovlige å selge, ikke skal kunne forveksles med godteri. I Canada stiller de krav til lavere THC-innhold i spiselige cannabisprodukter. Men problemet med alle slike innskrenkninger er at det oppmuntrer et illegalt marked på siden av det legale.

En studie fra provinsen Alberta som dekker alle aldersgrupper, viste en økning i henvendelser til legevakten med cannabis-utløste problemer etter legaliseringen. Forskerne kalte økningen «liten» og påpekte at bare 0,3 prosent av henvendelsene var knyttet til cannabis. En studie fra Ontario viste også økning i cannabisrelaterte henvendelser til legevakten, men det var en forlengelse av en trend fra før legaliseringen. En annen studie fra Ontario viser en sterkere økning blant kvinner. Men også disse forskerne kaller økningen «beskjeden», og at cannabis-relaterte besøk på legevakten er svært liten sammenlignet med andre rusmidler, som alkohol.

Forskerne i den siste Ontario-studien peker på at økningen før legaliseringen kan skyldes redusert stigma i de senere år. For egen del vil jeg tilføye at denne reduksjonen i stigma kan ha blitt forsterket av selve legaliseringen, og derfor forklare noe av økningen. En annen del kan skyldes nye og uerfarne brukere, mens en tredje del kan skyldes den generelle økningen i bruken som spørreundersøkelsene nevnt ovenfor tyder på.

I legaliseringsdebatten er det mye oppmerksomhet omkring risikoen for cannabisrelatert psykose og schizofreni, og jeg skriver mye om dette i Legaliser! Nå! I Canada fant en studie frem til desember 2019 ikke noen økning i legevaktbesøk for dette. Snarere ble en klart økende trend fra 2015 i cannabisrelatert psykose brutt ved legaliseringstidspunktet.

Flere fordeler enn ulemper

Det er to klare positive effekter av legaliseringen: Langt færre brukere får sin livskvalitet skadet gjennom straffeforfølgning, og det offentlige får skatteinntekter på bekostning av kriminelle leverandører. Selv om ikke alle vil være enig i det, gjentar jeg at mer frihet og det at de fleste brukere mener at bruken gir dem et bedre liv, også bør telle på den positive siden.

Bruken har trolig økt noe, men ikke blant unge. Det er en økning av cannabisrelaterte henvendelser til legevakten, men mye av dette kan være forbigående på grunn av nye uerfarne brukere og skjødesløs oppbevaring i hjem med barn. På den annen side er utviklingen i cannabisrelatert psykose snarere positiv, og færre kjører i cannabisrus.

Ingen amerikanske delstater har reversert sin legalisering, og det ser heller ikke ut til å være aktuelt i Canada, selv om det fremdeles er åpent hva en eventuell konservativ valgseier i 2025 kan bety.