Lars Løkke savner seg selv i politikken

I en kommentar om den rike og alltid skiftende partifloraen i dansk politikk skrev jeg 6. oktober i fjor:

«Venstres mangeårige statsminister Lars Løkke Rasmussen er så bitter på sitt parti at jeg ikke blir det minste overrasket om han skulle savne seg selv i politikken i den grad at hans starter sitt eget parti.»

Siden den gang har det skjedd uvanlig mye selv til dansk politikk å være. Den 1. januar meldte Røkke Rasmussen seg ut av Venstre, og den 8. januar offentliggjorde han på sin Facebook-side at han har startet et eget politisk «nettverk», som allerede har fått over 10.000 medlemmer.

Før helgen kom en YouGov-måling som viste at fire prosent svarte at de helt sikkert ville stemme på ham dersom han startet parti, mens ytterligere 20 prosent ville overveie å gjøre det. Slike målinger, som spør om et hypotetisk parti, og der hans eventuelle nye parti ikke settes opp mot de eksisterende partiene, bør riktignok tas med en klype salt. Hovedpersonen selv mente at målingen var «interessant».

Fra riksrett til nytt parti?

Venstres nestleder Inger Støjberg, som har vært en inspirator for Sylvi Listhaug, har måtte gå av som statsråd og nestleder, og blir nå stilt for riksrett. Hun anklages for å ha brutt loven ved å skille asylsøkerpar der kvinnen er under 18 år fra hverandre, uten å foreta en individuell vurdering, på tross av at hun ble advart mot at det ville være brudd på menneskerettighetskonvensjonen.

Det er gode muligheter for at hun blir felt. Venstres gruppe, med unntak av 10 representanter og alle fra de Konservative, stemte for å innlede riksrettssak. I motsetning til i USA, der det er senatet som stemmer, avgjøres saken i Danmark av en rett bestående av en halvpart høyesterettsdommere og en halvpart oppnevnt av Folketinget, gjerne tidligere politikere.

Og dermed kommer spekulasjonene om enda et parti. Selv om Folketinget har stemt mot henne med stort flertall, er det danske folk delt på midten i spørsmålet om riksrett, og et klart flertall av Venstre velgere er på hennes side, noe som skulle tyde på et potensial. Men det er trangt i partilandskapet, så kanskje hun heller melder overgang til Nye Borgerlige, selv om det taler mot en slik løsning at hun nok ikke vil nøye seg med å spille annenfiolin.

Kampen om innvandringsmotstanderne

Konfliktene rundt Støjberg og Løkke Rasmussen er ganske ulike. Den første handler om politisk kurs, og hvordan partiene håndterer innvandringspolitikken og deler de innvandringskritiske velgerne seg imellom.

Dansk Folkeparti hadde lenge et solid grep på denne gruppen, men har etter hvert fått konkurranse fra Nye Borgerlige, som har en klarer borgerlig profil i andre spørsmål, der DF har vært velferdsnasjonalister og for eksempel skeptisk til skattelettelser.

Venstre og Socialdemokratiet tok også flere skritt i retning innstramninger, og reduserte på den måten faren for ytterligere velgerlekkasjer til DF. Socialdemokratiet har riktignok justert seg et par hakk i motsatt retning etter at de kom i regjering, for å ta hensyn til sine innvandringsliberale samarbeidspartnere.

I en kort periode truet også det svært ytterliggående Stram Kurs med å komme inn i Folketinget, men oppslutningen har senere falt sammen.

For fremtiden!

Løkke Rasmussens sak handler mer, men ikke bare, om person og status. Han gjorde en god valgkamp sist, og Venstre var nær ved å beholde makten, noe han personlig tok æren for. Den gamle statsministeren føler seg dårlig behandlet i ettervalgsoppgjøret, som endte med at han måtte trekke seg sammen med sin mangeårige rival og nestleder, finansminister Kristian Jensen. Så bitter var han, at han utga bok om det, blant annet med hemmelige opptak fra interne partimøter.

Jakob Elleman-Jensen, sønn av den gamle utenriksminister og Norgesvenn Uffe, tok over i september 2019, med målet om å være en samlende leder. Det har ikke gått bra. Partiet er usikre på kursen fremover, og Elleman-Jensen har ikke hatt autoritet til å stake den ut. Striden om Støjberg har ikke hjulpet.

Lars Løkke, som danskene kaller ham, har imidlertid også et politisk prosjekt. Allerede i valgkampen i 2019 tok han til orde for et samarbeid i sentrum, i praksis med Socialdemokratiet. I dag er første prioritet å få Radikale Venstre til å bytte side.

Målet er å redusere fløypartienes makt. På sin egen nettside skriver han:

”Muligheden for at give et bedre land videre til næste generation begrænses af en ny skillelinje – på tværs af den traditionelle højre- og venstreskala. Hvor det tidligere handlede om individ over for stat og balancen mellem frihed og fællesskab, handler det nu om balancen mellem nation og omverden, viljen til forbedringer op mod trygheden ved at undgå forandringer, åbenhed over for lukkethed – skal der bygges broer eller mure? Det er ikke sort-hvidt, men det er dog en definerende skillelinje. Stilstand eller forandring.»

Den høye pissprat-faktoren får meg til å konkludere med at dette mest handler om at Lars Løkke savner seg selv i politikken. I det bildet passer også at han, etter å ha veid frem og tilbake, har gått imot riksrettssaken mot Støjberg.

I satirespalten til Berlingske meldes det i dag at de to danner partiet «Bitre Borgerlige»: «Har du lyst til at ødelægge blå blok yderligere og svælge i hævnfantasier om Jakob Ellemann-Jensen? Så kan det nye parti være noget for dig.»

Løkkes utstrakte hånd til Støjberg kan tyde på at han har lest meningsmålingene.

Venstre stuper på målingene

De siste ukene har de vært fryktelige for Venstre, som ved valget i juni 2019 fikk 23,4 prosent av stemmene. I forrige uke kom en katastrofe-måling hos YouGov på 9,2 prosent. Den var nok utypisk, men andre målinger viser nå omkring 12 prosent, og partiets posisjon som landets nest største, trues nå av de Konservative.

Venstre har lekket både til de Konservative, et parti som ikke skiller seg dramatisk fra Venstre, men har stått sterkt i byene mens Venstre tradisjonelt har vært et landsbygdparti. For få har siden var de nærmest redusert til en interesseforening for velbemidlede i Københavns forsteder. Men med bråk i Venstre og ro i de Konservative under kompetent lederskap fra Søren Pape, har mange velgere flyttet over. Pape fremstår nå som den mest aktuelle statsministerkandidaten på borgerlig side, noe som svekker Ellemann-Jensen ytterligere.

Støjberg-støyen har medført lekkasje i den andre enden, til Nye Borgerlige. De er nå vesentlig større enn Dansk Folkeparti, som etter en langvarig nedtur muliges har stabilisert seg rundt 6-7 prosentpoeng.

Ny verden etter korona?

Som i Norge sliter opposisjonen med å finne ut av hvordan de skal forholde seg til regjerings korona-strategi. Det er nødvendig å stå sammen, samtidig som opposisjonen heller ikke kan bli fullstendig ukritisk. Beslutningen om å avlive all mink i landet, som i hvert fall må sies å ha vært gjennomført i raskeste laget, klarte heller ikke å få opposisjonen på offensiven.

Enn så lenge har Socialdemokratiet fått et styringstillegg i målingene, selv om det er vanskelig å vite om dette vil være varig, og den sterke andre korona-bølgen i landet setter regjeringen på prøve. Når landet kommer tilbake til normalen, er det uvisst hvordan det politiske landskapet på borgerlig side ser ut.