KOMMENTAR
Noen har fått dårligere råd, men hvordan vet Sylvi Listhaug og Marie Sneve Martinussen at det er blitt flere av dem? Og er det Listhaugs motstand mot regneark eller Tor Mikkel Waras krav om skikkelige tall som viser hva Frp egentlig står for?
Norge har lav arbeidsledighet og høy lønnsvekst og en søkkrik stat, men også nokså moderat økonomisk vekst og en rente som har steget mye fra hva mange hadde vent seg til.
Prisveksten var svært høy etter pandemien og er ennå nokså høy. Inflasjon som hoper seg opp gir et mye høyere prisnivå enn før pandemien. Samtidig er det mye uro rundt prisene på mat, strøm og diesel, der mye av kostnadsøkningen tilfaller staten som økte inntekter.
Det var bakgrunnen for at NRK Debatten denne uken lot partilederne i Fremskrittspartiet, Rødt og Senterpartiet krangle med økonomer fra SB1 Markets, DNB Carnegie og Storebrand om folk har fått bedre råd eller ei.
Den usaklige utskjellingen var det politikerne som sto for. Rødt-leder Marie Sneve Martinussen sa til sjeføkonom Harald Magnus Andreassen at hun «blir kvalm når bankøkonomer med høy lønn prøver å forklare folk at det å ha dårlig råd bare er en følelse», rett etter at Andreassen hadde slått fast at noen har dårlig råd og at det for noen er mer enn en følelse. Men folk har bedre råd enn for fem år siden, ti år siden, femten år siden, konstaterte Andreassen.
«Her har vi en bankøkonom som representerer de i Norge som har hendene langt inn i jakkeforet til folk og som ribber oss med høye renter hver dag», sa Martinussen også. Men i den grad bankene ribber kundene, er det fordi de har økt innskuddsmarginene, ikke utlånsmarginene.
«Setter man seg ned og regner på hva som gir bankene gode overskudd nå, er det i praksis innskuddskundene som står for hele ‘superprofitten’», sa Sindre Noss i Renteradar til E24 i august.
Bankene ribber oss med lave renter hver dag, men det passer nok ikke så godt i Rødts fortelling.
«Bevilgningene til Statistisk sentralbyrå er økt sterkt. En rasjonell økonomisk politikk har som sin forutsetning nøyaktige opplysninger om de økonomiske forhold i landet», sa Erik Brofoss i finanstalen i 1946, gjengitt under et Alm-seminar forrige uke. Nå i 2026 har SSB-forskere avvist at det er noen dyrtid i Norge, også i et eget innslag i Debatten.
Frp-leder Sylvi Listhaug viste på sin side til en alenemor som har fått mer enn doblet utgiftene til betjening av lån til over 20 000 kroner måneden, og nå må hoppe over enkelte måltider.
«Det er hverdagen til dem der ute. Det som er problemet med økonomer, er at man sitter og lever livet i regneark med gjennomsnittstall, men det er ikke der folk lever», sier Listhaug.
Strengt tatt lever ikke folk i talepunktene til politikere heller. Og på enkelte områder – klimapolitikk, innvandring – har Frp markert seg nettopp som et parti som vil ha skikkelige tall på bordet. Vil de da egentlig ikke ha representative tall, men bare ett og annet ekstremtall? Kan Frps mange kritikere i klima- og innvandring nøye seg med å svare at mange opplever at innvandringspolitikken er for streng og at vi får mye igjen for klimapolitikken?
Høyere lønn og justert realdisponert inntekt pr. innbygger eller ei: Egenrapport tilfredshet har ifølge Norsk Monitor falt de siste par tiårene. Sjeføkonom Olav Slettebø i Alm viste på Brofoss-seminaret hvordan justert disponibel realinntekt pr. innbygger har skutt i været i samme periode. Da er det tatt hensyn både til renteutgifter og til billigere individrettede offentlige utgifter, som for eksempel billigere barnehageplasser.
Folk tar nok ikke feil i hvordan de har det. Men hvis tilfredsheten har falt til tross for mye høyere inntekt, hvorfor skulle økonomiske støttetiltak på bred front være nøkkelen til å få oss til å ha det bedre?
Kanskje er folk utmattet av nyhetsstrømmen med kriger i øst og vest, og harde politiske fronter i mange saker? Bare det at vi må ha beredskapslagre i tilfelle russerne kommer, kan jo være egnet til å legge en demper på lykken eller oppfatningen om hva som skal til for å oppleve at man har god nok råd. Men dette forklarer ikke at den opplevde lykken ifølge forskere synker i Norge, men stiger noe i resten av verden, inkludert Europa (riktignok fra et lavere nivå).
Kanskje er de som selv ikke rammes av høyere rente bekymret for barnefamilier som blir rammet, eller kanskje de gruer seg til det en dag gjelder dem selv? Kanskje, men den egenrapporterte tilfredsheten – prosent meget og ganske lykkelig minus ikke spesielt og slett ikke lykkelig – falt også i perioden med renter nær null.
Og hvis folk i slike undersøkelser ikke svarer på hvordan de selv har det, men egentlig på hvordan (de tror) de som har fått det verre har det, er jo svaret gitt. Men da kan ikke undersøkelsene brukes til så mye.
Folk føler det de føler, men kan vi stole på at de sier det de mener? University of Michigan spør hver måned hvordan amerikanerne har det og hva de venter av økonomien fremover. Svarene danner grunnlaget for en stemningsindeks, og viser en ekstrem polarisering etter partilinjer: Folk som har «sin» president i Det hvite hus ser mye lysere på livet enn de som støttet den tapende kandidaten. Pessimister og optimister bytter raskt plass etter valget.
I september lå forventningsindeksen på 46,3, ned fra litt over 51 i både august og i september i fjor. Blant demokratene var indeksen på lave 32, men blant republikanerne på forholdsvis høye 77.
Et stykke på vei gir det mening at valgvinnerne er mer fornøyd med livet enn valgtaperne – de setter jo pris på endringene som valgresultatet innebærer. Men i USA er utslagene i disse undersøkelsene så store at i slutten av 2021, under president Biden, lå inflasjonsforventningene til republikanerne 5,5 prosentpoeng høyere enn demokratenes. Kanskje skyldes ulikt syn bare at leste de ulike nettsteder og stolte på vidt forskjellige økonomer, men Carola Binder ved Brookings Institute i 2023 sa at hvis demokrater og republikanere virkelig hadde så forskjellige inflasjonsforventninger som de sa de hadde, burde de også ha gjort veldig forskjellige beslutninger om investeringer og forbruk. En alternativ forklaring er at folk bruker spørreundersøkelsen til å sende politiske signaler, ikke til å uttrykke reelle forventninger.
Fremskrittspartiet har lenge belyst kostnadene ved innvandringen. I det siste har Tor Mikkel Wara økt presset på regjeringen med gjentatte krav om å legge frem anslag for hva det vil koste å kutte norske utslipp med 70 prosent. Begge deler er fornuftig politikk. Når Listhaug harselerer med økonomers bruk av regneark, kan det kanskje avskrives som en opportunistisk tilnærming for å utnytte folks misnøye til å øke presset på regjeringen. I så fall går det an å trekke på skuldrene, riste på hodet, hoppe i stolen, og håpe at Listhaug egentlig innser at gjennomsnittstall i regneark er nyttige hvis det skal føres politikk som gjelder for hele befolkningen.
Men det er også en annen mulighet: Kanskje er det Listhaugs tilnærming som er Fremskrittspartiets sanne linje: enkelteksempler good, regneark bad. Da fremstår Waras krav om å legge frem skikkelige kostnadsanslag i klimapolitikken bare som en opportunistisk bruk av den politikken som vil plage regjeringen mest, og som noe som helt tilfeldigvis dessuten er fornuftig. Scenariet med at Wara er opportunisten er verre enn at Listhaug er det.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
