Iran – modernitetens uferdige verk

Etter tolv dager med intens væpnet konfrontasjon mellom Iran og Israel, preget av strategisk avskrekking og uforutsigbar eskalasjon, har Iran igjen trådt inn i sentrum av verdens oppmerksomhet. I kjølvannet av konflikten vokser en gammel refleks i vestlige analyser: Frykten for at et regimesammenbrudd i Iran vil utløse et regionalt kaos à la Irak eller Afghanistan. Dette er ikke bare uttrykk for strategisk usikkerhet, det avslører også en reduksjonistisk forståelse av Midtøsten, der komplekse samfunn reduseres til enkle skjemaer og generaliseres ut fra de mest mislykkede eksemplene.

Denne artikkelen argumenterer for et annet perspektiv. For bak narrativene om atomtrusler, prestestyre og undertrykking finnes et annet Iran, et samfunn med dype statsbærende tradisjoner, en levende konstitusjonell arv, sterke sivilsamfunnsnettverk og en høykompetent diaspora. I motsetning til mange av sine naboer har Iran både kulturelle og institusjonelle forutsetninger for en bærekraftig demokratisk overgang. Iran er ikke et samfunn i kollaps – det er modernitetens uferdige verk.

Da revolusjonære handels- og geistlige familier i 1906 tvang Qajar-kongens hånd og ga Persia en grunnlov, la de begrepene nasjonal suverenitet, folkevalgt makt og rettsstat inn i det politiske ordforrådet lenge før slike ord fant fotfeste andre steder i Midtøsten. Også den islamske revolusjonen i 1979 startet paradoksalt nok som en bevegelse for politiske rettigheter. Dagens konfrontasjon mellom Iran og Israel, og den bitre retorikken som runger i Teheran og Jerusalem, må ikke få oss til å overse landets egen modernitetshistorie eller å avskrive Iran som «enda et Irak eller Afghanistan». Det iranske demokratiprosjektet ble ikke født i Pentagon, men i basarene i Tabriz og tehusene i Teheran og videreført i kvinnelige forelesningssaler i Shiraz og Mashhad.

Demokratisk grammatikk, kvinnelig humankapital

Allerede under Pahlavi-tiden fikk iranske kvinner stemmerett i 1963, åtte år før sveitsiske kvinner nasjonalt, og tre tiår før den siste sveitsiske kantonen Appenzell Innerrhoden – i 1991. I dag består rundt 60 prosent av universitetene i Iran av kvinner en statistikk både Washington D.C. og Brussel bare kan misunne. Det er ikke mangel på humankapital som holder landet tilbake, men et regime som frykter kapasitetene i den.

Kulturell selvtillit og filosofisk tyngde

Fra Ferdousis Shahnameh til Hafez’ gazaler har ingen annen stormakt i regionen en poetisk kanon som Irans. Goethe lot seg rive med av persisk mystikk i West-östlicher Divan, en hyllest til Sa’di og Hafez. Nietzsche siterte Zarathustras old-persiske røtter når han ville sprenge europeiske tankemurer. Iransk litteratur har ikke bare formet sin egen sivilisasjon den har vært med på å forme Vestens idéhistorie.

Modernitetens Janusansikt

Fra oljekontrakten med William D’Arcy i 1901 til telekom og nanoteknologi i vår tid har Iran koblet seg på globale strømmer, men alltid på egne, ofte forkrøplede premisser. Spenningen mellom tajadod (fornyelse) og ertejâ (reaksjon) er den indre motoren i landets reformpotensial: Prestestyret har kunnet bremse fornyelsen med oljeinntekter og undertrykking, men begge bremsene svikter nå økonomien kneler, og det unge gatebildet nekter å logge av internett.

Men for å forstå hvorfor Iran har et unikt reformpotensial, må vi se nærmere på hva som faktisk skiller det fra andre stater som har kollapset.

Iran er ikke Irak eller Afghanistan

Vestlig politikk har i to tiår brukt de mislykkede intervensjonene i Kabul og Bagdad som mal for hva som vil skje «hvis enda en stat faller i Midtøsten». Ligningen er for enkel.

 Samlet sett tegner dette et bilde av et samfunn med dypere motstandskraft, sterkere institusjoner og mer sammenhengende nasjonal identitet enn sine naboland.

Hva tallene viser

• Identitet: Iransk historie, persisk språk og litteratur fungerer som et nasjonalt lim snarere enn som en kile.
• Institusjoner: Et byråkrati, et rettsvesen og et universitetssystem som – til tross for korrupsjon – fungerer langt bedre enn Baath-staten i 2003 eller Kabul-regimet før 2021.
• Sivilsamfunn: Lærersyndikater, advokatforeninger og kvinne­nettverk eksisterer riktignok under press, men kan raskt fylle et politisk vakuum.

Fundamentene som gjorde krigens kaos mulig i Irak og Afghanistans sammenbrudd i 2021 finnes ikke i Iran. En eventuell kollaps av Den islamske republikken vil ikke nødvendigvis føre til kaos og borgerkrig. Iran har en historisk tradisjon for statsstyring, nasjonal sammenheng, en moderne middelklasse og sameksistens mellom ulike etniske og religiøse grupper innenfor en stabil nasjonal struktur. Dette er faktorer som enten mangler eller er svært svake i Irak og Afghanistan.

Å sammenligne Iran med disse to landene er ikke bare en forenkling, men også en gjentakelse av den samme orientalistiske tenkningen som ignorerer forskjeller. En realistisk forståelse av Iran forutsetter at man går forbi disse klisjeene.

Et orientalistisk selvmål

Edward Saids Orientalism kritiserte Vestens hang til å se Østen som én homogen enhet. Når moderne kommentatorer hevder at enhver regjerings­kollaps i Midtøsten vil ende i borgerkrig, repeterer de nettopp denne feillesningen. Iran har allerede diskutert maktfordeling, ytrings­frihet og kvinne­rettigheter i mer enn ett århundre; diskusjonen er ikke importert den er hjemmedyrket.

Fremtidsvinduet

Prestestyrets to tradisjonelle bærebjelker oljeinntekter og sikkerhets­apparat er svekket. Samtidig har landet et ungt, hyperurbanisert og høyt utdannet befolkningsflertall som kjenner verden digitalt. Sammen med en velintegrert diaspora gir dette Iran et reformpotensial regionen ellers savner.

Det er på tide å se Iran som Midtøstens uforløste demokratilaboratorium snarere enn som «neste Irak» eller «et nytt Afghanistan». Regimet i Teheran kan rakne, nå snart eller senere, men infrastrukturen for noe bedre ligger allerede i samfunnet, ikke i utenlandske tenketanker. Iran fortjener en ny sjanse, ikke vårt resignerte skuldertrekk.