En koran til besvær illustrerer en krise i kirken

I påsken var jeg på to fantastiske påskegudstjenester i Oslo domkirke. 

Det er en liberal menighet, Domkirken. Men gudstjenestene påskenatt og påskemorgen – sistnevnte med biskop Sunniva Gylver – ble feiret helt uten Palestina, pride eller politikk, for å foregripe noen vanlige ankepunkter fra kirkens kritikere. Påskedagspreken handlet om tro og tvil, men aller mest om håp, og om hvordan påskens håp kan bety noe for livene vi lever. Koret sang på latin, men det var menigheten som fikk utbasunere: «Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve. Se, i oppstandelsens lys skal vi dø».

Det var nesten så jeg begynte å tenke at jeg kunne skrive en positiv sak om kirken – for jeg er blant dem som flere ganger har kritisert biskopene for uklok politisering. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis? Påskens kirkedebatt handlet ikke om oppstandelsen overhodet, men i stedet om koranen.

For langfredag ble det lest fra koranen under et arrangement i Kampen kirke. Anledningen var en «livssynsåpen samling for Palestina». Det skjedde dagen etter at sogneprest Marit Skjeggestad i samme kirke i sin preken skjærtorsdag hadde sagt at «Jesus var fra det gamle Palestina». I offentligheten var det Ap-politiker Eivor Evenrud som reagerte først, men langt fra sist. Etter at også Unge Høyre-leder Ola Svenneby reagerte, benyttet Sturla Stålsett, som nylig måtte gi tapt for Sunniva Gylver i kampen om bli Oslos biskop, sjansen til å stemple kritikken som partipolitisering og banalisering av debatten.

Sturla Stålsett tar feil. Og måten han tar feil på illustrerer et mer omfattende og alvorlig problem for den norske kirke. Derfor blir det ingen positiv sak om kirken i dag heller.

Men først: Er en lesing av en bønn fra koranen virkelig noe å ta sånn på vei for?

Klagesang

La oss først ta argumentene for at det kunne være i orden:

Da ville man vektelegge at koranlesingen skjedde ikke i en gudstjeneste, men i et «livsynsåpent arrangement», og at det er en diakonal oppgave å tilby lindring og fellesskap i møte med krig og død. Man ville si avvise at arrangementet hadde en politisk slagside, og i stedet fremholde at å være kirke i verden nødvendigvis vil terge noen i blant. Og man vil si at majoritetsreligionen har et særlig ansvar for å stille opp for sårbare og utsatte minoriteter. Isolert sett har hvert av disse argumentene noe for seg.

Men det er også åpenbart at man kunne argumentert kraftfullt mot hver av disse punktene: Uansett hva slags arrangement som foregår i kirken, skal all bruk skal «tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse». Det er ikke et reaksjonært mørkemannspåfunn, men første punkt i Kirkemøtets oppdaterte regelverk for bruk av kirkene. Spesifikt understrekes det at kirken ikke må brukes «til politisk møte eller virksomhet» og at det ikke kan brukes av «ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion». Det er kanskje derfor biskop Sunniva Gylver i kjølvannet av debatten var ute og påpekte at koranlesingen fra et kristent perspektiv i denne sammenhengen måtte være å betrakte som poesi. Rent bortsett fra at også kunst og kultur i kirken må være slik at den «tjener det kristne budskap», er utsagnet en fornærmelse også mot muslimer.

Et «klagesang for Palestina», som arrangementet ble kalt, må ikke nødvendigvis være et «politisk møte», selvsagt. Men allerede på Kampen kirkes Facebook-event for arrangementet møter vi på en Palestina-tegning av tegner, forfatter og Palestina-aktivist Tiril Valeur. På sin Instagram-konto postes nesten daglig tegninger relatert til konflikten, som fremviser en ganske radikal posisjon. For eksempel laget hun i fjor logoer med påskriften «from the river to the sea», og med et kart over hele området som en palestinsk stat. Og Skjeggestad selv har også et politisk engasjement i konflikten. Da hun ble intervjuet i Klassekampen i fjor, fortalte hun hvordan hennes opphold i området i år 2000 gjorde at «aktivismen våknet». Hun har, sier hun, ingenting imot «jødisk religion, etnisitet eller rett til liv og representasjon» i området hun kaller Palestina – men er talende taus om noen rett til en stat. Angrepene fra Hamas 7. oktober, karakteriserer hun som en «følge av årevis med okkupasjon og undertrykkelse».

Alt dette er kanskje i politisk forstand legitime fremstillinger – men de er i sin natur nettopp politiske. Det er utsnitt av virkeligheten, ikke hele virkeligheten. Borte er det arabiske nei til FNs delingsplan og krigserklæringen da Israel likevel ble til; borte er dannelsen av PLO i 1964, før Vestbredden og Gaza var okkupert; borte er terrorangrep og antisemittiske chartere; borte er gislene fra 7. oktober. Når Skjeggestad betegner Jesus som en mann fra Palestina, er det altså ikke en ren, lett anakronistisk geografisk angivelse, og ikke bare et ord som skal vekke sympati med mennesker som lider i dag. Om andre leser det som om hun med det ordet setter konflikten inn i en større fortelling der hele den jødiske staten beskrives som illegitim, kan hun knapt laste dem.

Og selvsagt: Det er vel og bra med arrangementer for fred, også i konflikter som mange har sterke syn på. Men langfredag? Det er en av de aller viktigste dagene i kristendommen. Også om det var tillatelig å lese fra koranen i en kirke, var det nødvendig å gjøre det akkurat den dagen? I akkurat den konteksten? Var det klokt?

Allerede her bør det være åpenbart at det ikke er noe spesielt merkverdig i å reagere på koranlesing på et i hvert fall ikke helt upolitisert arrangement i en kirke på langfredag. Det er det første problemet med Stålsetts svar: Han forsøker å få helt alminnelige responser og emosjoner til å høres ut som noe merkverdig, noe suspekt kulturkrigersk, noe kynisk partipolitisk.

Det er klart: Hvis hele miljøet man frekventerer, både deler Skjeggestands politiske holdning til og engasjement for Palestina og er tilhengere av en enda mer livsynsåpen kirke enn Kirkemøtets retningslinjer tilsier, kan man kanskje tilgis for tro at det er det. Men utenfra sett er dette nær gaslighting, der den som har brutt med all normal kirkelig kutyme, bruker sin autoritet til å fremstille helt naturlige reaksjoner som et slags sykdomstegn.

Reaksjonene på koranlesingen kan likevel ikke forstås bare som en reaksjon på seansen i Kampen kirke langfredag. Hadde dette vært en isolert hendelse, tror jeg egentlig hverken Eivor Evenrund eller Ola Svenneby hadde reagert spesielt sterkt.

Konteksten: En politisk kirke

Men dette er ikke en isolert hendelse. Gjennom det siste tiåret har en ganske et ganske bredt politisk spekter i befolkningen stadig kunnet ergre seg over fremmedgjørende bispe-utspill i mediene. Summen påvirker hvem som føler seg inkludert i folkekirken, og hvorvidt den fremstår som en folke-kirke.

Jeg mener det er godt belegg for at de sentrale spørsmålene dagens biskoper har markert seg på de siste årene, handler om temaene innvandring, klima og LHBT-spørsmål – og i det siste kan både Israel/Palestina-konflikten og debatten om inkludering av muslimer like inn i kirken føyes til listen.

I alle spørsmålene har biskopene kommunisert et budskap som etter mitt skjønn ligger nær noe som kunne vært formulert av politiske partier et sted rundt MDG. Det er en vanlig oppfatning på høyresiden i norsk politikk, og det er en rimelig oppfatning. De har gått i fakkeltog for mer liberal innvandringspolitikk og de har talt på klimademonstrasjoner. Biskoper ba for å bevare den amerikanske abortloven, og de har gitt ros til forslag om «navneskifteliturgi» for transpersoner. Nylig har vi hatt debatt om feiring av ramadan-måltidet iftar i kirker, og i Vårt Land har prest Gyrid Gunnes foreslått at kirken skal ansette progressive imamer.

Et flertall av biskopene har igjen og igjen også vist at de har liten forståelse for de bekymringene politisk mer moderate kirkemedlemmer har. Et typisk utspill kom fra daværende preses, Helga Haugland Byfuglien, i kjølvannet av flyktningkrisen Hun kritiserte norsk asylpolitikk for å være for streng, og mer enn antydet at Jesus ville ønsket seg en liberal politikk. For henne var dette et spørsmål ikke om politikk, men om menneskeverd. På samme tid advarte en prest kristne mot å stemme på Fremskrittspartiet. Advarselen kom under et fakkeltog støttet av Bispemøtet. Ingen biskoper eller kirkelige ledere kritiserte uttalelsen.

Til oss som er bekymret for de mange svakhetene ved asylsystemet – at det bidrar til et stort antall dødsfall langs fluktruter over Middelhavet; at rike land bruker opp mot 90 prosent av pengene som går til flyktninger på det ørlille mindretallet som får opphold; at migrasjon som ikke er underlagt direkte politisk kontroll, bidrar til fremveksten av autoritær populisme – har biskopene hatt få vennlige bemerkninger. «Påfallende svakt» og preget av «ignorans» var blant ordene daværende biskop i Borg Atle Sommerfeldt hadde til Minerva da vi viet en papirutgave til temaet.

Selv om kirken legger stor vekt på å være inkluderende, er det altså mange — og, tror jeg: stadig flere — som i stadig mindre grad føler seg ønsket i kirken. Allerede en god stund har det vært tilfelle for teologisk konservative. Nå gjelder det i økende grad en gruppe politisk konservative og moderate. 

På et eller annet plan tror jeg Sturla Stålsett forstår at denne gruppen føler seg fremmedgjort fra kirken. Men mitt inntrykk fra samtaler med mange i kirken som står på hans linje, er at de vil svare omtrent som Byfuglien og Sommerfeldt: Vi ytrer oss bare om menneskeverd og nestekjærlighet, det er dere andre som politiserer! Det er i bunn og grunn Stålsetts argument om koranlesingen. Hans eneste prismet hans for å forstå situasjonen er «et felles rop, klage og protest mot lidelse», og det er en «selvsagt kristen handling å sørge med dem som gråter». 

For den som ikke er bevisst hvor mange politiske antagelser som ligger til grunn for bruken av nestekjærligheten, kan det være vanskelig å forstå at det finnes et politisk nivå i det hele tatt: Man har sin forståelse av verden, og så legger man nestekjærligheten oppå den, i medfølelse med ofrene. Og man spør seg ikke under veis hvilke nettopp politiske fortellinger som avgjør hvilke ofre kirken engasjerer seg i, som etablerer ansvar for situasjonen, eller som former hva slags handlinger, tiltak eller løsninger som er relevante.

Når disse fortellingene er uartikulerte, men gis konklusjoner som utbasuneres som kristne dyder, oppstår en kløft til trosfeller med andre politiske antagelser. Det blir lett å tenke: De mangler nestekjærlighet. Det blir lettere å akseptere at den gruppen mennesker føler seg fremmedgjort fra kirken – ja, kanskje tas det som et tegn på at kirken endelig gjør det rette. Det føles riktig at kirken er der for norske muslimer, for Palestina, for Greta Thunberg, for transpersoner, for samene, for de utstøtte – og om den ikke da klarer å være der for vanlige norske statskirkekristne av feil politisk farge, får det heller være.

Begeret og dråpen

Kirken skal selvsagt være der for disse gruppene. Samtidig tydeliggjør det en vending i Den norske kirke, der man i stadig mindre grad snakker om synd som noe som angår hverdagslivet til hver enkelt av dem som kommer til kirken.

Man kunne jo saktens tenkt seg at en kirke i et samfunn der nær 40 prosent av ekteskap ender i skilsmisse, hadde noe mer å si om kjærlighet og seksualitet enn bare regnbuemesser. I dag er det nær utenkelig å høre fra en biskop – man vil da ikke være en konservativ mørkemann og proto-trumpist! Man kunne tenke seg at en kirke i et Vesten som preges av økende polarisering, hadde hatt meningsfulle ting å si om fliser og bjelker, snarere enn automatisk å anta at meningsmotstandere bedriver partipolitisering og banalisering.

I stedet er synden i kirken i dag i stadig større grad nettopp politisk: Det handler om hvilke meninger man har om oljeleting, asylpolitikk eller Palestina. Og i et meningsfellesskap utfordrer man egentlig ingen av de tilstedeværende: Pekefingren løftes ikke mot synden som bor i hver og en av oss, men mot politikere som ikke gjør nok – og implisitt mot trosfeller med andre politiske syn.

Det er folk som har moderate innvendinger mot det ståstedet bispekollegiet forfekter i asylpolitikken. Kanskje mener de fokuset på innenlandske klimakutt er en distraksjon som gjør det vanskeligere å begrense klimaødeleggelser. Kanskje tenker de at fagfolks bekymring for rask økning i unge som søker hjelp for kjønnsdysfori, tilsier varsomhet, ikke navneskifteliturgi. Kanskje mener de islam i Norge ikke bare er en sårbar minoritet en stor og mektig kirke må strekke seg for å inkludere, men også en maktfaktor som for en kirke med mange tomme kirkebenker hver søndag også er en utfordring. Kanskje tenker de at det er lite sognebarna kan gjøre for å stoppe krigshandlingene i Gaza, men mer de kan gjør for å motvirke etniske spenninger, hat og antisemittisme i Norge. Kanskje mener de at det er forskjell på å møte krigen med koranvers og med Jesu ord.

Ville Sturla Stålsett skjønt noe av alt dette hvis en kirke i stedet hadde markert julaften med en livssynsnøytral «klagesang for de israelske gislene», med lesing fra Talmud? Kanskje — men til tross for at det finnes prester og menighetsråd i Den norske kirke som nok har politiske syn som ville gjort det mulig, ville det selvsagt aldri skjedd. Alle ville vel skjønt at det ville vært en upassende politisering av en av kirkens store høytider.

Dette er konteksten for å forstå reaksjonene på koranlesingen i Kampen kirke. For mange i denne gruppen er koranlesingen ikke først og fremst en katastrofe i seg selv; det er en dråpe i et fullt beger: Nå igjen? Koranlesing? På langfredag, av alle dager? Og ingen vilje til å lytte til kritikk, ikke denne gangen heller?

Kirken er selvsagt veldig mye mer enn den politiske aktøren jeg har beskrevet her. Jeg innledet altså med å fortelle om to fantastiske gudstjenester i Domkirken denne påsken. Det var helt sikkert mange flotte gudstjenester i norske kirker disse dagene. Likevel bommer Vårt Land i sin leder om Kampen-kontroversen, når avisen forsøker å bruke det som et argument mot Ola Svennebys kritikk av en politisert kirke. Bare rundt 75 000 nordmenn, eller rundt 1,3 prosent av befolkningen og 2 prosent av Den norske kirkes medlemmer går i kirken en vanlig uke. Hvis vi vil ha en folkekirke, må flere enn de to prosentene få delta i debatten om kirkens rolle i samfunnet. Og hvis kirken er misfornøyd med etterlatt inntrykk ut fra hva kirken sier i mediene, må dens representanter si andre ting når de er i mediene.

I mellomtiden håper jeg både Eivor Evenrud og Ola Svenneby oftere tar turen til Domkirken. Om ikke annet kan oppstandelsens lys kanskje gjøre det lettere å tilgi vår bror Sturla Stålsetts politiske uttalelser ikke syv, men sytti ganger syv ganger.