Det miljøindustrielle kompleks må bekjempes

I sin selvbiografi fra 2016 skriver Jens Stoltenberg om en hendelse fra 2. februar 2006. Under en regjeringskonferanse freste den daværende statsministeren mot regjeringskollegiet som prøvde å presse gjennom innføringen av grønne sertifikater. Ordningen tok utgangspunkt i at norske strømkunder skulle betale et tillegg i strømprisen for å subsidiere frem utbygging av vannkraft, vindkraft og annen fornybar energi. Det var ønskelig å inngå felles sertifikatordning med Sverige.

Stoltenberg advarte på regjeringskonferansen om at subsidiering av økt kraftproduksjon innebar å produsere mer kraft, som det allerede var nok av. Konsekvensen ble å eksportere subsidiert kraft for en salgspris som var lavere enn produksjonspris. Altså innebar det både pengesløsing og kraftsløsing. Skattebetalerne fikk sine penger sløst vekk av ulønnsom utbygging av vindkraft og småskala vannkraftverk, samtidig som det medførte unødvendige inngrep i naturen med demninger og vindparker.

Daværende olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) forhandlet frem avtalen med svenskene, men Stoltenberg gjorde det han kunne for å endre på utfallet. Blant annet var det krav fra svensk side om at regningen skulle deles likt, selv om Sverige har dobbelt så mange innbyggere og høyere kraftforbruk.

Til slutt ble presset mot Stoltenberg for stort og han ga etter. Det kom ikke bare fra regjeringspartiene og opposisjonen. Stoltenberg opplevde også et uimotståelig press fra miljøorganisasjonene, industrien og fagbevegelsen. I boken skriver Stoltenberg at han fikk vondt av hele avtalen, da den ble inngått i 2009.

Den tidligere amerikanske presidenten Dwight D. Eisenhower advarte i sin avskjedstale om «det militærindustrielle kompleks». Eisenhower henviste her til den sterke innflytelsen som militærindustrien og de væpnede styrker hadde fått i USA.

I boken omformulerer Stoltenberg uttrykket til «det miljøindustrielle kompleks» som han opplevde i saken om de grønne sertifikatene: Treenigheten mellom industrien, næringsorganisasjoner samt deler av miljøbevegelsen. Det miljøindustrielle komplekset har siden den gang bare fortsatt å vokse. Nå kan man i tillegg ta med lobbyistselskaper under betegnelsen.

Kampen for å nå klimamålene er ikke bare blitt en sak for politikere, men også en helt ny næringskjede. Alle jobber tilsynelatende under felles paraply: Hvordan kan Norge kutte sine utslipp til 2030 og deretter til 2050? Det grønne fellesskapet har mye å by på, med mange ulike varianter og agendaer. Politikerne har falt pladask for denne pressgruppen.

Uten evne til selvkritisk sans og med øye for politisk gevinst, har politiske partier solgt sin sjel til det miljøindustrielle kompleks. Prosjekter, støtteordninger og løsninger selges inn som om det var en skjønnhetskonferanse. Alt som kan seile under den grønne paraplyen, blir solgt inn som en fantastisk mulighet for både klimaet, lokalsamfunn og statskassen. Det fortjener støtteordninger mener forkjemperne selv. Støtteordninger som selvsagt skattebetalerne skal betale under dekke av «risikoavlastning». Regjeringens aktive næringspolitikk er en dyster oppfriskning av en politikk som Norge kvittet seg med på 80-tallet. Den var feilslått, stagnerende og ikke minst en meget kostbar affære for skattebetalerne. Et regelrett pengesluk av en annen verden.

Nå selger Jonas Gahr Støre og Jan Christian Vestre den inn på nytt, valfartende over det ganske land. Og som det skal satses. Med 60 milliarder kroner i skattesubsidier under dekke av «risikoavlastning» kaster Vestre og Støre støtte til ulike prosjekter. Det som før var en forholdsvis nøktern nøytral næringspolitikk, er blitt til en subsidiekonkurranse for næringslivet hvor det gjelder å karre til seg statsstøtte fra regjeringen.

Et stående eksempel er batteriselskapet Freyr. Dette amerikanske børsnoterte selskapet har fra før av fått 4 milliarder kroner i «risikoavlastning» for å lage en batterifabrikk i Mo i Rana. Samtidig har Finansavisen avslørt om heftige styrehonorarer på 60 millioner kr i selskapet. Og nå ønsker ironisk nok Freyr seg mer subsidier i milliardklassen.

Dette er et klassisk eksempel på hvordan det grønne skiftet selges inn som om det skal gjøre underverker. En heftig og vellykket lobbykampanje opp mot politiske beslutningsprosesser sikret subsidier. Resultatet er en zombielignende tilstand der det ikke en gang erkjennes at prosjektet ikke var lønnsomt fra starten av. I stedet kommer krav om mer subsidier som løsningen på problemet.

Det grønne skiftet har ført til at EU gjør unntak for reglene knyttet til statsstøtte. Dermed kan medlemslandene – inkludert Norge – kaste seg rundt med støttetiltak til ulike prosjekter som er sentrale for å nå målet.

Problemet med aktiv næringspolitikk er godt kjent. Favorisering av utvalgte næringer skaper ikke innovasjon og lønnsomhet, men heller tilkarring der lobbykampanjer veier tyngre enn prosjektets levedyktighet. Dette er skadelig for markedsøkonomien som foretrekker næringsnøytralitet hvor forutsigbarhet og tilrettelegging av et lavt, forståelig og transparent skattenivå spiller en viktig rolle.

Batterier, hydrogen, ammoniakk, CCS, havvind, vindkraft og solceller. Eksemplene på hva vi skal leve av etter oljen, og som dermed mottar «risikoavlastning» fra regjeringen, er mange. Tilhengerne av den aktive næringspolitikken hevder disse næringene må favoriseres, ettersom privat kapital ikke er villig nok til å finansiere nødvendige investeringer som trengs i startfasen. «Statsstøtte må til, hvis ikke blir prosjektet urealiserbart.»

Den siste tiden har også utflytting til USA blitt et velkjent argument, siden «Inflation Reduction Act» gir gunstige skattelettelser til klimavennelige prosjekter. Det er bare å la dem flytte i så fall. Ulønnsomme investeringer blir ikke på magisk vis lønnsomme av å subsidieres.

Forbausende nok stilles det ikke spørsmål ved hvorfor ikke prosjektene kan finansiere seg selv gjennom privat kapital. Kan det ha med at det miljøindustrielle komplekset ser en mulighet til å skyve kostnadene over på andre (les: skattebetalerne), når muligheten byr seg grunnet regjeringens famøse næringspolitikk?

Det er ikke batterier som er mest i nyhetene om dagen. Nå er det havvind som gjelder. Bak en massiv lobbykampanje, presser Fornybar Norge anført av tidligere Sp-statsråd Åslaug Haga i spissen frem for å bygge ut massivt med havvind. En særdeles dyr energikilde skal bygges ut for enhver pris, skal man tro Hagas nylige intervju i DN.

De siste ukene har debatten om lønnsomheten til havvind begynt å forme ordskiftet. Flere parter har trukket frem dens ulemper som en ustabil, uregulerbar og ulønnsom energikilde. Da regjeringen solgte inn «Sørlige Nordsjø» og «Utsira Nord» som ønskelige områder for havvindutbygging, ble førstnevnte område solgt inn som et prosjekt uten avhengigheten fra statlige subsidier. Nå har pendelen snudd.

Nylig erkjente olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) at anslagene til NVE bommet kraftig, og at det derfor trengs minimum 15 milliarder kr i skattesubsidier for i det hele tatt å få bygd ut i Sørlige Nordsjø. Med en økning i reservasjonsprisen fra 66 til 90 øre pr kW/h ligger alt til rette for et tapssluk som ingen ende vil ta. Da er det verdt å nevne at dette gjelder bunnfast havvind. Kostnadene til flytende havvind er betydelig høyere og det er denne formen for havvind som visstnok skal være Norges komparative fortrinn.

Havvindeventyret burde avsluttes før det ser dagens lys. Man må også ta med kostnadsøkningen til turbiner, kostnadene til jordartene som skal fremstilles og de løpende rentekostnadene.

Slik sløses arvesølvet bort i jakten på den nye oljen. Prosjekter som ikke bare koster massivt med skattepenger, men som også er kraftkrevende og som vil sluke det lille kraftoverskuddet Norge har. Alt selges inn og heies frem av det miljøindustrielle kompleks. Politikerne har latt seg rive med for å virke handlekraftige uten å stille de nødvendige kontrollspørsmålene om lønnsomhet og hva konsekvensene kan bli.

Et velkjent knep aktørene i det miljøindustrielle komplekset og de politiske tilhengerne bruker, er at man gjennom storsatsinger på det grønne skiftet vil skape nye arbeidsplasser. Hvor disse skal komme fra, svarer man ikke på, men det er lett å tro at svaret er petroleumsnæringen, Norges viktigste og desidert mest lønnsomme næring.

Arbeidskraft er et knapphetsgode som må allokeres der den gir høyest gevinst. Det sier seg selv at det ikke er i næringer som er subsidiert frem av skattebetalerne. Slikt vil være å sløse vekk arbeidskraften som heller bør benyttes der den gir høyere avkastning. Jo færre som jobber i en batterifabrikk, desto bedre. At det finnes beslutningstakere som tror at arbeidskraften er en uendelighetsmaskin, vitner om en manglende forståelse for grunnleggende samfunnsøkonomi.

Med en prisvekst som Norges Bank sliter med å kontrollere i tillegg til høy prisvekst og statsgjeld ute i verden, er det lov å håpe på en skikkelig krise. Årene mellom 1986-1992 ble kalt for gullårene i Finansdepartementet, grunnet oljekrisen som skakkjørte den norske økonomien. Konsekvensen ble at byråkratene i departementet fikk tatt over styringen av økonomien og ledet den på rett kjøl.

Det er lov å håpe på at samme skjer igjen. En eller annen gang vil noen måtte være nødt til å rydde opp etter subsidiekonkurransen. En konkurranse hvor det miljøindustrielle kompleks har en sentral agenda: Å melke statskassen som en tilkarringsindustri, mens politikerne applauderer det frem på første rad.