NYHET

Finnes det liv etter kroppen?

– I fortvilelsen over egen forgjengelighet nærer man et overfladisk håp om å overvinne dødens makt. Det er et upassende hovmod i dette, sier Henrik Holm om transhumanismens udødelighetslengsel.

Publisert Sist oppdatert

Jan Grue, professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved UiO, har forfattet Det var en gang et menneske (2019), hvor han forklarer at vår samtid kjennetegnes av en lyst til å gå inn i døden, som Grue kaller for «dødsbejaelse».

Det beste populærkulturelle eksempelet er antageligvis Jojo Moyes’ Me Before You (2016) – en roman som også er blitt filmatisert. I denne fortellingen blir en rik mann lam og, etter å ha levd et fabelaktig halvår, velger dødshjelp fordi han ikke vil leve med lamhetens begrensninger. Slike fortellinger om den «nødvendige, lykkelige døden» fortelles igjen og igjen, skriver Grue:

– Den moralske leksjonen består i at dette er det menneskelige: det å velge avslutningsøyeblikket selv, alene, autonomt. Dette er den humane retten å gi andre. Seg selv gir man en historie man kan være bekjent av, passe lang, passe velformet, uten unødig lidelse. Klippet av tråden før den rakner. Den nødvendige lykkelige døden kan bes inn før den har banket på.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS