En tollavtale med USA kan lett bli verre

Det er en viss skuffelse over at tilleggstollen på norsk eksport til USA ikke kom lavere enn de 15 prosent som ble annonsert 2. april. Når vi ser de «avtaler» og diktater andre land har fått, bør vi heller puste lettet ut – så langt. Mønsteret som tegner seg, er at lavere tollsats må kjøpes, med løfter om økte investeringer i USA, og mer kjøp av varer som gass og militært utstyr. Det er som New York Times skriver: «Lov penger, eller få høyere toll». EUs avtale om en samlet toll på 15 prosent, som er noe lavere enn det Norge nå har, inneholder slike bestemmelser. Diktatet Norge fikk, gjør ikke det.

Det er presentert som en mulighet at Norge tilhører en gruppe land hvor det fortsatt forhandles. Det kan like gjerne utgjøre en risiko. Sveits er i Trumps øyne så rikt at de har råd til å betale høye tollsatser, eller stille opp med mer penger på andre områder. Det argumentet kan også brukes mot Norge, noe presidenten gjorde med et smil da statsminister Støre og finansminister Stoltenberg møtte ham i Det hvite hus 24. april. Ut fra det som er kommet ut i media, viser tilfellet Sveits også at en telefonsamtale som går feil med den amerikanske presidenten, kan straffes med høy tilleggstoll.

Det er høyst uklart hva slags forhandlinger Norge har med USA. Fra regjeringens side omtales det som «samtaler». Samtaler er ikke forhandlinger, men et begrep som brukes når en forbereder, eller kartlegger grunnlaget for, forhandlinger. Statsminister Støre antydet, under statsministerduellen i regi av Civita 4. august, at en eventuell avtale samlet sett må være bedre for Norge enn et ensidig diktat om 15 prosent tilleggstoll. Finansminister Stoltenberg har antydet det samme. Slik regjeringen har formulert seg, og med det mønsteret en ser på avtalene med andre land, vil det forbause meg om ikke investeringer og større kjøp fra USA også er tema i Norges samtaler med USA.

Norge har noe ingen andre land har, et stort statlig fond og komiteen som hvert år beslutter hvem som tildeles Nobels fredspris. Gjennom Oljefondet har den norske stat et instrument hvor den direkte kan beslutte omfanget på investeringer i USA. Få andre stater har et slik instrument. Myndighetene i for eksempel EU, Japan og Sør-Korea har ikke det, de kan kun oppmuntre næringslivet til å investere mer i USA.

President Trump synes å være svært interessert i å få tildelt Nobels fredspris. Som kjent er Nobelkomiteen et uavhengig organ som den norske regjeringen ikke kan styre. Uavhengige institusjoner er imidlertid ikke noe den amerikanske presidenten har forståelse for. Det brasilianske rettsvesens etterforskning av tidligere president Bolsonaro for kuppforsøk oppfattes som politisk heksejakt, og utløste en ekstra straffetoll for Brasil på 40 prosent, i tillegg til de 10 prosent landet fikk i utgangspunktet.

Norge kjøper mye forsvarsmateriell fra USA, og norsk forsvarsindustri har et nært samarbeid med amerikanerne. Regjeringen er nå i sluttfasen i vurderingene av om nye fregatter skal kjøpes fra et europeisk land eller av USA. I «samtalene» kan USA ha trukket inn at Norge bør kjøpe amerikanske fregatter, at Oljefondet bør investere mer i USA og at president Trump bør få Nobels fredspris.

Til forskjell fra situasjonen for Sveits, har handelen med USA relativt liten betydning for norsk økonomi. Det gjør det lettere for Norge å avstå fra lavere tollsats, hvis det krever konsesjoner som vil være svært problematiske. Etter min vurdering ville det vært en klart dårligere løsning for Norge dersom vi skulle inngått en avtale som bandt opp Oljefondets investeringsstrategi og forsvarets fregattkjøp, mot å få redusert tilleggstollen til 10 prosent.

Det vi kan frykte er ekstra straffetoll, tilsvarende det Brasil har fått, dersom regjeringen velger andre fregatter enn de amerikanske, og en annen får Nobels fredspris. Ut fra finansielle risikovurderinger, er det argumenter som taler for å justere noe ned på Oljefondets eksponering mot USA. Å vedta slik endringer i full offentlighet, som er slik prosessene for slike endringer er i dag, kan utløse straffereaksjoner. Sverdrup-utvalget som i 2022 leverte sin rapport om «Fondet i en brytningstid», anbefalte blant annet at Finansdepartementets investeringsmandat til Norges Bank bør gjøres mer fleksibelt. Fondet vil da kunne reagere raskere enn i dag på endrede internasjonale forhold. Risikoen for at finansielt fornuftige tilpasninger i porteføljen skal skaper problemer i vårt forholdt til andre land, kan da også reduseres.

Det er behov for å tenke noe nytt rundt forvaltingen av Oljefondet, noe også håndteringen av investeringene i diverse israelske selskaper viser. Økt kompetanse på internasjonale politiske forhold og risiko i Norges Banks forvaltningsavdeling (NBIM) og i Finansdepartementet, og mer fleksible mandater, var kloke anbefalinger fra Sverdrup-utvalget som burde vært fulgt opp.