Hvordan oppsto ryktene om Werna Gerhardsen?

Jevgénij Beljakóv ble regnet som en venn av Gerhardsen-familien, og ingen i familien hadde illusjoner om at han ikke hadde oppdrag på vegne av KGB. Werna Gerhardsen og Beljakóv likte å gå turer sammen i parken og spise ute på restauranter i Oslo. Noen ganger drakk de to te hjemme hos Gerhardsen, ifølge opplysninger i den nye NRK-dokumentaren.Men det fantes mistanker om en mer «intim» forbindelse.

I 1992 ble andre bind av tidligere LO-leder Konrad Nordahls dagbøker publisert. I en nedtegnelse datert 01.06.1958 het det:

«I går lørdag 31. hadde jeg samtaler med Arne Hjelm Nilsen. Han er vel informert. Han fortalte meg om russernes infiltrasjon av familien Gerhardsen. Han mener Werna har en intim omgang med Beljakóv som er kommet tilbake til den russiske ambassaden. Det er en forferdelig historie.»

Bogdán Dubenskij var KGB-offiser ved Sovjet-ambassaden i Oslo fra 1957. I en samtale med Aftenposten i 1992, og i en annen samtale gjengitt i Finn Olstads biografi om Einar Gerhardsen fra 1999, sa Dubenskij at Werna hadde vært én av deres kontakter. Halvor Tjønn var Aftenpostens Moskva-korrespondent fra 1991-1995. I en artikkel fra 9.11.1995, skrev Tjønn om sine samtaler med Dubenskij. Werna Gerhardsen hadde utvilsomt kontakt med Jevgénij Beljakóv under hennes besøk på en ungdomskonferanse i Sovjetunionen i 1954 og de hadde deretter sosial omgang sammen i Oslo. Beljkaov ble overført til ambassaden i Norge i 1955.

I Tjønns artikkel het det følgende:

«Men først og fremst fortalte Bogdán Dubenskij historien om den såkalte 'honningfellen', om hvordan statsministerfrue Werna var blitt lokket inn i det som skulle være en uheldig situasjon på et hotell i Sovjetunionen i første halvdel av 1950-tallet. Det var da KGB-folkene angivelig sørget for å feste det som skjedde til film, en film som siden skulle oppbevares i KGBs arkiv. Dubenskij selv deltok ikke i operasjonen på dette tidspunkt.» -Aftenposten, 9.11.1995

Dubenskij hadde ikke sett bildene, sa han til Tjønn. Aftenpostens korrespondent påpekte at det fantes motsigelser og svakheter i påstandene til Dubenskij:

«Om noe skjedde på et hotellrom i Sovjetunionen i det Herrens år 1954 som ikke burde ha skjedd, vil vi neppe noensinne få vite det. Slik står denne saken, og slik vil den stå i fremtiden.»

I samtaler med Olstad noen år senere – endret Dubenskij sin versjon noe. Han sa at det var opprettet et intimt forhold mellom statsministerens kone og Beljakóv i 1954:

«Og det ble registrert med tekniske hjelpemidler. Han fikk et bestemt rom på hotellet der alt nødvendig utstyr var tilkoplet. Og der skjedde det. Bildene ligger fortsatt i saksmappen i arkivet. Ja, jeg har sett bildene. De viser den vanlige akten.»

Om en slik honningfelle ble gjennomført, vet ingen. Det man i det minste bør merke seg hva gjelder nedtegnelsen i dagboken til tidligere LO-leder Nordahl, var at muligheten for at ryktene kunne være sanne ble tatt alvorlig. Dette skapte uro blant norske myndighetspersoner på femtitallet.

Dersom russerne utelukkende hadde vært interessert i å spre falske historier om statsministerens ektefelle, for å sverte ekteparet, kunne de enkelt ha gjort dette. Men da hadde de samtidig ødelagt mulighetene for en reell utpressing. Dette ligger i utpressingskunstens natur. For å kunne presse, må sanne opplysninger holdes skjult, men samtidig må offeret for utpressingen i fortrolighet bli fortalt at informasjonen muligens ville kunne bli kjent. Finnes det opplysninger som skulle tyde på at noen forsøkte å kommunisere noe slikt til Werna? Vi har bare Dubenskijs ord, som vi skal se i det videre.

I Olstads biografi om Einar Gerhardsen het det at russerne hadde opplyst Werna om at KGB satt på informasjon om det som han hevder skjedde:

«Dubenskij forteller også at Werna Gerhardsen ble gjort oppmerksom på forholdet: 'Ja, Beljakóv antydet det overfor henne én gang, og sa at utenforstående dessverre hadde fått kjennskap til det'.» [kjennskap til hendelsen i 1954.]

Den samme kilden, Dubenskij, fortalte også noe tilsvarende i intervjuet med Halvor Tjønn i Aftenposten. Til Tjønn sa Dubenskij at Beljakóv skal ha sagt til Werna:

«De vet i Moskva hva som skjedde. Men jeg lover deg at vi aldri skal komme tilbake til det.»

Uansett om hendelsen fant sted eller ikke, var kontakten mellom Gerhardsen-familien og russiske spioner så tett at etterretningstjenestene satte i verk mottiltak overfor statsminister Einar Gerhardsen, ifølge Olstad. Overvåkningspolitiet og etterretningstjenesten ble alarmert. Beljakóv og Werna Gerhardsen ble satt under overvåkning da de møttes i Oslo:

«Rapportene gikk videre til Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenestene, der ekspedisjonssjef Andreas Andersen var sekretær. Også etterretningstjenesten interesserte seg for saken, og etterretningssjef Vilhelm Evang fant det 'rimelig å orientere Statsministeren gjennom ekspedisjonssjef Andreas Andersen'.»

Tiltak for å begrense eventuelle skadevirkninger ble satt i verk. Det var Andersen som fikk jobben med å fortelle Einar om den bekymring som de norske etterretningstjenestene hadde knyttet til hans kones relasjon med Beljakóv. Dette var den samme frykten som Nordahl ga uttrykk for i hans dagbok. De mente at dette var en reell bekymring. Man går ikke til det skritt å avskjære en mulig utpressing på bakgrunn av åpenbart falske historier.

Det kan legges til at historiker Eirik Wig Sundsvall, forfatter av boken Gerhardsens valg, hadde et godt poeng da han påpekte overfor Dagbladet at et for nært forhold mellom Werna og Beljakóv hadde virket mot sin hensikt: «En affære ville vært ekstremt risikabelt og ville sette en verdifull relasjon på spill og true Sovjets forhold til Norge.»