Hilseministeren

Eldreminister Åse Michaelsen ble rangert langt under par da Dagbladet mandag skulle trille terningene for statsrådene i Ernas regjering. Konklusjonen var at Michaelsen har «verken tatt plass på feltet, i offentlig debatt eller lansert saker av betydning». Utfallet av eldreministerens vurdering var dessverre forutsigbart. Ikke på grunn av personen som besitter rollen, men av statsrådens svært begrensede mandat.

Norske sykehjem har ingen sentralisert statlig styring, og mulighetene for det er små. Til lokaldemokratiets favør har vi overlatt ansvaret for våre eldre til kommunene, med høyst varierende utfall. Dessverre har den kommunale eldreomsorgen ofte vært nedprioritert til fordel for kulturbygg, sykkelstier, festivaler og annet som kan plassere kommunen på kartet.

Samtidig har svært få kommuner utnyttet potensialet som ligger i å konkurranseutsette tjenestene. Enten fordi de ikke har kompetansen til det, eller fordi de ikke vil. For det største problemet i norsk eldreomsorg er nettopp fraværet av konkurranse. Dersom vi i Norge er misfornøyd med tannlegen vår, ja da bytter vi tannlege. Slik er det dessverre ikke i eldreomsorgen. Det enkle grepet som kreves er å la private og offentlige kunne konkurrere om å tilby best omsorgstjenester landet rundt. Ikke bare er det billigere, det er også bedre.