Internasjonale domstoler har insistert på en uavhengighet de reelt sett ikke har når de stiller seg i veien for nasjonal rettsutvikling, mener Michael Tetzschner. – Det er en konflikt de er dømt til å tape, sier han.
– La meg med en gang si at brevet etter min mening er både viktig og riktig, fastslår Michael Tetzschner, politiker i Høyre, overfor Minerva.
Danske Mette Frederikson, italienske Giorgia Meloni og syv andre regjeringssjefer i EU mener Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) «begrenser vår evne til å ta politiske avgjørelser i våre egne demokratier», og «påvirker hvordan vi som ledere kan beskytte våre demokratiske samfunn og våre befolkninger mot utfordringene som møter oss i verden i dag».
I sitt brev uttrykker de blant annet ønske om for større nasjonal myndighet til å utvise utenlandske kriminelle og større mulighet til å sikre kontroll med kriminelle som ikke kan utvises. I et debattinnlegg i Minerva viser jurist Daniel Lyngseth Fenstad også til at EMD har nektet Danmark å praktisere tre års karantenetid for å søke om familiegjenforening, med henvisning til at slik ventetid krenker retten til familielivet.
Tidligere har også klimasaken reist spørsmålet om EMD har gått for langt i rettsliggjøring av hva som burde vært nasjonale, politiske avgjørelser.
Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM) sier til Minerva at brevet fra statslederne kanskje mest bør ses som en politisk markering.
«Vi oppfatter ikke dette brevet som noe generaloppgjør med domstolens funksjon og metode», sa fungerende direktør Gro Nystuen til Minerva sist uke (ny fast direktør Kai Spurkland tiltrådte 1. juni).
Og: «Brevet utfordrer ikke direkte domstolens uavhengighet, rolle, metode eller funksjon».
– Brevet inneholder både uttalt og indirekte problemstillinger som berører forholdet mellom nasjonal lovgivning, nasjonale domstoler på den ene siden og internasjonale «domstoler», som jeg her setter i anførselstegn, på den andre, sier Tetzschner.
De nasjonale domstolene hviler på et eget legalitetsgrunnlag, påpeker han, nemlig den plass som den nasjonale rettsorden og forfatning gir dem, nærmest uansett styreform.
– I demokratiske land vil den nasjonale lovgivning være nært knyttet til den demokratiske prosess som sikrer bred deltagelse i det politiske systems meningsdannelse. Når denne meningsdannelse fører til lovgivning, vil landets domstoler være håndhevingsorganer for nasjonale rettsnormer, hvor domstolens avgjørelser i ytterste konsekvens kan gjennomføres med tvangstiltak, sier Tetzschner.
Med de internasjonale domstolene stiller det seg litt annerledes. De er også håndhevingsorganer, men utleder ikke sin autoritet på et internt, demokratisk prinsipp om folkesuverenitet, men snarere på statenes suverenitet.
De internasjonale domstoler bygger på de konvensjoner statene har inngått, og strekker seg i utgangspunktet ikke lengre enn det statene har ment å binde seg til da de tilsluttet seg konvensjonen. Gjennom Genevekonvensjonen om traktater fra 1969 tillates det likevel en dynamisk fortolkning og dermed en viss åpning for en dommerskapt rettsutvikling, påpeker Tetzschner.
– Dette er en praktisk regel, fordi man ikke hele tiden kan få statspartene bak en konvensjon til å tre sammen for å revidere ordlyden etter hvert som tiden går og nye problemstillinger dukker opp. Men dette systemet med aksept av et større rom for dommerskapt rett, er til gjengjeld avhengig av det ikke utvikles en egen dommerkultur som utvikler en egen dogmatikk ut over konvensjonens konkrete bestemmelser, sier han.
– Hvis det fra nasjonalstatene kommer ønsker om en annen rettstilstand enn den de internasjonale domstolene legger til grunn, vil den uenigheten komme til uttrykk først politisk, slik dette brevet er et uttrykk for, men hvis den internasjonale domstolen ikke er lydhøre for hva statspartene måtte mene, risikerer de at legalitetsgrunnlaget blir borte, i dette tilfellet at konvensjonen blir reforhandlet eller at en eller flere statsparter trer ut.
Tetzschner viser også til at de internasjonale domstolene heller ikke har noen tvangsmakt, de er avhengig av at statene vil rette seg etter avgjørelsene. Det er også statene, ikke individene som har reist sakene, som er pliktsubjekt for domstolens avgjørelser.
Hverken til EMD eller FNs håndhevingsorganer har statene gitt fra seg eller på andre måter overdratt den grunnleggende lovgivningskompetansen, understreker Tetzschner. Den maktbalansen nasjonale domstoler inngår i er derfor ikke gjeldende for de internasjonale domstolene, argumenterer han.
Derimot mener han at at folkemeningen i stort kommer til uttrykk gjennom borgernes representasjon i Europaparlamentet, som dermed er et normgrunnlag for EU-domstolen.
– Behovet for en dommerskapt, dynamisk rettsutvikling med tilhørende elitistiske fallgruver blir mindre i EU-domstolen, som vil dømme på grunnlag av en bredere demokratisk forankret lovgivning, sier Tetzschner.
– Derfor er det min prognose at EU-domstolen gradvis kommer til å erstatte EMD og FN-systemets håndhevingsorganer der de to sistnevnte ser ut til å arbeide systematisk for å svekke sin egen anseelse.
– Innebærer brevet en ny utvikling i debatten om EMDs legitimitet?
– Brevet er en naturlig følge av debatten om den plassen de internasjonale domstolene i mange tilfeller har tiltatt seg. Den er prinsipielt ikke ny, men et tegn på at domstolene har insistert på en uavhengighet de reelt sett ikke har, når de stiller seg i veien for nasjonal rettsutvikling, sier Tetzschner.
– Det er en konflikt de er dømt til å tape.
De internasjonale domstolene har ikke bare et svakere legalitetsgrunnlag sammenlignet med de nasjonale, men også svakere legitimitet, ifølge Tetzschner.
De myndigheter, borgere eller juridiske personer som skal rette seg etter en dom fra en internasjonal domstol vil stå i et nærmere og umiddelbart forhold til den alminnelige rettsfølelsen i det enkelte land, påpeker han.
– Når en internasjonal domstol forbyr en nasjonalstat å utvise kriminelle utlendinger, som er et av anliggende til brevskriverne, utfordres legitimiteten til domstolen selv. På sikt kan den politiske støtten nasjonalt forvitre som domstolen til slutt selv er avhengig av for å få sine avgjørelser akseptert, og til slutt selve domstolens eksistens.
– Hva skal til for at synspunktene til de ni regjeringssjefene skal få gjennomslag?
– Jeg tror regjeringssjefene, som i denne sammenheng representerer konvensjonens statsparter, har de endringsmulighetene som til slutt kan tas i bruk hvis dommerne fortsetter kursen med en så fri fortolkning av konvensjonene at de kommer på tvers av den rådende rettsoppfattelse i nasjonalstatene.
Tetzschner venter at flere av rettstvistene vil bli løst av EU-domstolen på bekostning av EMD,
– EMDs dilemma er at Europarådets medlemsstater har et sterkt innslag av udemokratiske stater som ikke bryr seg særlig om å iverksette avgjørelsene, mens avgjørelsene i mange tilfeller fremstår som urimelige for de land som føler seg forpliktet til å respektere avgjørelser de selv måtte være uenig i. Begge deler underminerer EMDs posisjon fra hver sin kant, sier han.
NIM viser til at Europarådet, gjennom medlemslandene, kan foreslå og vedta endringer i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), og at det blir gjort gjennom tilleggsprotokoller.
– Er forholdene NIM peker på tilstrekkelig til å sikre balansen mellom demokrati og jus, gjennom at politikerne i siste instans kan endre EMK? Hvorfor er dette eventuelt ikke tilstrekkelig?
– EMK kan endres, men det er i så fall en lang og omstendelig prosess, sier Tetzschner.
– Det er en fare for at EMD vil fortsette å strekke sitt legalitetsgrunnlag utover hva statene har ønsket å gi fra seg av styring over rettsutviklingen, og fortsetter å svekke sin internasjonale anseelse som normgivende, rettsavklarende og tvisteløsende instans i et raskere tempo enn konvensjonsstatene makter å reformere rammene tidsnok til å redde institusjonen gjennom å reformere rammene.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
