Oppgjørets time har kommet til Strasbourg

Onsdag 22. mai signerte Giorgia Meloni og Mette Frederiksen, sammen med regjeringssjefer fra syv andre europeiske land, et åpent brev hvor de uttrykker bekymring for hvordan EMD og EMK står i veien for deres mulighet til å beskytte egen befolkning mot innvandrere som begår kriminalitet. I brevet etterlyses større nasjonalt handlingsrom til å bestemme når utenlandske kriminelle kan utvises.

Bakteppet er at dommerne i Strasbourg over lengre tid har stukket kjepper i hjulene for nasjonalstatenes forsøk på å kontrollere innvandring og å utvise innvandrere som begår kriminalitet.

EMD har blant annet nektet Danmark å praktisere tre års karantenetid for å søke om familiegjenforening, med henvisning til at slik ventetid krenker retten til familielivet. Danmark har også blitt dømt for å utvise en somalisk mann dømt for ran, tyveri og besittelse av våpen og narkotika.

Domstolens ekspansive tolkning av EMK har særlig rammet land i Europas yttergrenser – land som i stor grad har båret byrden med å håndtere migrasjonsstrømmer. Italia, som i 2023 tok imot rundt 157 000 migranter, ble i 2024 hindret i å sende migranter til mottakssentre i Albania i påvente av asylbehandling i Italia. Litauen, Latvia og Polen – som også står bak det åpne brevet – har lenge stått overfor en situasjon der Belarus har brukt migranter som et verktøy for destabilisering og politisk press. Også disse landene har møtt motstand fra EMD i forsøk på å begrense innvandringen og ivareta nasjonal sikkerhet.

Nå har flere europeiske ledere tydeligvis fått nok.

I brevet understrekes det at mens noen migranter har kommet lovlig og integrert seg i europeiske samfunn, har mange ankommet ulovlig og valgt å isolere seg i parallellsamfunn. Enkelte har begått alvorlig kriminalitet – til tross for at de er blitt invitert til å ta del i frihet og muligheter. Ulovlige innvandrere som begår kriminalitet undergraver fundamentet i våre samfunn og svekker tilliten mellom borgere og til institusjonene, skriver statslederne.

I det som må sies å være en uvanlig klar advarsel til Strasbourg, etterlyser statslederne større politisk handlingsrom til å iverksette nødvendige tiltak for å beskytte samfunnets tillit og det liberale demokratiet:

We believe that the development in the Court’s interpretation has, in some cases, limited our ability to make political decisions in our own democracies. And thereby affected how we as leaders can protect our democratic societies and our populations against the challenges facing us in the world today.

Når demokratisk valgte ledere fra hele det politiske spekteret – fra sosialdemokraten Mette Frederiksen og den sentrumsorienterte Donald Tusk til den konservative Giorgia Meloni – slår alarm, er det grunn til å lytte. Instrumentet som skulle beskytte rettsstaten og europeernes friheter, står nå i veien for at landene skal kunne møte reelle og akutte utfordringer. Det kan få svært alvorlige konsekvenser.

Brevet kan ikke tolkes som et angrep på domstolene i seg selv – slik vi har sett tendenser til i USA, hvor dommere har blitt utsatt for direkte trusler og personlige angrep. Kritikken retter seg mot EMDs tolkningspraksis og det demokratiske vakuumet domstolen opererer i. Statslederne skriver at rekkevidden av hva som i dag omfattes av EMK, har blitt strukket langt utover de opprinnelige intensjonene, og at dette har forskjøvet balansen mellom de hensynene som skal beskyttes. Med andre ord: nasjonalstatene har i dag for lite rom til å ivareta innbyggernes sikkerhet og trygghet.

Problemet ligger i måten Strasbourg-domstolen tolker og håndhever EMK. Doktrinen om at konvensjonen er et «levende instrument» – utviklet av EMD selv – gir domstolen adgang til å etablere nye rettigheter gjennom enkeltavgjørelser. Grensen mellom lovanvendelse og lovgivning viskes ut, og makt flyttes fra de nasjonale lovgiverne til dommerne i Strasbourg. Politiske rettigheter uten forankring i selve konvensjonsteksten som medlemsstatene opprinnelig sluttet seg til, løftes opp til menneskerettigheter som nasjonalstatene ikke har anledning til å avvise.

En annen side av problemet er den juridiske overprøvingen domstolen foretar i enkeltsaker. Ofte dreier det seg om en avveiing mellom motstridende hensyn – for eksempel individets rett til familieliv satt opp mot samfunnets behov for kontroll over innvandringen. Slike vurderinger beror i stor grad på skjønn, hvor dommernes egne politiske eller moralske oppfatninger preger avgjørelsene.

Winston Churchill skal ha sagt at demokratiet er den verste styringsformen – bortsett fra alle de andre som har vært prøvd. I sin kjerne er demokratiet en måte å avgjøre uenigheter på en fredelig måte. Samfunnet styres gjennom lover, og disse lovene har legitimitet fordi de er vedtatt av folkevalgte representanter. Dersom folket er misfornøyd, kan de stemme på noen andre.

EMD opererer helt på utsiden av de demokratiske beslutningsmekanismene.

Dersom Høyesterett her hjemme tolker en lov i strid med Stortingets intensjon, kan Stortinget endre loven og korrigere kursen. Slik fungerer demokratisk kontroll. For medlemsstatene i EMK finnes det derimot ingen tilsvarende mekanisme. De har i praksis ingen mulighet til å rette opp eller overprøve avgjørelser fra EMD – selv når disse går langt utover det medlemsstatene har ment å slutte seg til. Et tydelig eksempel er domstolens beslutning om å inkludere klimarettigheter i EMKs rekkevidde, til tross for at medlemsstatene uttrykkelig har avvist dette.

Det beste medlemsstatene kan håpe på, er at politiske signaler – som brevet fra Meloni og Frederiksen – blir tatt på alvor av dommerne. Men om de faktisk blir det, er helt opp til dommerne selv.

Statsledernes oppgjør er derfor både betimelig og nødvendig. For konsekvensen av EMDs praksis er at menneskerettighetene, som i utgangspunktet skal beskytte mot overgrep, i økende grad virker mot sin hensikt. Når domstolen hindrer stater i å iverksette tiltak som skal beskytte innbyggerne mot kriminalitet, sosial uro eller sikkerhetstrusler, svekkes selve tilliten til menneskerettighetsvernet. Hva skjer med tilliten til de folkevalgte når de fratas muligheten til å gjennomføre politikken folk har stemt for?

I all beskjedenhet mener vi at vi står sterkt i samsvar med flertallet av Europas borgere i vårt syn, avslutter statslederne brevet. Det har de antakelig rett i – og det gir dem demokratisk legitimitet. Dommerne i Strasbourg bør reflektere nøye over hva som gir dem legitimitet før de bestemmer om – og hvordan – de vil svare på dette oppropet.