En hel generasjon russere risikerer å bli medskyldige i krigsforbrytelser

Tidlig om morgenen 24. februar begynte Russland en fullskalainvasjon av Ukraina. Invasjonen fulgte en lang rekke med aggressive og paranoide uttalelser fra Russlands president Vladimir Putin og andre russiske myndighetspersoner som bestemte seg for å anerkjenne to såkalte «folkerepublikker» i de russiskokkuperte delene av Donbass. Til tross for dette har vi ikke sett noen form for feiring i gatene i Russland, hverken av anerkjennelsen eller invasjonen.

Kreml har i lang tid spredt påstander om at etniske russere i Donbass lider forferdelig under – og trues av – ukrainske myndigheter. Vanlige folk i Russland ser imidlertid ikke ut til å påvirkes av Kremls propaganda.

I 2014 var det annerledes. Da gav et overveldende flertall av russerne sin støtte til den ulovlige annekteringen av Krim, og feiret den til og med. Den ukrainske halvøya var en del av mytologien til det keiserlige Russland, og ideen om å gjøre Krim til en del av Russland har vært et viktig tema i den russiske kulturproduksjonen etter Sovjetunionens fall. Donbass har derimot aldri vært en del av den allmenne fortellingen om det keiserlige Russland. Fra Kreml begynte man derfor i 2014 å spre en falsk fortelling om at Ukraina ukjempet en krig mot landets etnisk russiske befolkning. Propagandaen fungerte bra, og bidro til å overbevise i alle fall halvparten av Russlands befolkning om at landet måtte gi støtte til «republikkene» for å beskytte etniske russere der. Men selv i 2014 var det bare et mindretall av russerne som var positive til å gi «republikkene» militær støtte.

I dag, åtte år etter at invasjonen Ukraina ble innledet, er det bare en liten del av den russiske befolkningen som fortsatt tror at Ukraina går etter etniske russere. Det er den væpnede separatismen, med militær, økonomisk og politisk støtte fra Russland, som er et problem for Kyiv – ikke separatistenes etniske bakgrunn. Mesteparten av de ukrainske soldatene som har dødd mens de forsvarte landet sitt mot russisk aggresjon, har kommet fra det sentrale og østlige Ukraina, altså områder der etniske russere utgjør en betydelig del av befolkningen. De som hører på ukrainske soldater og offiserer som snakker sammen på fritiden, vil høre at mange av dem ikke snakker ukrainsk men russisk. Ved det siste presidentvalget stemte dessuten et stort flertall av ukrainerne på en russisktalende skuespiller med jødisk bakgrunn, den nåværende presidenten Volodymyr Zelenskyj. Et faktum som motbeviser påstander om at det ukrainske samfunnet har noe slags agg mot etniske russere, eller for den saks skyld jøder.

Umiddelbart etter Putins anerkjennelse av «republikkene» som selvstendige stater, rykket den russiske hæren åpenlyst inn i dem, med påskudd om at de var «fredsbevarende styrker». Når Russland nå gjennomfører en fullskalainvasjon, har det vist seg ekstremt vanskelig for regimet å overbevise den russiske befolkningen om legitimiteten, nødvendigheten eller det rettmessige i å gå til militære tiltak mot Ukraina. Heller ikke Vesten lar seg overbevise. Til og med tidligere lojale «Putinvenner som Marine Le Pen har nå fordømt Russlands krig.

Siden Kreml hverken har kunnet overbevise det russiske samfunnet eller vestlige nasjoner om at Ukraina har forsøkt å undertrykke «folket i Donbass», har Moskva trengt en stor løgn. En løgn av så uhørt omfang at det ville være psykologisk vanskelig for folk å ikke tro på i det minste noen deler av den. Russlands store løgn er at Ukraina ikke bare forfølger russerne i Donbass, men at regjeringen også forsøker å utrydde dem.

Autoritære regimer ved nøyaktig hvordan man skal utnytte de liberale demokratienes redsel og uro ved å kalle dem «rasister» eller «islamofobe» som svar på vestlig kritikk mot menneskerettsbrudd. Vladimir Putin vet svært godt hvordan den vestlige verden – som har opplevd de verste folkemordene i moderne tid her på europeisk jord – blir fylt av gru bare av tanken på etnisk rensing. I talene sine om Ukraina har den russiske presidenten som vanlig ikke hatt noen skrupler når det gjelder å misbruke begrepet og anklage Vesten for å lukke øynene for de påståtte menneskerettsbruddene i Donbass.

Men Russlands største løgn stopper ikke ved retorikk. Kreml og ”republikkene” har forsøkt å fabrikere beviser på folkemord. Blant annet kunngjorde man at sivile skulle evakueres fra ”republikkene» til Russland, med henvisning til den ukrainske hærens forestående invasjon. At den ukrainske hæren skulle invadere var like utrolig som ubegripelig, men den store løgnens nedrige logikk er at om vi ser flyktningstrømmer og hører påstander om folkemord, begynner vi naturlig å tenke at selv om ikke hele historien er sann så pågår det nok likevel et eller annet forferdelig.

Historien viser at store løgner alltid leder til ufattelige menneskelige tragedier, og at jo større løgnen er, desto større tragedie. Allerede i januar 2022 skrev et antall russiske intellektuelle, akademikere, skuespillere og forfattere et brev til den russiske ledelsen, som oppfordret Kreml til å ikke invadere Ukraina. Forfatterne av brevet mente at krigen som ble planlagt av Kreml var «umoralsk, uansvarlig og kriminell», og at myndighetene forsøkte å lure vanlige folk til å akseptere ideen om en «hellig krig mot Vesten». De samme vanlige menneskene som ville måtte betale en «ufattelig blodig pris» for en krig som «hverken kan ha legitime eller moralske sluttmål».

Ifølge kilder nær tjenestemenn i Kreml gir stadig flere medlemmer av den russiske regjeringen og etterretningstjenesten uttrykk for alvorlige etiske og juridiske betenkeligheter rundt den fortsatte invasjonen av Ukraina. Bak lukkede dører og sammen med betrodde kolleger, uroer de seg for å bli innblandet i krigsforbrytelser og andre humanitære grusomheter. Russlands store løgn er forutbestemt til å føre til akkurat dette: Grusomheter og menneskelig lidelse, tusenvis av ofre og hundretusener av flyktninger. Og generasjoner av russere risikerer å bli medskyldige i disse krigsforbrytelsene. Krigsforbrytelser som kommer til å legge grunnlaget for fremtidig fiendtlighet, hat og stridigheter mellom nasjoner.

Anton Shekhovtsov er forsker. Han er blant annet tilknyttet Utrikespolitiska Institutet (UI) i Sverige og Universitetet i Wien. (Oversatt fra svensk av John Færseth)