En moderat dystopi: Hvor galt kan det gå?

Innvandring kan gi økte spenninger, negative kulturelle endringer, og økonomiske utfordringer. Hvor galt kan det gå?

Jeg er stadig blitt utfordret av dem som er mer skeptiske til innvandring enn jeg selv er, til å være mindre optimistisk, mindre opptatt av å fokusere på gode sider ved innvandring eller positive trender i integrering. Bjørn Stærk kalte meg nylig ”koseliberal”, og jeg lovet å svare på utfordringen. Jeg er generelt tilhenger av nyanseringer i debatter om omstridte spørsmål, som innvandring. Nyansering er ikke ubegrunnet optimisme; dens mål er jo en mer presis problembeskrivelse. Likevel vil jeg komme kritikerne i møte på ett punkt: Når man skal ta beslutninger om en fremtid som alltid er preget av usikkerhet, bør man ikke bare ta hensyn til hva man mener er mest sannsynlig. Man bør også ha en idé om utfallsrommet. Derfor kan det være klokt å ha en formening om hva man mener om faktorer som kan bidra til at det går dårligere enn man tror.

De som enten støtter dagens innvandringspolitikk, eller, som meg, ønsker en viss innstramning, men likevel er kritisk til den mer alarmistiske analysen av innvandring, er kanskje ikke alltid like tydelige på hvor galt vi tenker oss at det i verste fall kan gå med fortsatt høy innvandring. Det kan enten skape et inntrykk av at man ikke tar inn over seg risikoen innvandring medfører når man tar politiske beslutninger som påvirker innvandringstempoet; eller det kan faktisk føre til at man ikke tar inn over seg risikoen. Begge dele er skadelig.