Propaganda? Eller ubehagelige spørsmål noen helst vil slippe?

Minervas anmelder mener filmen Vi som solgte landet er «ren propaganda». Det er en alvorlig karakteristikk. Ikke bare av filmen, men indirekte av menneskene som deltar i den.

For hva er det filmen faktisk viser?

Den viser bønder som mister matjord. Innbyggere som opplever at lokaldemokratiske vedtak settes til side. Natur som bygges ned. Og eierskap som i mange tilfeller havner utenfor landet.

Er det propaganda å dokumentere dette?

Anmelderen etterlyser «tvisyn», evnen til å se begge sider. Det er et sympatisk ideal, men tvisyn betyr ikke at man skal tone ned reelle konflikter eller bagatellisere konsekvenser for å gjøre budskapet mer komfortabelt.

Når natur bygges ned i høyt tempo, når lokalsamfunn opplever at deres nei ikke veier tungt, og når kraft bindes opp i langsiktige avtaler med globale teknologiselskaper, da er det legitimt å stille spørsmål.

Les omtalen av Vi som solgte landet her:

Pluss

Pluss

Vi som solgte landet er ren propaganda

Kristian Meisingset

Å kalle det populisme eller propaganda er en måte å slippe å ta disse spørsmålene på alvor.

Minerva skriver at filmen bygger mistenksomhet mot «kapital og eliter». Men tillit bygges ikke ved å ignorere konflikter. Tillit bygges gjennom åpenhet, redelig debatt og reell medvirkning.

Noen mener det finnes gode argumenter for både vindkraft, gruvedrift i fjorder og utallige datasentre. Nettopp derfor må de også tåle kritikk. Hvis prosjektene er så nødvendige og bærekraftige som det hevdes, burde de kunne forsvares uten å stemple motforestillinger som følelsesstyrt propaganda.

Filmen er et partsinnlegg. Det legger den ikke skjul på. Men et partsinnlegg er ikke det samme som propaganda.

Demokratiet forutsetter at også ubehagelige perspektiver får plass.

Vi mener Norge trenger en reell diskusjon om kraft, eierskap og arealbruk, om hvem som tar beslutningene, og hvem som bærer kostnadene.

Når slike spørsmål avfeies som propaganda, handler det ikke om mangel på «tvisyn».Det handler om vilje til å ta selve konflikten på alvor.