Energiusikkerheten som truer Europa

I forrige uke kom Klimautvalget 2050 (NOU 2023: 25) med sin ferdige rapport. Her foreslo utvalgte at Norge skulle stoppe videre olje- og gassleting frem til en plan om utfasing av petroleumsnæringen er på plass. Altså ingen nye konsesjonsrunder og en permanent stopp i letevirksomhet uten direkte tilknytning til eksisterende infrastruktur (TFO-er).

Begrunnelsen fra utvalget er velkjent, siden Norge har som mål om være karbonnøytrale innen 2050, i tråd med Parisavtalens forpliktelser. Som vanlig var klimalobbyistene raske med å reagere. Klima- og miljøvernminister Andreas Bjelland-Eriksen (Ap) var i sin reaksjon mer behersket, men dog klar.

«Olje og gass skal fases ut, men det må likevel skje over flere år og på en mest mulig utslippsfri måte.»

I etterkant har ministeren blitt møtt med motstand i eget parti. 17 representanter fra Ap skrev et innlegg i Aftenposten der de tok til orde for utvalgets konklusjon. Hadia Tajik har i sin nye bok også vært frempå med samme budskap, gjennom ønske om å kun tillate TFO-er i fremtiden.

Hvor stor støtte de har i Ap er usikkert. Grasrota, her fremsatt som Fellesforbundet, er nok neppe enige. Forbundets leder, Jørn Eggum, har tidligere vært krystallklar på at regjeringen ikke må bedrive letestas, men heller videre utvikling.

Dette har likevel blitt gjort til skamme av regjeringen, ved at SV fikk gjennomslag for utsettelse av 26. konsesjonsrunde i resten denne av stortingsperioden.

Gjennom politiske vedtak har Norge vedtatt meget ambisiøse og nærmest urealistiske klimamål. EU har gjort det samme. I utgangspunktet skal Norge etter klimaloven kutte 55 prosent av klimagassutslippene i 2030 i forhold til 1990-nivå.

Dette skal egentlig skje i fellesskap med EU, men i Hurdalsplattformen valgte regjeringen å sette seg enda høyere målsetninger. Nå skal Norge i størst mulig grad kutte utslippene i ikke-kvotepliktig sektor her hjemme. Klimakuttene skal altså i minst grad oppnås gjennom kvotekjøp i utlandet.

Energi og EU

EU skal også i likhet med Norge være utlslippsnøytrale innen 2050. I lang tid har EU vært et klimapolitisk fyrtårn, som mange her hjemme har sett til som inspirasjon for utsmykking av sin klimapolitikk. Gjennom klimaplanen «Fit for 55», har EU en plan for å nå sine klimamål innen 2030. Dette er et slags norsk svar på «Klimakur 2030».

Lenge var signalene fra Nord-Est-distriktet i Brussel særdeles offensive. Klimamålene skulle nås. Ett av tiltakene var og er fortsatt den dag i dag å sørge for mer utbygging av uregulerbare og ustabile energikilder som sol og vindkraft til lands og til havs. Energikilder som likevel er avhengig av balansekraft når det hverken er sol eller vind. Slik balansekraft kan være vannkraft, olje, gass, kjernekraft eller kull.

Samtidig pågår det en krig i Ukraina. Dette har tilsynelatende medført endring i EUs syn på energisikkerhet. Hvorfor det kun er tilsynelatende, vil du skjønne lengre ned i kronikken.

EU skjønte fort at energiavhengighet til et autoritært, despotisk, russisk terrorregime ikke var smart. I ettertid av utbyggingen av Nord Stream 1 og 2 er det hevet over enhver tvil at det tysk-russiske energisamarbeidet overhodet ikke har hatt en demokratiserende effekt. «Wandel durch Handel» kan herved erklæres død en gang for alle.

Ukrainakrigen har gjort EU desperate etter energi, samtidig som energiprisene i perioder har steget i været.

Hvordan kunne dette skje?

Utenom en naiv tro på at Russland ville bli en liberaldemkokratisk stat gjennom gasseksport, har EU på veien gjort særdeles dårlige valg som de har blitt straffet hardt for. For å forstå dette må man tilbake til 2001.

Fra fastpris til spotpris Frem til 2001 kunne ingen norske gassoperatører på norsk sokkel hverken selge eller markedsføre seg selv til det europeiske markedet. Alt ble gjort av staten sitt Gassforhandlingsutvalg (GFU). Som et resultat av det indre markedets utvidelse, ble EUs gassmarkedsdirektiv vedtatt i 2000. Formålet med direktivet var å sørge for mer konkurranse i det europeiske gassmarkedet.

EU mente GFU stred mot grunnprinsippene i det indre markedet grunnet risikoen for kartellvirksomhet. Resultatet ble derfor at Norge til slutt avskaffet utvalget. Om nedleggelsen av GFU skyldtes press fra EU eller et genuint ønske fra norske myndigheter om å gi gassoperatørene på kontinentalsokkelen mer frihet, vet vi ikke noe om.

Før GFU ble avskaffet var alle kontraktene på norsk sokkel enkle å forholde seg til: 20 års fastpriskontrakt til en pris av 60 prosent av brentoljeprisen, per kalori gass. Som et ledd av gassmarkedsdirektivet ble fastpriskontraktene avskaffet til fordel for spotpriskontrakter. Nå finnes det kun spotpriskontrakter igjen i det europeiske markedet for rørgass. For ordens skyld kommer nå all rørgassimport til Europa fra Norge, ettersom EU har stoppet rørgassimporten fra Russland.

Før den russiske krigsopptrappingen i Ukraina fungerte gassmarkedet godt for EUs del, hvis man kun ser på importen fra Norge. Men i kjølvannet av krigens opptrapping bør det være liten tvil om at EUs insistering på spotpriskontrakter har skapt høyere strømpriser for strømkundene, enn de kunne ha hatt hvis fastpriser var et alternativ.

Det er forbausende nok fortsatt ingen EU-land som har bedt norske leverandører om å få inngått fastpriskontrakter, selv om det så absolutt er strategisk smart.

Det er også verdt å nevne Tysklands katastrofale vedtak om nedleggelse av de siste kjernekraftverkene som en viktig årsak til de høye strømprisene. Imens har tyske kullkraftverk fortsatt bistått med energitilførsel for å dekke kraftbehovet.

Nylig advarte Tysklands finansminister, Christian Lindner (FDP) mot den tyske ønskedrømmen om kullutfasing innen 2030. For den tyske regjeringen er energi til en overkommelig pris det viktigste per nå. Det sier litt. Energirealismen har begynt å smyge inn i Berlin.

Fortsatt leting etter nye felt

Da alarmen gikk i Brussel i fjor var Norge blant dem EU henvendte seg til for hjelp. I juni i fjor inngikk olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) en felleserklæring i Brussel med daværende visepresident i EU-kommisjonen og EUs klimasjef, Frans Timmermans samt EUs energikommisær Kadri Simson.

Erklæringen tok utgangspunkt i at Norge fortsatt burde lete etter nye olje- og gassfelt. EU støttet også helhjertet opp om at Norge fortatte å være en viktig petroleumsleverandør til Europa på lengre sikt utover 2030.

Her kunne man for første gang se en endring i EUs syn på fossile kilders viktighet for energisikkerhet. I april i år signerte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen en avtale i Brussel om en «grønn industriallianse».

Dagens Næringsliv kunne likevel skrive om uenigheter i forhandlingene grunnet synet på olje- og gassleting i Arktis. Mens Norge ønsket EUs støtte for at Norge kunne bedrive mer leting og nye funn av olje og gass «på lang sikt utover 2030» ønsket EU formuleringer om at all olje og gass i Arktis skulle forbli i bakken.

Definisjonen av Arktis er komplisert. EUs geografiske definisjon av Arktis er ikke presisert. Definerer man området som alt nord for polarsirkelen, noe EU har gjort tidligere, vil alle nye prosjekter i Barentshavet og Norskehavet bli omfattet av EUs definisjon. Dette kan få store konsekvenser for «Johan Castberg» utenfor Hammerfest med planlagt produksjonsstart neste år.

Avtalen ebbet ut i to uklare formuleringer.

Det står i erklæringen (s. 3 i delkapittelet om miljøbeskyttelse i kulepunkt to og tre) at man i Arktis skal jobbe for et føre-var-prinsipp i tråd med 1,5-målet, samt å akselerere overgangen til fornybar energi og dithen fremskynde nedgangen i sort karbon. Tolkningen av disse to punktene er vanskelige. Formuleringene om olje- og gassleting i Arktis etter 2030 ble fjernet fra avtalen, som DN avslørte.

Norge som EUs mest pålitelige leverandør av olje og gass står altså med en avtale som ikke er klargjørende i synet på videre olje- og gassproduksjon. Dette attpåtil et område hvor det fortsatt er uoppdagete felt.

Slikt er kritikkverdig siden det skaper uforutsigbarhet fra begge hold om hvordan den andre parten ser for seg muligheten for videre ekspandering. Tatt med felleserklæringen i betraktning fra juni i fjor, gir den nye avtalen forvirring for om EU i det hele tatt ønsker mer olje- og gass fra Norge på sikt etter 2030.

Pristak

Dette er ikke det eneste kritikkverdige i energiforholdet mellom Norge og EU. To måneder før avtalen mellom Støre og von der Leyen ble signert, vedtok EU et pristak på̊ rørgass på̊ 180 euro/MWt. Møtt med dette spørsmålet mente likevel Equinor at gassproduksjonen ikke ville bli påvirket grunnet et høyt pristak.

Dog er det betimelig å undre seg hvorfor EU gjorde dette. Grunnet sanksjonene mot Russland, får EU kun rørgass fra norske gassrør. Et pristak på rørgass rammer derfor kun norske gassoperatører. I motsetning til LNG-skip som seiler der etterspørselen i verdensmarkedet til enhver tid er høyest, kan man ikke med gassrørinfrastruktur gjøre det samme.

Insentivene til å produsere gass blir uansett mindre med et pristak, på samme linje som makspris på strøm. Siden prisen også indikerer knapphet, kan EU-land dermed ha skapt en selvforskyldt krise siden de nekter å godta lange fastpriskontrakter med norske operatører.

For EUs del er det Norge unionen i stor grad må belage seg på for levering av olje og gass grunnet andres land vegring. Nederland har avviklet gassproduksjonen i det massive Groningen-feltet, samtidig som Frankrike i flere år har hatt et forbud mot nye letekonsesjoner for olje og gass, både på egen grunn og i landets oversjøiske territorier.

Et hederlig unntak er det tidligere EU-medlemmet Storbritannia som nå skal skalere opp med lovfesting av årlig nye olje- og gasslisenser i Nordsjøen for å skape forutsigbarhet for bransjen.

«Energikrisen til stede før krigen»

Et hovedproblem for Europa er at det har vært en for liten investeringsgrad i energi. Putin er ikke hovedproblemet, men unionen selv. På fjorårets ONS-messe pekte Eqiuinors konserndirektør for markedsføring, midtstrøm og prosessering, Irene Rummelhoff om misforståelsen av at energikrisen ble skapt av Ukrainakrigen. Det ble den ikke ifølge Rummelhoff.

«Energikrisen var tydelig til stede minst seks-syv måneder før krigen. Og den er resultatet av underinvestering i energi, all slags energi i mange år, og det er nøyaktig hva vi opplever i Norge også.»

Rummelhoff mente også at krisen har blitt forsterket av retorikk fra politikere, investorer og andre investorer. I seg hør og bør klimalobbyister i forskjellige NGO-er godt hjulpet frem av velsmurte PR-byråer bak det hele.

Et annet sentralt punkt i EUs problem, utenom å nekte fastpriskontrakter med norske operatører, skape spørsmålstegn til signerte avtaler med Norge og altfor liten fossil produksjon, er skattepolitikken unionen fører mot energiselskaper.

Hensynsløs beskatning

EU har nå bestemt seg for at alle fossile selskaper som er registrert eller skattepliktig i EU vil beskattes ytterligere. Først med 33 prosent av overskuddet sitt fra i år og i fjor, dersom selskapene hadde et overskudd på minst 20 prosent i årene fra 2018 til 2021. EU har innført skatten for å ta «superprofitten» fra selskapene og kaller skatten for en «solidaritetsavgift».

Medlemslandene kan bruke en høyere skattesats om de ønsker det, men 33 prosent er minimum. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Blant annet har ExxonMobil saksøkt EU siden selskapet mener Det europeiske råd ikke har juridisk hjemmel til å innføre skatten.

Norge er ikke berørt av skatten gjennom EØS-avtalen, men det er verdt en refleksjon over hva slags konsekvenser dette kunne fått for norske oljeselskaper på toppen av en skattesats på allerede 78 prosent, hvis Norge var medlem av EU.

Det står ikke godt til for fornybarbransjen om dagen. Store kostnadsøkninger i verdikjedene, høy inflasjon og rentekostnader har satt en stopper for flere prosjekter. I tillegg kreves det massive skattesubsidier for å i det hele tatt begynne med muligheter for utbygging.

Sist uke gjorde Equinor nedskrivinger for 3,4 milliarder kroner på selskapets havvindprosjekter utenfor kysten av New York. Selv om det nå overhodet ikke er lønnsomt å investere i fornybar energi, gjør ikke EU det lettere for fornybarselskaper å bedrive virksomhet.

EU har i likhet med fossile selskaper valgt å skattlegge kraftselskaper gjennom «et tak på profitten for strøm». Dette gjelder selskaper som produserer fornybar, atomkraft og vannkraft (ikke vannkraft fra magasiner). Her er grensen satt til salgsinntekter på 180 euro/MWt. Alle inntekter over denne «superprofitten» vil beskattes med 100 prosent. Altså en ren konfiskering av inntekter.

Investorer har derfor ingen insentiver til å hverken investere i fossil eller fornybar energi grunnet en katastrofal hensynsløs beskatning fra EUs side. Det er meget ironisk. På den ene siden skriker EU etter mer energi. På den andre siden gjør de alt de kan for å ikke få mer energi. Forstå det de som kan.

LNG-gass som løsning?

EU har kun en mulighet igjen for å få mer energi. Den er utenfor Europa. Eksempelvis fra USA. Obama, Trump og Biden har alle tre til felles at de har villet selge LNG-gass til EU. Ingenting er blitt gjort – før nå.

I et intervju med Financial Times kunne EUs generaldirektør for energi i EU-kommisjonen røpe at EU ville være avhengig av fossil energi i løpet av de neste par tiårene. EU-stater vil derfor konsumere amerikansk LNG, til tross for Eus ambisiøse klimamål. Eus pristak på gass gjelder som tidligere skrevet kun på rørgass, men ikke LNG.

EU vet derfor at de i motsetning til norsk gassrørimport konkurrer i et verdensmarked som etterspør LNG, og at skipene seiler der etterspørselen er høyest.

Forpliktende LNG-avtaler med en alliert burde være i Eus interesse. Men det er gedigent skjær i sjøen. Det er ikke bare med amerikanske LNG-selskaper at EU-stater har inngått avtaler med.

Qatar har også inngått langtidskontrakter for levering av LNG til en rekke sentrale EU-stater, deriblant Tyskland. Samtidig som det tyske herrelandslaget protesterte mot Qatars tildeling av fotball-VM i fjor, inngikk den tyske staten en 15-års lang LNG-avtale med QatarEnergy fra 2026.

Det er til å gråte av. På den ene siden fordømmer man regimets forbud mot homofili, men på den andre siden inngår man forpliktende gassavtaler med det samme regimet. Samme regime som for øvrig huser fremtredene ledere i terrororganisasjonen Hamas og deres muligheter for å sende midler inn til Gaza.

Flere land har i ettertid fulgt Tyskland ved å inngå forpliktende avtaler med Qatar.

Først ut var Frankrike, som gjennom TotalEnergies inngikk en 27-års lang avtale for levering av LNG, med start fra 2026. QatarEnergy vil årlig kunne levere 3,5 millioner tonn LNG til Frankrike, ikke langt unna hele produksjonen til Equinors LNG-anlegg på Melkøya.

En identisk avtale gjorde Nederland bare noen dager senere gjennom Shell.

Og noen dager senere igjen inngikk Italia, gjennom Eni, samme avtale som de foregående landene.

Med start i 2026 og med en varighet på 27 år, varer avtalene ut til 2053. Tre år etter at EU skal være karbonnøytrale. Det er forskjell på ord og handling. Energi er en meget viktig forutsetning for økonomisk velstand.

Da er det vel heller ikke unaturlig at EU-stater ser seg nødt til å inngå langtidskontrakter med autoritære regimer for å få den tilgangen. Dette er et tegn på at EUs klimaambisjoner ikke står i stil med egen virkelighet når de største og mektigste statene gjør det de finner mest hensiktsmessig for å sikre egne interesser.

Man kan altså fordømme regimer så mye man vil, men det spiller liten rolle når man gjør seg avhengig av dem samtidig. Realismen i internasjonal politisk teori spiller her en avgjørende rolle. Statene er overlatt til seg selv i verden som er kaotisk, hvor det til syvende og sist handler om å overleve. Nasjonalstatenes interesse triumferer inngåtte avtaler med likesinnede land, i denne forstand EUs klimaplan.

LNG-kontraktene ses også mot et klimaperspektiv. Den nylig avdøde kommentatoren Jon Hustad forklarte dette i en kommentar fra fjoråret. LNG fra Russland, Qatar og USA har 70 prosent høyere utslipp enn norsk rørgass. Siden LNG-utslippene rammer Russland, Qatar og USAs egne CO2-regnskap, er EU uinteresserte i dette.

Når LNG omdannes til naturgass igjen, kan gassen brennes og likevel bare stå for ca 1/3 av utslippene fra brunkull. Derfor er det per definisjon klimavennlig. Kynisk, men slik er tilfelle.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

Energi er ikke bare en vare, men handler vel så mye om sikkerhetspolitikk. Qatars levering av LNG til flere europeiske stater er problematisk på flere hold. Man gjør seg avhengig av et autoritært regime som kan bruke gassen som et pressmiddel i bytte mot innflytelse.

I en potensiell konflikt i Hormuzstredet kan en blokade få store problemer for levering av gass. Suezkanalen kan også bli offer for en blokade hvis det skulle forekomme en reaksjon fra den arabiske verden, der flere stater går med på å begrense eksporten.

Til slutt vil kritikk av det qatarske regimet bli møtt med konsekvenser for de rammete EU-statene, gjennom eksempelvis tilbakehold av LNG-leveranser.

Derfor vil man være nødt til å opptre forsiktig i enhver form for kritikk av regimet som Freedom House sin regimerangering gir en totalscore på 25 av 100 poeng. Her får regimet totalt 7 av 40 poeng når det kommer til politiske rettigheter og 18 av 60 poeng når det gjelder individuelle rettigheter.

Qatar blir derfor karakterisert som et regime som ikke er fritt, «not free», av Freedom House. Til sammenligning får Norge en totalscore på 100 av 100 mulige poeng.

Nylig var Frankrikes viseminister for utenrikshandel, Olivier Becht på besøk i Norge. I intervjuet med DN nevnte han Frankrikes avhengighet av Norges gassleveranser de neste tiårene. Frankrike står for 15 prosent av Norges totale gasseksport.

Becht nevnte også noe annet bemerkelsesverdig i samme intervju: «Når alt kommer til alt tror jeg at ingen vil akseptere å ikke leve like bra i morgen som vi gjør i dag. Og for å leve bedre i morgen, eller i alle fall like bra, trenger vi å produsere energi.»

Energi er en nødvendighet, som vel så mye handler om hvordan stater benytter seg av den. Norge er lite tjent med uforutsigbarhet for oljebransjen, når autoritære stater benytter muligheten til å inngå lukrative langtidskontrakter med stater vi har felles interesser med.

All grunn til videre produksjon på sokkelen

Det betyr å gripe muligheten for å produsere og lete etter mer olje og gass, som det fortsatt er en stor etterspørsel etter for å dekke staters ulike energibehov. Her er det innlysende at Norge burde se på muligheten for å konsekvensutrede i nye uoppdagete områder.

I skrivende stund ligger brentoljen på ca. 80 dollar fatet. I Aker BPs nye felt, Yggdrasil, beregner selskapet balanseprisen på 49 dollar fatet før skatt. Etter skatt er balanseprisen lavest beregnet til 35 dollar fatet.

Med en så lav oljepris er prosjektet likevel beregnet til å være lønnsomt. Nedbetalingstiden er beregnet til mellom to og tre år. Olje er og vil forbli svært lønnsomt i årene fremover.

Norge har derfor all grunn til å fortsette videre produksjon på sokkelen for å sikre rikelig med trygg, pålitelig og klimavenneligere petroleum til våre allierte i Europa. Det burde nesten være en plikt.

Verden er i endring som gjør den farligere og mer uforutsigbar. Energiusikkerheten som truer Europa, burde få norske politikere til å handle raskt. Å gjøre statsbudsjettsforhandlingene til en slagmark for uenighet av konsesjonsrunder passer seg derfor dårlig.

Det styrker bare autoritære staters klamme hånd over et allerede sårbart Europa.