Erna har håndtert krisene

Hvilke spørsmål er egentlig viktige ved årets valg? Mange vil svare: klima, ulikhet, distriktene, olje – noen få sier kanskje til og med innvandring. Men er det riktig?

Jeg skal ikke si at disse spørsmålene ikke er viktige – det er de selvsagt. Problemet er at det er langt fra gitt at valgresultatet vil ha så mye å si for noe av dette. Forskjellene mellom de store partiene er for små, og de to blokkene er internt for uenige.

Jeg skrev for noen uker siden om at en beslutning vi vet vil bli viktig – men som politikerne knapt snakker om – er avslutningen av pandemien: Hvor mange innlagte skal vi akseptere uten nye tiltak? Det er spørsmål partiene som sådan ikke har noe syn på – og mye avhenger derfor av statslederens skjønn og gjennomføringsevne. Det peker også mot et mer generelt poeng, som er blitt tydeligere de siste årene: Når verden blir mer ustabil – og fra et norsk perspektiv er den blitt mer ustabil de siste ti–femten årene – blir det relativt sett viktigere hvordan politikerne håndterer de ballene som blir kastet mot dem – det den tidligere britiske statsministeren kalte «events, my dear boy, events». Og alle vestlige politikere har de siste årene måttet forholde seg «events»: flyktningkrisen i 2015, deretter Brexit og Trump – før vi endte med koronapandemien. Til sammen har krisene endret Vesten og satt nasjonale politiske systemer på alvorlige prøver.

La oss ta en titt utenfor Norges grenser: I USA vendte velgerne seg til Donald Trump i 2016 – et eksperiment som endte med stormingen av kongressen i januar i år. Storbritannia har vært oppslukt og splittet over Brexit – og det er fortsatt usikkert om Skottland og Nord-Irland vil være en del av landet om ti år. I Frankrike har en gruppe pensjonerte generaler ymtet frempå om statskupp og borgerkrig hvis innvandringen fortsetter. Belgia har vært så delt, blant annet mellom det fransktalende syd og det flamsktalende nord, at landet gikk i to år med et forretningsministerium. Sverige innførte i 2014 en merkelig parlamentarisk praksis, Decemberöverenskommelsen, for å unngå å måtte forhandle med Sverigedemokraterna – og har siden vært en vandrende regjeringskrise. I Spania ble en katalansk uavhengighetserklæring slått ned av føderale myndigheter. Og alt dette var før koronapandemien skyllet inn over oss!

I denne sammenhengen har Norge under Erna Solberg i stor grad vært et fredelig unntak.

Flaks eller dyktighet?

Erna Solberg har hatt flaks. Det norske samfunnet har en rekke viktige kvaliteter og fortrinn som har gjort det lettere å håndtere utfordringene som har skylt over Vesten de siste åtte årene. De to aller viktigste er den høye tilliten i det norske samfunnet og – selvsagt – oljefondet. Oljefondet har gjort de økonomiske utslagene av verdens kriser vesentlig mindre i Norge enn i andre land, og den høye tilliten har gjort det lettere å få oppslutning om en nasjonal politikk for å møte dem. Under koronaepidemien har vi sett hvordan tillitsnivået har bidratt til enestående oppslutning om både smittevernstiltakene og vaksinasjonsprogrammet, og oljefondet har gitt anledning til å kompensere dem som har tapt mest på pandemien.

Likevel er det min påstand at ikke alt er flaks, og at Erna Solberg har håndtert krisene som har preget de siste åtte årene, bedre enn de fleste andre statsledere. Både flyktningkrisen og koronakrisen har vært håndtert med en uavhengighet overfor rådgivende organer; en urokkelighet i hovedtilnærmingen; en fleksibilitet til skiftende omstendigheter; og en evne til samarbeid og kompromiss som har bidratt til å samle nasjonen.

Koronaepidemien eksemplifiserer disse elementene: Da regjeringen valgte sin tilnærming i mars i fjor, gjorde man det med et klart monn av uavhengighet fra både fagmiljøer og politisk opinion. Hovedelementene i tilnærmingen har stått fast, i møte med kritikk om at tiltakene er både for strenge og for milde. Samtidig har detaljene hele tiden vært justert, uten at det er gått prestisje i enkeltpunkter. Da skolene ble stengt i mars i fjor, var regjeringen åpne om at kunnskapsgrunnlaget var usikkert; senere har man holdt dem åpne. Grensene har vært åpnet og lukket i tråd med erfaringer vi har gjort oss. Innspill fra opposisjonen er blitt lyttet til, og samarbeidet mellom regjeringen og kommunene har i hovedsak fungert godt.

Dette er ikke selvsagt: Til sammenligning var Donald Trumps tilnærming ikke bare uavhengig av, men løsrevet fra, faglige råd. Boris Johnson har skiftet tilnærming flere ganger – på samme tid plutselig og for sent. Stefan Löfven abdiserte på sin side hele håndteringen til Folkhälsomyndigheten. I mange land har det gått prestisje i tiltak, tiltakene er blitt symboler, og symbolene er blitt politisert – som striden om munnbind i USA.

Og denne håndteringen har noe å gjøre med Erna Solberg – med hennes personlige egenskaper, og med hennes handlingsrom som partileder og regjeringssjef: Hun er flink til å luke vekk støy, og påvirkes lite av hva pressen eller politiske motstandere mener om henne. Og hun har i dag en suveren autoritet i eget parti som gir henne nødvendig rom til å fatte strategiske beslutninger i kriser, i visshet om at partiet vil følge henne.

Støres kriser: Karikaturstriden og Giske-saken

Det vil med stor sannsynlighet komme nye kriser – på områder vi kanskje ikke engang kan forutse. Et viktig spørsmål for norsk politikk er dermed hvordan Jonas Gahr Støre vil håndtere dem dersom han blir statsminister. Ingen kjenner svaret med sikkerhet, selvsagt. Men i norsk politikk har vi typisk også unnlatt å stille spørsmålet.

I andre land er dette temaet oftere del av valgkamper. Et kjent eksempel var Hillary Clintons «3 a.m. phone call»-reklame rettet mot Barack Obama i primærvalgkampen i 2008, som fremstilte ham som et ubeskrevet blad som kanskje ikke ville håndtere kriser. Reklamen var i siste instans mislykket – Clinton tapte primærvalget, og det ubeskrevne bladet fikk etterhvert god trening i krisehåndtering.

Støre er derimot ikke et helt ubeskrevet blad. Han har vært utenriksminister og han har vært partileder i syv år. I begge roller har han håndtert kriser. De to mest prominente er kanskje karikaturstriden da han var utenriksminister og den interne Giske-saken i Arbeiderpartiet. Generelt er Støre etter mitt skjønn en kompetent og intelligent politiker. Samtidig er det elementer ved krisehåndtering som viser frem noen av hans potensielt svakere sider:

Karikaturstriden var den første krisen Støre møtte som statsråd, i februar 2006. Etter at en flere måneder gammel karikaturtegning fra Jyllandsposten ble sirkulert i Midtøsten i den hensikt å skape reaksjoner, ble også gjengivelsen av karikaturene i den norske avisen Magazinet gjenstand for debatt, til tross for at også andre norske aviser hadde gjengitt tegningen. Støre kom raskt – og i og for seg forståelig – skjevt ut fra hoppkanten, i et forsøk på å roe gemyttene under det som da var pågående trusler mot den norske ambassaden i Damaskus.

Men samtidig innebar det at han kastet daværende Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk til ulvene. Ståle Wig skriver i sin biografi om Støre fra 2016 om det som skjedde. Vi får inntrykk av Støre i en vanskelig situasjon ikke bare havner litt skjevt – med uttalelsen om «ekstremister på begge sider» – og siden aldri maktet å justere seg. Hans kritikere har alltid siden beskyldt ham for å svikte vestlige verdier og ytringsfriheten. Jeg tror imidlertid det er en skjev tolkning, og alt tyder på at Støres verdier på feltet er omtrent som de bør være. Men han manglet den fleksibiliteten som skulle til for å justere kurs, og det kan se ut som det gikk prestisje i håndteringen og i virkemidlene og uttalelsene som ble brukt. Selv i etterkant insisterer Støre på at han ikke har noe å beklage.

I karikaturstriden kunne Støre i stor grad selv bestemme den norske (utenrikspolitiske) responsen: utenrikspolitikk er regjeringens domene, og Støre var uutfordret. Det var dermed ikke noe reelt politisk press om å endre kurs før etter at krisen var over. Giske-saken viser på en helt annen måte Støres håndtering av en langvarig intern krise med sterke interessegrupper på ulike sider. Og bildet vi ser her, er av en partileder som ikke maktet å styre sitt eget parti i en krise, ikke maktet å skjære gjennom og konkludere, og ikke maktet å peke ut veien videre.

Dermed ble Trond Giske først avskiltet som nestleder på nyåret 2018, og det ble sagt at han måtte gjøre seg fortjent til fornyet tillit. Et år senere, og uten noen vesentlig bot og bedring hos Giske, ønsket Støre ham halvhjertet tilbake. Enda halvannet år senere – en måned før årsmøtet i Trøndelag Ap som beseglet Giskes skjebne – var han ute av stand til å utelukke Giske som statsråd. En måned senere, uten vesentlig ny informasjon, og etter at Giske hadde trukket seg, konkluderte Støre med at det var nødvendig at han trakk seg. Å si at Støre mangler den urokkeligheten jeg omtalte ovenfor, er her en betydelig underdrivelse.

Hjelper det å bli statsminister?

Vinglingen i Giske-saken handler i stor grad om at Støre har manglet autoritet internt i Arbeiderpartiet. Det nytter ikke å konkludere hvis ingen respekterer konklusjonen din. Vi har sett det samme i de politiske uenighetene som har plaget partiet de siste åtte årene – for eksempel i innvandrings- og klimapolitikken. Spørsmålet er den manglende evnen til å komme med konklusjoner som blir lyttet til, handler om Støres person; eller om en bitter strid i et parti med en dårlig partikultur som knapt noen leder kunne håndtert bedre. Det kan også være en kombinasjon her: at Støre med sin manglende bakgrunn i Arbeiderbevegelsen mangler autoritet spesifikt i Arbeiderpartiet.

Hvis Støre blir regjeringssjef, vil han kanskje få en ny autoritet i kraft av rollen – og i regjeringskollegiet vil stridighetene i partiet komme noe mer på avstand. Jeg føler meg likevel ikke trygg på at Støre som person uten videre vil ha evnen til virkelig å skjære gjennom når det trengs, og spesielt når det finnes gode argumenter på begge sider. Da blir man også mer avhengig av rådgivere. Det er også verdt å bemerke at de to av de mest betente sakene i norsk politikk – klima og innvandring – også er konflikter som splitter Støres eget parti. Hvilke forutsetninger vil han ha til å løse en krise på et av disse områdene?

Det er lett å se for seg at Støre ville håndtert flyktningkrisen annerledes enn Solberg. Spesielt i en koalisjonsregjering, og med en betydelig asylliberal fløy i Arbeiderpartiet, ville det kunne vært vanskelig for Støre å skjære gjennom med kontroversielle tiltak, for eksempel på den russiske grensen.

I koronakrisen er det vanskeligere å si hva Støre ville gjort. Både Sverige og Danmark hadde sosialdemokratiske statsministere i mars i fjor, men de responderte veldig ulikt. Ville Støre holdt talen som stengte ned Norge – eller ville han bøyd mer av for den faglige usikkerheten om virkningen av tiltakene?

Hvordan Støre eller Solberg vil håndtere fremtidige, ukjente kriser, vet selvsagt ingen. De har ulike styrker og svakheter som kan spille seg ulikt ut i ulike sammenhenger. Derfor er spørsmålet også vanskelig å diskutere i en valgkamp: det blir usikre vurderinger om hypotetiske situasjoner i fremtiden.

Men selv om det er krevende å diskutere, er spørsmålet viktig, spesielt i et valg der de politiske forskjellene ellers er ganske beskjedne. For Høyre er kanskje et av de sterkeste argumentene i denne valgkampen at regjeringen har håndtert krisene de har fått i fanget, på en trygg måte.