Den uutholdelige lette skilsmissen

«Skandaløst». «Autoritært».

Det er slik Arbeiderpartiets snart nyskilte stortingsrepresentant Torbjørn Vereide beskriver det gjeldende regelverket for å skille seg. 

Bakgrunnen er denne: Da Vereide hadde vært gift i ett og et halvt år, fant han ut at nok var nok: Det var på tide å skille seg. Til sin store overraskelse kunne han ikke bare sende «STOPP» til 1814. Han kunne ikke en gang klikke seg inn på noen unektelig krøkkete statlige hjemmesider, logge inn på Min side og avslutte tjenesten.

«Det er en hel massevis av krav. Altfor mange!» utbryter Vereide leende hele veien til gullsmeden, med pressen på slep, der han skal veksle gifteringen med penger og slå politisk mynt på samlivsbruddet. Den politiske mynten har imidlertid cirka like lav gullprosent som det ringen viser seg å ha – samtidig som opptrinnet er mer symbolsk enn Vereide kanskje aner.

De altfor mange krav

La oss ta utgangspunkt i de lovmessige omstendighetene: Hva skal til for å kunne skille seg i Norge i dag – og må man «nesten være rik» for å gjøre det, som Vereide mener?

I henhold til norsk lov kan man kreve skilsmisse etter en periode på ett år med separasjon, dersom man har bedt Statsforvalteren om separasjon – eventuelt to år med faktisk separasjon uten søknad. Og man trenger altså ingen grunn for å separere seg.

Det Vereide er så kritisk til, er selve separasjonsperioden og kravene den forutsetter: For at separasjonen skal være gyldig, og gi grunnlag for skilsmisse, kan ikke «ektefellene fortsette eller gjenoppta samlivet», men kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet er tillatt.

Man kunne tenke seg at Vereide her har et utilsiktet poeng: Er det ikke bra at separerte ektefeller for eksempel bor sammen og slik kan løse opp i problemene? Og ikke minst dersom det er barn i bildet? Dette synes ingenlunde å være Vereides motivasjon – men det kunne kanskje tenkes at slike hensyn kan tale for justeringer i reglene – ikke for at det skal bli lettere å skilles, men for at barn skal ha en bedre overgang eller for at sannsynligheten for at ektefellene finner tilbake til hverandre skal øke.

Men hovedhensikten med reglene er klok: Partene skal få rom til å vurdere situasjonen utenfor det som kanskje er en spenningsfylt situasjon i hjemmet. Man skal få tid til å vurdere om bruddets praktiske virkeligheten er så god som man kanskje trodde i kampens hete. Noen ganger er higen etter noe annet pakket inn i en tåke av vrangforestillinger, av hvor ille det faktisk er, av hvor bra det kommer til å bli – og det er fint å få klarhet i dette før man eventuelt skjærer over båndene som binder en sammen.

Det leder til den andre anklagen, som handler om at det nesten bare er rike som har råd til å skille seg. Det er uklart nøyaktig hva som er grunnen for denne påstanden, utover at det her er en slags retorisk snert for en Ap-politiker, eventuelt et slapt forsøk på å vinne tilbake den økonomiske klassen som partiet for lengst er i ferd med å miste kontakt med.

Utfordringen for Vereide er bare at situasjonen de separerte må finansiere – som hovedregel to bopeler – er identisk med den de må belage seg på å finansiere ved skilsmisse. Denne realiteten kan antagelig brukes som et sosialdemokratisk poeng i retning av ett eller annet – subsidiering av skilsmisse? – men ikke for at det bør bli lettere å skille seg.

Solidaritet er bra, bare ikke på hjemmebane

Er denne forordningen skandaløs? Er den autoritær?

Utover at det helt åpenbart ikke er tilfellet, kan man peke mot flere konkrete grunner. Den viktigste er kanskje at barn er skadelidende under skilsmisse – det er kun i minoriteten av ekteskap, såkalte høykonfliktsekteskap, at barn jevnt over får det bedre etter skilsmisse. Det er et upopulært budskap til dem som «bare» har mistet – eller roter bort – kjærligheten for hverandre, men det er likevel et faktum man må forholde seg til. Barn har det best med foreldre som elsker hverandre, men de har det sjeldent nestbest med skilte foreldre som elsker andre, selv om det virker å være en utbredt oppfatning. Derfor er det heller ikke ønskelig at man skal kunne skille seg ved noen tastetrykk.

Og på dette punktet blir det også uklart om Vereide forstår hva som er selve formålet med et ekteskap: Det er nettopp å etablere noen rammer rundt samlivet så det skal være vanskelig å bryte ut av det. I en sekulær tid der samboerskap er et alternativ, og der man kan pønske ut de frivillige, private juridiske forordningene man måtte ønske, er det knapt noe annet som gjør ekteskapet til ekteskap enn at det er noen formelle hindre for å bryte ut av det.

Vereide mener tilsynelatende at dette er en svakhet ved ekteskapet. Men dette er å snu saken på hodet: Det er dette som er ekteskapet. Og det er altså ikke bare en gammel, religiøs forestilling, men levende, operasjonalisert jus i Norge i dag. Jeg siterer fra det borgerlige vigselsritualet som er fastsatt ved kongelig resolusjon:

Jeg vil minne dere om hvilken stor og viktig begivenhet det er når to mennesker velger å leve sammen i ekteskap. Ved å inngå ekteskap, lover dere hverandre samhold og støtte i alle livets forhold, både i medgang og i motgang. Men dere lover hverandre mer: Ekteskapet innebærer at dere lover hverandre kjærlighet og troskap. Det å love hverandre kjærlighet for resten av livet, er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Det krever at dere setter dere høye mål for samlivet, og det krever deres oppriktige vilje til å strekke dere mot disse målene, i dag og i tiden som ligger foran. Det er dette dere lover hverandre her i dag.

I alle livets forhold. I medgang og i motgang. Kjærlighet for resten av livet. Oppriktig vilje til å strekke seg mot disse målene. Det er det man lover, og den som vier paret – ordføreren, dommeren, ambassadøren eller andre – legger dem på minne at dette er det vanskeligste løfte vi kan gi et menneske. Og for sikkerhets skyld, hvis brudeparet ikke har fått det med seg før de skal avgi sitt «ja», legges det til:

Det er en rett jeg har, men også en plikt som er pålagt meg etter loven, å legge dere to nå alvorlig på hjertet at dere skal leve etter det løftet som dere gir hverandre her.

Det er et alvorlig løfte, ekteskapet, og det skal være en barriere for å tre ut av det.

Den progressiv kolonialismen

Hvis Vereide ikke liker det, er det ikke en feil ved ekteskapet; snarere er det uklart om ekteskapet da er noe for ham. Men det er akkurat det som gjør Vereides frustrasjon ytterligere problematisk: Han vil ikke nøye seg med avstå fra å gifte seg igjen – han vil bidra til å endre nettopp det som gjør ekteskapet særegent. Vereide vil ha en enkel utgang av en institusjon som i sin natur ikke skal gi enkle utganger. Slik vil han tvinge på alle som ikke vil ha enkle utganger, enkle utganger. Hele poenget med å binde seg er at man vil gjøre det mulig for seg selv å holde ut selv i de ondeste dager. Hele poenget med å underlegge seg objektive, faste rammer er at de ikke er tuftet på eget flakkende begjær.

Vereide liker ikke denne institusjonen. Men han vil ikke gi slipp på den likevel. Kanskje liker han konnotasjonene den gir, det romantiske ved å love å elske noen livet ut? Derfor vil han endre premissene for hele institusjonen, også for alle som ikke behandler den med samme uutholdelige letthet som han selv. Dermed blir det også tydelig hvordan det progressive bærer i seg en slags kolonialisme mot det konservative: Man er ikke fornøyd med friheten til å lage de ordninger og institusjoner man selv ønsker: Man vil i stedet overta det som i en mer upolitisk betydning er konservative institusjoner, som binder generasjoner sammen og skaper kontinuitet og stabilitet her og nå – og så endre dem i sitt eget bilde, slik at rommet for denne type konservative institusjoner svinner hen og blir borte.

Og slik blir det stadig vanskeligere å bringe det gode fra fortiden med seg inn i fremtiden.