Den nederlandske forfatteren Rosan Smits mener fascismen igjen kan vokse frem innenfor demokratiske institusjoner i Europa.
Rosan Smits mener fascismen igjen må forstås som en politisk metode, ikke bare som et historisk minne om hakekors, uniformer og diktatur. Smits, som er forfatter og journalist i nederlandske De Correspondent, har tidligere arbeidet med forskning på radikalisering og vold i konfliktområder.
Nå er hennes bok Dette er fascisme kommet på norsk på Spartacus. I boken beskriver den nederlandske forfatteren hvordan autoritære bevegelser kan vokse frem innenfor demokratiske institusjoner – og hvorfor de må møtes politisk før de får fullt grep om dem.
– I boken skisserer du ulike stadier i fascismens utvikling. Slik jeg forstår deg, befinner mange europeiske høyrepopulistiske partier seg på en vei i retning fascisme?
– Det vi ser, er at de kobler seg på fascistiske strategier fra fortiden. Slik baner de vei for mer ekstreme stemmer. Det betyr ikke at ethvert ytre høyre-parti ender i noe som ligner Det tredje riket. Men partiene er blitt stadig mer ekstreme, både i språket og i måten de opptrer på. Det har for eksempel blitt akseptabelt å diskutere om bestemte grupper skal ha de samme konstitusjonelle rettighetene som andre. Vi har også en åpen debatt om «remigrasjon», som i praksis er en eufemisme for deportasjon. Dette skjer på tvers av landegrenser.
– Hvorfor skjer dette nå? Hvis man skal spille djevelens advokat, kan man si at Europa har hatt høy innvandring over lang tid. Velgerne opplever konsekvenser av dette og ønsker begrensninger, mens de etablerte partiene ikke har levert. Dermed går velgerne til alternativene.
– Ja, det er den fortellingen. Men den forundrer meg. I Nederland har et høyreliberalt parti hatt stor innflytelse over regjeringspolitikken i 16 år, under Mark Rutte. De førte en ganske streng migrasjonspolitikk. Jeg tror heller ikke dette først og fremst handler om resultater. Ytre høyres fortelling handler om en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen, som angivelig kommer innenfra: fra mennesker med innvandrerbakgrunn, men også fra venstresiden. I USA ser man hvordan betegnelser som «ytre venstre» og «Antifa» brukes i en slik fortelling.
– Så hva er forklaringen?
– Vi lever i en tid med flere kriser samtidig: klimaendringer, pandemier og tap av naturmangfold. Disse krisene viser at de globale økonomiske systemene vi har bygget, ikke er bærekraftige og ikke leverer for store deler av befolkningen. Naomi Klein har sagt at fascisme er «kapitalismens verste ansikt». I stedet for å endre systemene som svikter, gis folk enkle forklaringer og utpekte syndebukker. Det tror jeg er en sentral del av det som skjer nå.
– Nederland forbindes gjerne med frihet og liberale verdier, helt tilbake til Rembrandt og gullalderen. Samtidig har landet vært en pioner for høyrepopulismen. Geert Wilders var tidlig ute i europeisk sammenheng.
– Ja, han var tidlig ute og svært vellykket. Han var avantgardistisk i den forstand at han utviklet former for politikk og kommunikasjon som senere er blitt mer utbredt.
– Nederland har også mange profiler i den alternative høyresidens influenserkultur. Eva Vlaardingerbroek er det tydeligste eksempelet, men også Code Victorian og andre. Hvorfor er nettopp nederlendere så synlige i disse miljøene?
– Jeg vet det ikke. Kanskje er Nederland kulturelt svært USA-orientert. Det gjelder musikk, fjernsyn, film og nettkultur. Muligens finnes det en etterligningsmekanisme der, men dette er spekulasjon. Jeg har ikke undersøkt det nærmere. Men de går etterhvert svært langt. Ytre høyre-influenseren Raisa Blommestijn fikk nylig mye oppmerksomhet for å si seg enig med Adolf Hitler i hans syn på at elitene har et fiendtlig syn på vanlige, innfødte borgere.
– Ser du på dette som prinsipielt annerledes enn da venstreorienterte amerikanske influensere delte Osama bin Ladens «Letter to America» og skrev at noen av resonnementene hans var forståelige?
– Ja og nei. Bin Laden hadde en annen agenda og kritiserte blant annet vestlig hykleri. Det kan finnes legitim kritikk av Vestens politikk, men det innebærer selvsagt ikke at virkemidlene hans kan forsvares. Hitler utviklet, sammen med Mussolini, oppskriften på å ødelegge demokratiet innenfra. Å gi Hitler en plattform på offentlig finansiert fjernsyn og samtidig si at han hadde et poeng, er derfor særlig problematisk.
– Du omtaler dette som en transnasjonal bevegelse. Men ytre høyre i Europa og Maga-bevegelsen i USA har ikke alltid sammenfallende interesser. Grønland-konflikten viste for eksempel at også Marine Le Pen kunne mene at Trump gikk for langt. Arbeider de likevel mot et felles mål?
– Ja, absolutt. Man bør se det som et Venn-diagram. Enkelte deler av Maga-bevegelsen kolliderer med europeiske nasjonalisters agendaer. Men de møtes i forestillingen om at den vestlige sivilisasjonen står nær et sammenbrudd. De deler også en motstand mot institusjonene som ble etablert etter andre verdenskrig: EU, Den internasjonale straffedomstolen og andre internasjonale ordninger som skulle hindre at nasjonale demokratier igjen gikk i autoritær retning. Disse institusjonene fremstilles nå som uttrykk for progressive idealer, og blir derfor angrepet.
– Du nevner Geert Wilders. Han dominere nederlandsk politikk nylig, men på en merkelig måte, ettersom Geert Wilders selv ikke satt i regjering.
– Ja. Det var en genial taktikk. Men på mange måter var dette en ytre høyre-regjering. Man kunne si at de befant seg på stadium fire, midt i maktens sentrum. De begynte å fjerne demokratiske mekanismer. De ønsket å erklære unntakstilstand, blant annet for å sette parlamentet til side.
– Du tenker etter Carl Schmitts oppskrift, om makten i å kunne erklære «unntakstilstand».
– Ja, det er et kraftig faresignal. Unntakstilstanden står sentralt i den intellektuelle nazismens tankeverden. Og nå er det plutselig mye snakk om unntakstilstand i USA.
– Hvor sentral er Wilders for den radikaliserte høyresiden, slik du ser det?
– Gjennom sine handlinger har han banet vei for mer ekstreme aktører. Det ser vi i Nederland nå. Forum voor Democratie har vokst, og partiet har forbindelser til miljøer som er langt mer ytterliggående enn Wilders’ eget parti. De bygger ikke bare et partiapparat. De vil ha sine egne mediekanaler, sin egen utdanningsstruktur og et eget ideologisk økosystem. Eva Vlaardingerbroek er et eksempel på en person som tidligere var knyttet til partiet, men som nå fungerer som en selvstendig og mye større merkevare.
Smits bygger på historikeren Robert Paxtons modell med fem stadier. Først skapes en politisk grobunn gjennom opplevelser av krise og misnøye, deretter formes en bevegelse rundt en karismatisk leder, før den søker makt gjennom demokratiske valg. Ifølge modellen kommer bruddet når bevegelsen, vel ved makten, begynner å svekke kontrollmekanismer og grunnleggende rettigheter; til slutt kan den enten radikaliseres mot total makt eller miste retning og gå i oppløsning. Stadiene er ikke nødvendigvis lineære, og de tre første kan også kjennetegne andre typer politiske bevegelser. Dette bygger på en omtale av Smits’ bok i den nederlandske nettavisen DeWereldMorgen.
– Du beskriver fascismen som en utvikling i stadier. Mange europeiske høyrepopulistiske partier har fått regjeringsmakt, men har likevel ikke avskaffet demokratiet. Stanser de ved et bestemt stadium, fordi institusjonene setter grenser?
– Modellen er ikke lineær. Partier kan bevege seg fremover, falle tilbake eller gå i oppløsning. Den er et verktøy for å forstå hvordan en bevegelse kan gå fra språk til maktutøvelse. Fascismen begynner med ord, ikke med stridsvogner. Den kan ende i handling, men ikke nødvendigvis. Poenget er å se hvordan språket, syndebukkene og angrepene på institusjoner kan gjøre mer drastiske skritt mulige senere.
– Er Trump et eksempel på en aktør som har passert en slik grense?
– Ja, definitivt. Jeg vil plassere Trump på stadium fire i modellen. Da handler det ikke lenger bare om å vinne støtte eller skaffe seg politisk makt, men om å begynne å fjerne eller svekke demokratiets sikkerhetsmekanismer.
– Nederland hadde nylig en ytre høyre-dominert regjering med PVV som største parti, selv om Wilders selv ikke satt i regjeringen. Hvordan vurderer du den perioden?
– Det var på mange måter en ytre høyre-regjering. De forsøkte blant annet å bruke unntakstilstand som virkemiddel for å sette parlamentet til side. Det er et alvorlig faresignal. Unntakstilstanden er et kjent element i den autoritære og antidemokratiske tanketradisjonen. Selv om PVV ikke lenger sitter i regjering, er ikke situasjonen tilbake til utgangspunktet. Ytre høyre som blokk er større, sterkere og mer ekstremt enn før. Perioden i regjeringsposisjon har gitt dem resultater.
– Giorgia Meloni er et interessant moteksempel. Hun har sittet relativt stabilt i Italia, støtter Ukraina og er ikke motstander av EU. Flere vil mene at hun har vist at et høyrepopulistisk parti kan styre uten å gå autoritær vei.
– Etter stadium fire finnes det i praksis to veier. Den ene er å tone ned syndebukkretorikken og mobiliseringen som driver bevegelsen. Da kan bevegelsen etter hvert miste makten. Den andre er videre radikalisering, der de mest ekstreme kreftene får større handlingsrom. Meloni fremstår foreløpig som den moderate varianten. Men da Spania i august opplevde en brå tilstrømning av migranter fra Marokko til Ceuta, var hun raskt ute med å kreve at Schengen skulle suspenderes – selv om det teknisk sett ikke lar seg gjøre. Det er ikke uviktig: Schengen er en av EUs grunnleggende ordninger.mPå samme måte som Trump, Elon Musk, Nigel Farage, Alice Weidel, Geert Wilders og en rekke ytre høyre-influensere, brukte Meloni også hendelsene i Ceuta umiddelbart til å gi ny kraft til konspirasjonsteorien om «den store utskiftningen».
– Også sentrumsledere og sosialdemokratiske regjeringer, slik som Danmarks Mette Fredriksen, tok til orde for å suspendere Schenge etter Ceuta, og har generelt argumentert for strengere innvandringspolitikk. Er det nødvendigvis det samme som ytre høyres politikk idag?
– Nei, men sentrums- og sentrum-høyrepartier overtar ofte ytre høyres talepunkter i håp om å ta vinden ut av seilene deres. Problemet er at dette kan bidra til å normalisere språket og rammene ytre høyre har etablert. Da flere europeiske regjeringer skrev til Spanias statsminister Pedro Sánchez og uttrykte uro for hans migrasjonspolitikk, skjedde det på et tidspunkt da situasjonen allerede i stor grad var under kontroll. Slike handlinger kan bli en del av den samme dynamikken.
– Mange konservative vil si at svaret for å møte ytre høyre for de etablerte, konservative partiene er å bli strengere i migrasjonspolitikken, legge «woke»-debatten bak seg og vende tilbake til det politiske sentrum. Er du enig?
– Til en viss grad, men det avhenger av hvilket parti man snakker om. Det er ikke bare de konservatives ansvar. Også sosialdemokratiet må bli bedre til å fortelle en politisk historie som gir folk et reelt alternativ. Hvis migrasjon er en reell utfordring, må politikerne ha en troverdig politikk. Men den må holde seg innenfor rettsstatens rammer. Å være streng i migrasjonspolitikken er ikke det samme som å gjøre mennesker til syndebukker. I Nederland har vi store problemer med å administrere asylsystemet. Det er ikke nødvendigvis et spørsmål om at mennesker kommer til landet, men om hvordan myndighetene håndterer dem når de først er i systemet. Det krever politiske løsninger.
– Men slik du ser det, er ikke dette hovedgrunnen til at ytre høyre har styrket seg?
– Nei. De gjør migrasjon til et eksistensielt spørsmål. De snakker om nasjonalt selvmord, sivilisasjonens undergang og kulturens slutt. Det er den retorikken etablerte partier ikke må overta. Geert Wilders var del av regjeringen, men leverte lite. Da han senere hevdet at koalisjonen ikke leverte på migrasjon, var statsråden med ansvar fra hans eget parti. Det er illustrerende: Det handler ikke først og fremst om resultater, men om fortellingen. Advarselen til konservative partier er derfor: Ikke fall i fellen der dere høres strenge ut i migrasjonspolitikken uten å føre en politikk som faktisk løser problemene.
– Hva så med «woke»? På venstresiden oppfattes prideflagg, mangfold og flere kjønnsidentiteter ofte som nokså selvsagte verdier. På ytre høyre blir dette derimot et svært sterkt politisk mobiliseringstema. Bør venstresiden forstå kulturens politiske kraft bedre?
– Venstresiden har en annen idé om kultur. I et fritt politisk rom må man kunne ha ulike syn på dette. At ytre høyre demoniserer prideflagg, mangfold og kjønnsidentitet, betyr ikke at man bør avskaffe eller legge bort disse spørsmålene. Det betyr at man må forklare bedre hvorfor man mener de er viktige, og diskutere verdiene som ligger under. Man må gjøre det politisk og tåle debatten. Men det er ikke et enten–eller. Å si at man bare skal «bli kvitt woke», forteller meg ingenting.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
