For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Fem gode grunner til å stemme Venstre
Å stemme Venstre kan være en punktmarkering for en liberal verden som er utrolig mye bedre enn det zeitgeisten skulle tilsi.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
«Venstre er et parti med begge ben godt plantet i løse lufta», sa min gamle skolelærer.
I riktig gamle dager var Venstre en bauta i norsk politikk. De ble stiftet i 1884 og er Norges eldste politiske parti. Venstre oppsto som en liberal bevegelse i kampen for parlamentarisme og folkestyre, ledet av Johan Sverdrup, som ble Norges første parlamentariske statsminister. Partiet var dominerende i norsk politikk frem til mellomkrigstiden, men mistet gradvis oppslutning etter hvert som Arbeiderpartiet vokste frem. Siden den gang har Venstre slitt med både meningsmålinger, sperregrense og med å «finne seg sjæl». De har svingt hit og dit mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre. Og hvem har ikke hørt at du bare trenger to venstrefolk for å ha tre meninger?
Men å svinge litt hit og dit er jo også et kjennetegn hos moderate. Graden av tvil avtar som regel i takt med bevegelse bort fra sentrum.
Er du sentrist, men i tvil om hvilket parti du skal stemme på, så er ikke Venstre noe dårlig alternativ. Selv om den norske høyresiden er godt rustet mot kaoset og den radikalt populistiske utglidningen som preger den mange andre steder, så har Venstre en viktig rolle i tiden vi lever i (de av oss som har sko vet dessuten at de må impregneres med jevne mellomrom). Venstre er mer enn det grønne sentrumsalternativet (som jo er viktig i seg selv) på borgerlig side. Venstre er knallharde mot autoritære regimer og tilliggende ideers lange fingre inn i den liberale sfæren.
Man kan saktens argumentere for at nesten alle partiene i Norge (hvis vi utelater Rødt, til dels SV og FrPs mer perifere omland) er liberale, i alle fall i vid forstand. Høyre er for eksempel mer liberale enn konservative. Likevel er Venstre det eneste partiet som har liberalisme som klokkeklar ideologisk plattform. I Venstre er ikke ordet liberal et potetbegrep.
Det er lenge siden Venstre var et rent sosialliberalt parti. De har nok av politikk å være uenig i, alt etter som. Individualismeliberalismen som preger noe av Venstres politikk i dag er ganske irriterende, for noen. Liberalkonservative vil nok også rynke på nesen. De heller ofte mer i retning fellesskap («no man is an island») og verdikonservative normer og tradisjoner, og at staten skal være mer aktiv på noen områder enn det Venstres politikk tilsier. Venstre fremstår noen ganger litt tonedøve for at menneskers valgmuligheter ikke alltid er like åpenbare, for eksempel i ruspolitikken. Særlig Unge Venstre ser ut til å mene, satt på spissen, at frihet alltid er et gode, selv når du går til grunne. Venstres innimellom milde lefling med såkalt woke vekker heller ikke begeistring hos alle (skjønt Venstre er mindre woke enn de er en motvekt mot kulturkrigstendenser). Alle er ikke like fornøyde med Venstres harde linje mot Israels krigføring på Gaza (men her spørs det ikke om mange, naturlig nok, er på gli).
Venstre er langt fra et feilfritt parti. Det er (heldigvis) ingen andre partier heller. Selv om det er mye sant i det gamle munnhellet om at valg handler om å velge det partiet du misliker minst, særlig blant de av oss som ikke er medlem av et parti, så har Venstre noen viktige kvaliteter som burde verdsettes mer enn det det gjør i dag. Venstre holder fast i fortøyningene til sentrum i politikken og ikke minst, med litt større ord, til den regelstyrte, liberale verdensorden.
Her er fem gode grunner til å stemme Venstre:
EU
To folkeavstemninger og samtlige meningsmålinger i tiårene etter viser at nordmenn ikke for harde livet vil inn i EU. Arbeiderpartiet er livredde for en ny EU-debatt. Deres potensielle regjeringspartnere sier blankt nei til EU – og EØS! Høyre er mer åpne, men ikke akkurat ivrige.
Den litt særegne norske nasjonalismen, som i og for seg er både liberal og vennlig, gjør oss til et oljemarinert annerledesland, som resten av Europa ikke helt forstår seg på. Solidaritet mellom oss selv står høyt i kurs her til lands, men lavere i kurs når det gjelder våre europeiske naboland.
Men nå er det krig, Europa-fiendtlig fascisme er på fremmarsj, Kina fosser frem og i horisonten truer et USA som kan si farvel til den transatlantiske solidariteten. «Folket» lar seg knapt rikke.
Det er mye som tyder på at vi ikke makter å ta inn over oss at vi lever i et «Weimar-øyeblikk». Kriseforståelsen i den etablerte politikken er bare sånn halvveis.
De fleste kjenner til myten om strutsen som gjemmer hodet i sanden når den blir redd, og at dette er en lite effektiv måte å gjemme seg på når løven sirkler rundt.
Det såkalte «strutseparadokset» handler om at vi ofte er dårlige til å håndtere katastrofale risikoer: Vi evakuerer ikke når vi blir bedt om det. Vi fortsetter å bygge i flomsoner. Vi bruker ikke hjelm.
Venstre er det eneste borgerlige partiet som uforbeholdent vil ha en ny EU-debatt og norsk medlemskap så fort som mulig. For Venstre er EU-medlemskap en valgkampsak. De tør å gå i front og ta lederskap, og ikke bare «vente» på at befolkningen på magisk vis skal bli enig – slik som Ap og Høyre. Det burde vekke begeistring blant europavennlige urbanister.
Ukraina
De såkalte røde linjene, som er i stadig bevegelse, har gitt Putin all verdens muligheter til å bombe ukrainerne sønder og sammen fra trygge, hjemlige posisjoner.
Hvis vi lar Russland vinne, setter det presedens for autokratene. Vi viser at diktatur lønner seg. At makt gir rett og at demokratiene mangler mot. Derfor er krigen i Ukraina eksistensiell og kanskje den siste krigen i Europa som skjer uten NATO-tropper direkte involvert.
Fra første dag etter fullskalainvasjonen har Vesten dratt beina etter seg og snakket om røde linjer, om at hvis vi gir ukrainerne de og de våpnene eller flyene, eller den og den teknologien, så vil Putin trykke på den store knappen.
Resultatet har blitt at Ukraina har fått hjelp og støtte altfor sent. Det har kostet dem enorme lidelser. Estlands utenriksminister Margus Tsahkna har bedt Vesten gjennomskue Vladimir Putins skremsler: «Vi kan ikke leve i en verden der atommakter kan bølle seg til herredømme.»
Venstre var det første partiet som gikk inn for våpenstøtte til Ukraina etter fullskalainvasjonen i 2022. Generelt har Venstre (og MDG) pushet på vesentlig mer støtte fra første stund. Høyre fulgte snart etter, mens Arbeiderpartiet ikke ville bryte handlingsregelen for å øke støtten til Ukraina. Venstre foreslo å gi heftige 100 milliarder — i første omgang. Når de andre partiene omsider har kommet etter (men ikke nok), har presset fra Venstre ganske sikkert hatt en effekt. Og det handler ikke bare om den finansielle støtten. Det handler om donasjon av NASAMS, F16, og om stenging av norske havner for russiske skip.
Venstres solide støtte til Ukraina handler ikke bare om sikkerhet, men om eget liberalt ståsted: «Kampen for frihet og demokrati i Europa står i dag i Ukraina. Russlands brutale invasjon har krevd titusenvis av liv og ført til utallige lidelser. I denne kritiske tiden står Venstre opp for demokratiet og for friheten, mot diktaturer og autoritære regimer.»
Legg til at Venstre har en offensiv forsvarspolitikk på programmet, så har du et parti som tar dagens sikkerhetstrusler på alvor og jobber aktivt for å styrke Norges beredskap og forsvarsevne i møte med et mer uforutsigbart trusselbilde.
Kina
Den såkalte «normaliseringen» i forholdet til Kina ble presentert som en seier for regjeringen Solberg i 2017. I forbindelse med normaliseringen sendte Utenriksdepartementet ut en pressemelding som gir et innblikk i forhandlingsprosessen mellom Kina og Norge, og hvilke betingelser Kina knesatte for at avtalen skulle effektueres.
«The Norwegian Government fully respects China’s development paths and social system [...] attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermine them», het det. Det dårlige forholdet mellom Kina og Norge var «due to the Nobel Peace Prize», og Norge var «fully conscious of of the position and concerns of the Chinese side». Avslutningsvis lovet Norge «to do its best to avoid any future damage to the bilateral relations.»
UDs pressemelding fremstår som et fleksibelt stykke diplomatisk håndverk. Noen fikk inntrykk av at norsk UD undertegnet en kontrakt for hva som er comme il faut å ta opp med kineserne.
På spørsmål om det nye forholdet mellom Norge og Kina ville tåle en fredspris til demokratiforkjempere i Hong Kong, svarte Kinas utenriksminister Wang under et besøk i Oslo at Kina alltid vil forkaste ethvert forsøk på å politisere fredsprisen og blande seg inn i Kinas indre anliggender. «Kinas holdning til dette er steinhard», sa Wang.
Kinas økonomiske og sosiale innflytelse over hele kloden har lenge blitt spredd med en enorm effektivitet og hastighet. Kineserne utnytter dessuten handlingsrommet etter at Russland har blitt pariakaste i den vestlige verden. Det dreier seg om varehandel, men også om teknologieksport og infrastruktur-investeringer. Kinesernes strategi er en form for imperialisme via spredning av myk makt gjennom økonomi, snarere enn gjennom diplomati eller erobring. Clive Hamilton og Mareike Ohlberg advarer mot det i sin mye omtalte bok «Hidden hand. Exposing how the Chinese Communist Party is reshaping the world». Og de gjør det på dramatisk vis: Demokratiske institusjoner og den globale orden som ble skapt etter andre verdenskrig har vist seg å være skjørere enn det vi hadde forestilt oss. De er sårbare overfor de nye våpnene for politisk krigføring som brukes mot dem. Det kinesiske kommunistpartiet utnytter svakhetene i demokratiske systemer for å undergrave dem. Mange i Vesten kvier seg for å erkjenne dette.
«Norge må bli tøffere mot Kina», sier Guri Melby: «Jeg ønsker at vi skal rive den normaliseringsavtalen i to. Og at vi skal avslutte arbeidet med en frihandelsavtale med Kina. Det vil være kjempeviktig», sa hun til VG.
Norge må ha en frihetsfremmende handelspolitikk, heter det fra Venstre: «Norge bør kartlegge autoritære staters rolle i verdikjeder som har strategisk betydning for å gjennomføre det grønne skiftet, og jobbe målrettet og i internasjonalt samarbeid for å redusere avhengigheten av autoritære staters teknologi og råvarer i disse verdikjedene. Norge bør kartlegge vår avhengighet av kinesisk teknologi som samler inn store mengder data om norske borgere og deretter jobbe målrettet og i internasjonalt samarbeid for å redusere disse avhengighetene.»
Noen ganger er det lett å være liten. Som et lite parti står Venstre naturligvis friere enn Arbeiderpartiet og Høyre. Noen vil innvende at Venstre derfor stiller seg på siden av det som er ansvarlig og statsbærende, og at internasjonale relasjoner må håndteres med varsomhet og nødvendig pragmatisme. Joda, men det er ikke helt riktig heller. Venstre er ikke mer «dogmatiske» enn at de avfant seg med avtalen da de rett etterpå gikk inn i regjering. Men både Ap og Høyre kunne utmerket håndtert «normaliseringsprosessen» annerledes. Og Venstres standpunkt sto fast. Politikk handler om mer enn praktisk, kortsiktig gjennomførbarhet, det handler også om ideologi og verdier. Venstre, kan det hevdes, er det borgerlige partiet som følger sin ideologiske overbevisning mest konsekvent.
Fremskrittspartiet
Det skal ikke være enkelt å være et rent sentrumsparti. «Midt imellom» er et utfordrende sted å være, særlig i disse tider. Sentrumsorienterte folk, som er langt flere enn det Venstres oppslutning skulle tilsi, er pragmatikere. Sentrum er et svingpunkt der det ikke er gitt hvilken side av den politiske skalaen man lander på.
For den liberalt innstilte, som er svært uenig i store deler av FrPs politikk, men likevel kan helle mot en borgerlig regjering, er Venstre en mulighet. De kan potensielt sanke stemmer både hos de lyseblå, til og med lyserøde, og blant for eksempel akademikere som er sentrumsorienterte. En av Venstres viktigste roller er å være en ansvarlig brems og en torn i siden på FrP i et borgerlig samarbeid. Det er en viktig grunn til at mange liberale i byene vurderer å stemme Venstre (selv om de kanskje ikke gjør det på valgdagen). Uansett utfall av regjeringsforhandlinger, hvis det blir borgerlig flertall, så forventer nok de fleste venstrevelgere at Venstre, om det blir i regjering eller utenfor, er en klar motvekt for mindre gjennomslag, smått eller stort, for FrP-politikk de ikke er enige i.
Da var det kanskje ikke så lurt av Guri Melby å rose Sylvi Listhaug for at hennes «fremste kvalitet som mulig statsminister er å motvirke polarisering i samfunnet.» Joda, det er i og for seg riktig, hvis man sammenligner med andre høyrepopulister i verden, og det bør man gjøre. FrP er langt mer moderate enn høyrepopulistene ute i Europa. Listhaug har også ryddet en del i egne rekker, blant de løseste kanonene i partiet. Men i en norsk kontekst er verken Listhaug eller FrP fremmede for klassisk populistisk og splittende retorikk. Det er også slik veldig mange oppfatter det. Antagelig var Melbys uttalelse en glipp. I norsk politikk kjenner alle, alle, og tonen er god mellom de fleste politikere. Det er en god ting at de kan snakke pent om hverandre. Men uttalelsen er neppe noe hennes potensielle velgere kjenner seg i igjen i. Venstre er et liberalt maktparti, som er villig til å inngå kompromisser for å få gjennomslag for sin politikk. Men som nestleder Sveinung Rotevatn sier: «Hvis du har veldig lyst på Listhaug som statsminister, vil jeg ikke anbefale å stemme Venstre».
Liberale i en liberalfiendtlig verden
Vi lever i farlige tider. Liberalisme i både snever og vid forstand er prygelknabe for nasjonalpopulister og kaosryttere i hele Vesten. Liberal ditt, liberal datt, det finnes en liberal busemann for alt. Det pågår også en form for selvpisking blant mange liberale som forestiller seg at liberalismen har spilt fallitt og at dette nære sammenbruddet er årsaken til autoritære sterkemenns tilbakekomst. Det er i beste fall en halv sannhet.
En del kulturpessimister har problemer med å leve med at vestlige demokratier er blitt altfor liberale, for eksempel i verdispørsmål, slik at dette rokker ved en demokratisk grunninnstilling, nemlig å kunne leve med at ikke alt går din vei. Det er her det store skillet går, mellom mangfoldet i den liberale verden og den illusoriske orden for en tapt tid.
Det er som filosofen Vlad Vexler har sagt: «Let’s be clear on the political order of things: first, we reject white identity politics, and only second ask what’s fuelling it». At mye er gjort feil i liberale samfunn er sant, og det tar tid å vende skuta, men nå handler det først om å stoppe en stormflo av illiberalisme. I USA, i Europa, på slagmarken i Ukraina og i vårt eget liberale selvbilde.
At Norge ikke har et stabilt, stort liberalt sentrumsparti, var synd før og enda mer nå. Så hvis du ønsker å slå ring rundt liberale verdier og liberalisme som ideologi, så kan Venstre være ditt parti. Kall det gjerne en punktmarkering for en liberal verden som er utrolig mye bedre enn det zeitgeisten skulle tilsi.
Når alt dette er sagt, så er Norge solid forankret i liberale verdier og liberalt demokrati. Ingenting av dette står og faller med et Venstre over sperregrensen. Men hvis du er lei all hamringen mot det liberale og liberalismen, fra både høyre og venstre, som foregår om dagen, kan din trasshandling være en stemme til Venstre.
Godt valg!
