Helsemyndighetene gir oss ikke svarene vi trenger

Etter snart to år med pandemi, smitteverntiltak og et storstilt vaksinasjonsprogram er det en sannhet som for alle burde begynne å feste seg: Det finnes ingen troverdig plan for å utrydde SARS-CoV-2 viruset. Covid-19 er derfor en sykdom vi må lære oss å leve med.

Bruk av kontaktredusererende smitteverntiltak og boostervaksiner kan i beste fall bare forsinke det uunngåelige faktum at tilnærmet alle vil bli smittet, de fleste av oss opp til flere ganger gjennom livet. Heldigvis har vi også svært gode forutsetninger for å håndtere dette, ettersom vaksinene fremdeles gir god beskyttelse mot å utvikle alvorlig sykdom.

Nå som vi går inn i et nytt år med pandemi, er det avgjørende for våre muligheter til å leve uten smitteverntiltak at denne innsikten blir lagt til grunn for den videre håndteringen av pandemien. Og denne innsikten tilsier da at utgangspunktet må være at det ikke er hensiktsmessig å bremse smitten mer enn hva som er absolutt nødvendig for å forhindre at helsetjenesten kollapser. For så fremt vi kan unngå en slik kollaps i helsetjenesten, er det realiteten en fordel at epidemien får spre seg raskt gjennom befolkningen for å normalisere sykdommen, fremfor – gjennom kostbare og inngripende tiltak – å utsette det uunngåelige på ubestemt tid.

Dette har også konsekvenser for hvilke typer modeller vi som samfunn har behov for når det kommer til å beslutte en hva som er en optimal hastighet på smitten og tilsvarende dimensjoneringen av smitteverntiltakene.

Modeller uten kvantifiserbare fordeler

Dessverre gir FHIs siste modell for den norske omikron-epidemien få av de svarene vi trenger. I modellen har instituttet modellert det de omtaler som sitt mest pessimistiske scenario der det antas at «mellom 30 000 og 40 000 personer vil kreve sykehusbehandling, og at omtrent tusen vil bli innlagt på samme dag på epidemiens toppunkt». I det som omtales som et mer optimistisk scenario, forskyves smittebølgen gjennom det som i hovedsak er et sett ulike intervensjoner til mai, med en topp på 125 innlagte om dagen i denne måneden.

Denne modellen er relevant for å belyse potensielle effekter av intervensjoner mot smittespredning og belastning på sykehusene. Men den gir den oss i realiteten egentlig ingen informasjon om hvilken utvikling i smitten som er å foretrekke utover FHIs egne normative benevning av de ulike scenarioene som «pessimistiske» og «optimistiske».

For det relevante målet burde ikke være å minimere antallet smittede gjennom første halvår av 2022. De fleste av dem som ikke smittes i første halvår, vil da også trolig smittes senere, og er det mange nok av dem, vil denne tilnærmingen tilsi nye tiltak da. Derfor burde en god modell i stedet forsøke å gi svar på hvor mange liv vi potensielt kan redde ved nettopp å forsinke smitten slik at den fordeler seg over flest mulig måneder, opp mot hvor inngripende smitteverntiltak vi er nødt til å ha for å oppnå en slik gevinst.

For å gi svar på dette spørsmålet er vi først og fremst nødt til å vite hvor mange pasienter helsevesenet vil være i stand til å behandle samtidig, uten at dette svekker kvaliteten på behandlingstilbudet for mye. For såfremt helsevesenet vil være i stand til å gi god behandling, er gevinsten med å utsette smitten tilnærmet neglisjerbar.

Men hvor mye kvaliteten svekkes ved ulike terskelverdier, og ved ulike varigheter på bølgen, fremvises ikke i FHIs modell. Det er derfor ikke mulig å veie positive og negative virkninger mot hverandre, eller i det hele tatt å si hvilket scenario som egentlig er best av det «optimistiske» og det «pessimistiske». Modellene forteller oss ikke det vi trenger å vite om mulighetene til å yte et godt nok helsetilbud, eller om hva dette igjen vil kunne i form av sparte liv som en potensiell gevinst ved smitteverntiltakene.

Ifølge intensivregisteret disponerer imidlertid den norske sykehussektoren 631 respiratorer. Under realistiske forutsetninger bør det derfor være mulig å tilby behandling i respirator til samtlige av de pasientene som vil få behov for dette selv i det scenarioet FHI omtaler som sitt mest pessimistiske, der litt over 600 forventes å kreve slik behandling.

Med tanke på å finne den rette balansen for å spare et størst mulig antall liv i bytte mot færrest mulig smitteverntiltak, er det derfor langt fra åpenbart at det optimale smittenivået ligger nærmere det FHI omtaler som sitt mest «optimistiske» scenario enn hva det ligger det mest «pessimistiske».

Mindre farlig variant gir andre utfall

Problemet med at terskelverdiene for hvilken pasientmengde helsevesenet kan tåle ikke tydelig fremvises, forsterkes også ytterligere av at FHI i alle sine modellerte scenarier har brukt forutsetningen om at omikronvarianten av viruset er like sykdomsfremkallende som deltavarianten.

De erfaringer vi har fra andre land så langt, antyder at dette er en forutsetning som er langt mer pessimistisk enn det er grunnlag for. Selv om det er vanskelig å si hvor farlig denne varianten vil være i den norske populasjonen, antyder studier fra Danmark (som har en tilnærmet lik befolkning og immunitet som Norge) at omikronvarianten er om lag halvparten så farlig som delta, og at den i tillegg gir god immunitet mot smitte fra andre varianter etter gjennomgått infeksjon.

Om de danske observasjonene skulle vise seg å være riktige, fremstår sannsynligheten for at kapasiteten i norske sykehus overbelastes, å være betydelig mindre enn hva som kommuniseres i FHIs modeller selv uten noen tiltak.

Akkurat hvor stor belastning helsevesenet vil kunne tåle, og hva sannsynligheten er for at denne kapasiteten overskrides med et mildere virus, er noe helsemyndighetene skylder å kommunisere helt tydelig til befolkningen.

I hvert fall om regjeringen mener alvor med sin nye koronastrategi der det heter: «Åpenhet om de vurderingene som gjøres skal bidra til tillit til de beslutningene som gjøres og forståelse for smitteverntiltakene. Responsen skal i utgangspunktet utvikles i åpen samtale med befolkningen, helsetjenesten, fagmiljøer og på tvers av sektorer.»