Ingen tvinger noen til å heise Pride-flagg

Jeg skal ærlig innrømme at jeg var en av de skeive som ikke brydde seg stort om meldingen om at Thon Hotels ikke kom til å heise Pride-flagg i år. Det vil si, jeg bet merke i et par ting, som jeg mener var svært umusikalske og kanskje til og med dumme, men som likevel ikke gjorde meg sjokkert som Niklas Baarli, provosert som Morten Hegseth eller dypt skuffet som Jan Thomas.

Det første var bruken av ordet «forbud» mot Pride-flagg. Jeg vet ikke om Thon brukte dette ordet i egen informasjon om beslutningen eller om det er VG som står bak ordvalget. Rent kommunikasjonsmessig fremstår det i hvert fall svært uheldig og lite gjennomtenkt. Å forby skeive symboler trekker nærmest på automatikk en tråd mellom et norsk konsern og land som Russland, Polen, Ungarn, Uganda og mesteparten av Midtøsten. Konserndirektør Morthen Thorvaldsens e-post til VG om at Thon ønsker å være «nøytrale» fremstår også som lite gjennomtenkt, selv om det selvsagt er helt legitimt ikke å ville innta en posisjon i LHBT-spørsmål. Men når landets største avis tar kontakt om dette, bør man klare å forestille seg at det vil bli reaksjoner og dermed tenke ekstra nøye på hvordan man ordlegger seg om et tema som har blitt stadig mer betent i samfunnsdebatten.

Det andre er tidspunktet. At Thon mente det var en god idé å erklære Pride-flagg uønsket akkurat i år, ett år etter terroren mot Oslo Pride, vitner om en ganske dårlig forståelse for hvordan angrepet har påvirket skeive og hvor spesielt viktig mange av oss syns Pride-feiringen er i år. Hadde avgjørelsen blitt fattet i 2019, ville nok dette knapt vært en sak – gitt at ordet «forbud» ikke ble brukt, vel å merke. Hadde man ventet til 2024, ville kanskje også reaksjonene i hvert fall vært mildere.