Vi trenger en bærekraftig innvandringspolitikk, og vi trenger den nå

Tirsdag 16. januar arrangerte Minerva og Civita paneldebatt med tema «Hva bør konservative mene om innvandring?» på Grünerløkka i Oslo. I panelet satt Ola Svenneby, Nils August Andresen, Mari Holm Lønseth og Henrik Syse. Panelet representerte mye av bredden i perspektiver på dette temaet hos den moderate liberalkonservative høyresiden i Norge.

Før debatten uttalte jeg i Minerva at det er viljen til å feie problemer under teppet, og graden av ubegrunnet fremtidsoptimisme, som kjennetegner de som har mindre strenge perspektiver på politikken. Dette kom dessverre til syne i debatten.

Jeg tror at det er nødvendig å rydde opp i virkelighetsforståelsen, slik at vi som er moderate liberalkonservative, og ønsker å delta i debatten om mulige løsninger, har et mer felles forståelsesgrunnlag.

For det første mener jeg at det er udiskutabelt at Norge opplever betydelig akkumulert samfunnsslitasje som konsekvens av innvandringen de siste tiårene. Det kan ikke behandles som et tvilsspørsmål. Skal vi lykkes med å snu de negative trendene, kan vi ikke rømme fra problemene. Påstander som at «det også er ting som går bra» er dessverre en avsporing. 

Det vi trenger å snakke om er det som ikke går bra. Det som ikke går bra er alvorlig. Større kulinarisk bredde veier ikke opp for enorme kostnader og verdikonflikter. 

Det som går bra er enten utilstrekkelig, svært underordnet, selvfølgeligheter eller kun sett fra perspektivet til innvandrerne. Det vi konservative ønsker er å se dette fra perspektivet til den eksisterende befolkningen. Det går ikke bra sett med deres øyne.

Fra å være et ikke-tema i tiårene rett etter andre verdenskrig snakker man nå om at innvandring har blitt direkte destabiliserende for land som Frankrike og Sverige. Norge kan følge etter. Da har noe selvfølgelig gått veldig, veldig galt.

Det som har skjedd de siste 60–70 årene, er at andelen personer med innvandrerbakgrunn har økt svært raskt. Integrering og assimilering tar derimot flere generasjoner. Det har ført til en oppbygning av stadig større integrerings- og assimileringsgjeld.

De som har kommet utgjør dessuten i gjennomsnitt en betydelig økonomisk kostnad for velferdsstaten. De legger beslag på større menneskelige ressurser enn de selv makter å bidra med. Mangelen på integrering og assimilering skaper kulturell uro og opplevelse av norm- og verdikonflikt i den eksisterende befolkningen. Forvitringen av fellesskapet svekker indre tillit, solidaritet og samarbeidsvilje. Dette vil bare forsterkes av stadig mer innvandring.

Det er rikelig med forskning og økonomiske tall som dokumenterer disse konsekvensene. Det er også slik at omfanget av problemene vokser for hvert år som går. Det er mer kulturell uro blant nordmenn i dag enn det var i år 2000. Og det var mer kulturell uro i år 2000 enn i 1980.

På samme måte øker de samlede årlige merkostnadene ved å forsørge migranter som andel av våre offentlige budsjetter. I 1960 hadde vi ingen slike merkostnader blant offentlige utgifter. Nå er det naturlig å anta at merkostnadene utgjør en tosifret prosentandel av offentlige budsjetter. SSB antar at gjennomsnittlig integrering av en mann med flyktningbakgrunn koster over 21 millioner kroner gjennom et livsløp. Hvis de 280 018 personene som bodde i Norge med fluktbakgrunn ved inngangen til 2023 istedenfor hadde vært nordmenn uten innvandrerbakgrunn, ville staten hypotetisk hatt flere hundre milliarder i året som man ikke trengte å kreve inn som skatter eller som kunne vært brukt på andre ting. Det er store beløp.

Norge har dessuten blitt svært segregert. Det er et problem i seg selv, men det fører også til at vi som er uten innvandrerbakgrunn ferdes på helt forskjellige arenaer som mange av innvandrergruppene. Folk flest fanger derfor ikke opp hvor lite norske enkelte strøk i Norge har blitt, eller hvor få innvandrere som er i jobb. De vi møter på egen arbeidsplass eller i eget nabolag er mye bedre integrert. Dette skaper et falskt bilde. Når temaet åpenbart også er svært tabubelagt, er det i sum svært uklokt å lene seg på meningsmålinger for å analysere hvordan utviklingen går. Det blir som å stikke hodet i sanden.

Det er de økende samfunnsproblemene som nå driver innvandringsdebatten i Norge, ikke problemene som flyktningene opplever i sine hjemland eller ved Middelhavet.

Selv om det er riktig at både politisk uro, dårlige levekår og klimaendringer kan risikere å drive store folkemengder i verden på flukt, har ikke innbyggerne i Norge tid til å vente på at landene i Afrika skal bli modernisert, at det skal bli fred i Midtøsten eller at klimaproblemene skal løses.

Det må finnes andre måter å stille opp for mennesker i krig enn å importere den kulturen og de konfliktene som de tar med seg hit til Norge. Når flyktninger fra Eritrea starter gateslag i Bergen, har vi ikke gitt dem beskyttelse. Vi har istedenfor fratatt vår egen befolkning den beskyttelsen de fortjener å nyte her.

Som Ola Svenneby påpekte under debatten tirsdag 16. januar, er det store tregheter i dette fenomenet. Det som har forårsaket veksten i kriminalitet i Sverige nå, er de innvandrerne som kom for 15-20 år siden. Selv om norsk politikk snur i dag, vil altså problemene fortsatt bli verre i flere tiår fremover. Derfor haster det.

De store diasporagruppene som allerede er etablert i Norge bidrar ytterligere til å forsterke migrasjonstrykket ved at folk trekkes hit.

Dette er bakteppet. En innvandringspolitikk utformet på bakgrunn av en ærlig virkelighetsforståelse må ta hensyn til alt dette samtidig.

Vi trenger en bærekraftig innvandringspolitikk, og vi trenger den nå. Den må være så streng at den dekker våre samfunnsbehov for å snu de farlige og negative trendene, til tross for at migrasjonstrykket i verden er økende.

Personlig mener jeg at dette tilsier at vi må ha et politisk mål om innvandringspause. Vi bør avvikle asylordningen. Vi kan ikke ta imot kvoteflyktninger og vi bør stoppe tildelingen av norske statsborgerskap til utlendinger frem til vi har funnet en statsborgerskapsmodell som kan fungere sett fra perspektivet til fellesskapet, ikke fra perspektivet på de som har lyst på en veldig attraktiv nasjonstilhørighet. Systemet må være veldig firkantet.

Kan det hypotetisk tenkes at en litt mer liberal politikk kan fungere? Det er kanskje mulig, men historiske erfaringer tilsier at vi som samfunn ikke har klart å håndtere et system der døren står på gløtt uten at dette sklir helt ut. Det er et slikt system som nå har feilet. Vi trenger en erstatning for dette og ikke en overhaling av systemet.

Premisset for denne debatten er dessuten hva konservative bør mene om innvandring. Vi konservative foretrekker å feile i retning av forsiktighet.

Da er det eneste logiske et nullmål.