Besettelsen om Moria

Fremfor rullende TV-kameraer og fremmøtte interessegrupper ankom i går de første 35 av totalt 50 flyktninger Stortinget har besluttet å hente til Norge, etter en langvarig innenrikspolitisk debatt om forholdene i flyktningleiren Moria i Hellas.

Forutsigbar farse

Reaksjonene på hendelsen er forutsigbare: De aktørene som er tilhengere av en mer generøs flyktningpolitikk, uttrykker hvor flott det er at Norge har hentet akkurat disse 35 flyktningene – «endelig kommer de, men det skulle helst vært flere», uttalte Kjell Ingolf Ropstad om saken på Politisk Kvarter i går. Sylvi Listhaug på sin side raste mot beslutningen i samme sending og holdt mottaket av flyktningene opp mot kreftpasienter og barn som ikke får behandling for øyesykdommer.

Hele debatten er imidlertid en farse. Beslutningen om at Norge skulle hente ut flyktninger fra Moria, kom i stand etter en lengre politisk tautrekking mellom regjeringspartiene, der det ble besluttet at Norge skulle hente flyktninger fra Moria, men at dette uttaket skulle skje innenfor den allerede besluttede rammen for antallet kvoteflyktninger som skal komme til Norge.

At Norge henter ut 50 flyktninger fra akkurat denne leiren, spiller derfor faktisk ingen rolle for størrelsen på Norges humanitære engasjement innen flyktningpolitikken, eller for eventuelle konsekvenser av dette engasjementet i form av økt trykk på norske velferdstjenester. Både Ropstad og Listhaug tar altså feil når de fremhever mottaket av disse 50 flyktningene som noe som endrer rammene for norsk flyktningpolitikk.

Moria finnes ikke lenger

Både debatten og mediedekningen av uttaket blir enda mer absurd når vi vet at de 50 flyktningene ikke engang behøver å kommer fra leiren Moria. I instruksen som UDI har jobbet etter med å identifisere de 50 som skal komme til Norge, står det ingenting om at flyktningene skal komme fra Moria, men at det skal hentes flyktninger fra leirer i Hellas.

På toppen av det hele eksisterer heller ikke leiren Moria lenger: Den brant ned etter ildspåsettelse i fjor. Det er derfor ingen av flyktningene Norge nå har hentet, som kommer direkte fra denne leiren. Til Dagsrevyen forklarer UDI at enkelte av dem har oppholdt seg der tidligere – men ikke alle. At flyktninger i akkurat Moria skulle prioriteres i den samlede innsatsen for verdens forfulgte, var et tvilsomt premiss også da debatten pågikk i fjor. At flyktninger som tidligere har befunnet seg der, skal behandles som om de fortsatt har en særegen moralsk status, eller påvirkning på velferdssystemet i Norge, grenser til det absurde.

Substansen forsvinner i symbolpolitikk

Debatten om akkurat disse flyktningene illustrerer derfor et interessant paradoks i norsk flyktningpolitikk: Substansen i hva politikken reelt sett faktisk innebærer, drukner i medienes og politikernes ønske om å skape konflikter rundt symbolsaker.

I denne virkeligheten har leiren Moria fått evig liv, til tross for at den faktisk ikke lenger eksisterer i den virkelige verden.