Fra klimafjær til klimahøns

Det er liten tvil om at menneskelige utslipp av klimagasser, i første rekke CO2, bidrar til høyere temperaturer på jorden. Mekanismen har vært kjent i over 100 år. For at klimapolitikken skal være god og balansert er det viktig å avklare hvor sterk denne effekten er. Det forskes det mye på. FNs klimapanel publiserte en rapport om dette i august.

De som oppdaget at CO2 er en drivhusgass, blant annet svenske Svante Arrhenius, trodde oppvarming først og fremst ville være en fordel for menneskene. I dag er det stor enighet om at klimaendringene primært medfører ulemper. Et viktig spørsmål er hvor store ulempene vil være. Her forskes det også intenst.

Naturlig nok er mange alvorlig bekymret for endringene. Iblant tar det likevel litt av. I en dystopisk kronikk for to uker siden skrev forfatteren Carsten Jensen at spørsmålet nå er hvordan vi ønsker å dø. I den emosjonelle teksten viste ikke Jensen til noen konkrete kilder for sin frykt.

Så hvor finner Jensen inspirasjon til sine dommedagsprofetier?

Kanskje inspirasjonen kommer fra høyskolelektor Thomas Cottis, professor Helge Drange og FN-direktør Svein Tveitdal (heretter CDT). I et innlegg i Aftenposten 8. november beskriver de det de mener er en rekke «sikre» konsekvenser av en global oppvarming på 2 grader. Innlegget har lenker til mange rapporter, og de gir dermed inntrykk av å ha godt belegg for påstandene.

Her skal jeg se nærmere på to av påstandene: at matproduksjonen faller med 20 prosent og at det skal bli svært vanskelig å leve i Mellom-Amerika, i hele Afrika og i Sørøst-Asia. Hvis påstandene holder er dette selvsagt svært alvorlig, særlig tatt i betraktning av at vi allerede har hatt en oppvarming på 1,1 grader.

Kilden til påstanden om lavere matproduksjon er tre rapporter publisert av Verdensbanken i 2012, 2013 og 2014. Her trer heldigvis et mindre alvorlig bilde frem. I en av rapportene er konklusjonen at samlet matproduksjon kan falle så mye som 5 prosent per grad oppvarming, altså betydelig mindre enn CDT påstår.

Påstanden om et fall i matproduksjonen på 20 prosent er dessuten en sterk overdrivelse sammenlignet med hva for eksempel FNs organisasjon for mat og landbruk – FAO – kommer frem til. FAO spår at klimaendringene frem til 2050 – da det antagelig har blitt 2 grader varmere – isolert sett vil føre til at matproduksjonen faller med inntil 5 prosent i noen få områder. I en del områder, som Canada og Russland, fører oppvarmingen til større avlinger.

Mye viktigere er at FAO spår at matproduksjonen uansett vil stige over hele verden. Mekanisering, bedre tilgang til kunstgjødsel og bedre såkorn bidrar til økte avlinger også i de områdene som blir hardest rammet av klimaendringene. Det er altså ikke snakk om at matproduksjonen i verden vil falle. Men veksten i matproduksjonen med global oppvarming kan komme til å bli lavere enn den ellers ville blitt.

Hva med påstanden om at det blir svært vanskelig å leve i tropene? CDT bruker to kilder til dette: En rapport som konsulentselskapet EY har skrevet for Miljødirektoratet, og en rapport som Thomas Cottis selv har skrevet for Fremtiden i våre hender.

Rapporten til Cottis inneholder et helt kort muntlig intervju med en klimaforsker i Cicero, og er vanskelig å ettergå (side 44).

I rapporten fra EY er det tabeller med risikovurdering for ulike samfunnsområder ved oppvarming på hhv. 2 og 4 grader for hver av verdensdelene. For eksempel blir risikoen for forekomst av tropiske sykdommer i Afrika «veldig høy» dersom det blir 2 grader varmere (side 17).

EY har kopiert tabellene fra FNs klimapanel rapport fra 2014 (kapittel 22-30). I tabellene oppsummerer klimapanelet risikoen for folk og samfunn hvis de ikke tilpasser seg klimaendringene. Det er dette EY har kopiert.

Klimapanelet viser imidlertid også risikoen dersom folk tilpasser seg, for eksempel med å drenere myrer for å hindre malariamygg å formere seg. Risikoen for økt forekomst av tropiske sykdommer i Afrika er ifølge klimapanelet «medium» hvis folk tilpasser seg, selv om det skulle bli 4 grader varmere (side 1237).

At folk og samfunn ikke vil tilpasse seg klimaendringene er imidlertid fullstendig usannsynlig. Vi tilpasser oss hele tiden endringer i både vær og klima. Og selv om klimaendringene går relativt raskt i geologisk perspektiv (men ikke ekstremt raskt), går de relativt langsomt i et menneskelig perspektiv. Å snakke om en utvikling der mennesker og samfunn ikke i størst mulig grad tilpasser seg til klimaendringer, er som å spille sjakk mens motstanderens brikker står stille. Det er helt uinteressant.

Slik blir klimafjær til klimahøns. FNs klimapanel oppsummerer forskningsresultater, EY kopierer de mest ekstreme og pessimistiske resultatene, CDT overdriver EYs kopi og Carsten Jensen skriver dystopiske kronikker.

Jensen kan også ha blitt skremt av innlegget fra Sony Kapoor den 11. november. Her påstås blant at «klimaendringer kan allerede nå knyttes til fem millioner dødsfall pr. år». Kapoor har lenket til sin kilde, som er denne artikkelen av Bloomberg.

Overskriften til Bloomberg gir absolutt inntrykk av at det er klimaendringer som er problemet. Kapoor burde imidlertid ha ant uråd da det i teksten fremkommer at dødsfallene først og fremst skyldes kulde.

Kilden til Bloomberg er en forskningsartikkel publisert i tidsskriftet Lancet i sommer. Ifølge denne artikkelen dør 5 millioner mennesker hvert år av det forskerne kaller «uoptimal temperatur». 4,5 millioner av dødsfallene skyldes kulde, 0,5 millioner er hete. De fleste som fryser i hjel dør i Afrika.

Den åpenbare konklusjonen er at disse menneskene fryser i hjel på grunn av fattigdom. Heldigvis er det stadig færre som er så fattige, og stadig færre som fryser i hjel. Men fremdeles er det mange som er for fattige til å beskytte seg mot overraskende kaldt vær. Klimaendringer har svært lite med saken å gjøre.

Klimaendringene innebærer unektelig problemer for menneskeheten. Spørsmålet om vår fremtidige energipolitikk er imidlertid altfor alvorlig til at den kan baseres på slik sjonglering med sannheten. Eksemplene som er omtalt over er dessverre langt fra enestående.