NATOs store øvelse «Hedgehog 2025» i Estland viste hvordan et titall ukrainske droneoperatører på få timer kunne slå ut to NATO-bataljoner i et scenario som speilet krigen i Ukraina. «Vi kunne miste en brigade på én dag», advarte den estiske majoren Sen Reimann – og en NATO-offiser oppsummerte med ordene «We’re fucked».
Det var bakteppet for Minervas sak «Det bør ringe store bjeller», der blant andre major Sebastian Langvad advarte om at man får dramatiske utslag når ny teknologi bringes til slagmarken
Tidligere forsvarssjef og nåværende sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt Sverre Diesen mener krigføringen er i ferd med å endre karakter, og frykter at vi ikke i tilstrekkelig grad tar endringene innover oss når vi nå skal styrke Forsvaret.
For Diesen er krigen i Ukraina det endelige beviset på at droner og andre autonome systemer ikke lenger er «fremtidsteknologi», men allerede endrer selve stridsfeltets logikk. Det fremgår av en rapport som akkurat er gitt ut av Forsvarets forskningsinstitutt.
– Det vi ser i Ukraina, er hvordan et stort antall billige og enkle autonome systemer, relativt sett, forandrer bakkekrigen. Droner på eleverte plattformer ser ned på jordoverflaten og ser alt som rører seg. I praksis er det altså blitt mulig å si at alt som rører seg, kan ses.
– Når dronene ser alt, og informasjonen kan formidles direkte til et langtrekkende våpen, kan våpenet ta det dronen ser under ild, veldig raskt. Da er du altså på det punktet at ikke bare kan alt som rører seg, ses, men alt som kan ses, kan treffes.
Nøkkelen er ikke bare droner, men kombinasjonen av sensorer på flygende plattformer, digital konnektivitet og langtrekkende presisjonsvåpen som rørartilleri, rakettartilleri og missiler. Kombinasjonen av rekkevidde og presisjon gjør at ilden fra disse våpnene kan konsentreres meget hurtig mot et hvilket som helst punkt på slagmarken, fordi plattformene ikke må flyttes.
Det endrer balansen mellom våpenplattformer med direkteskytende våpen – som stridsvogner og stormpanservogner – og de indirekte skytende artillerivåpnene, altså de som skyter på lange hold, uten direkte sikt til målene. Skal du konsentrere virkningen av direkteskytende våpen, må du konsentrere plattformene; men konsentrerer du plattformene blir du observert og bekjempet raskere enn du kan gjennomføre konsentrasjonen.
Når det blir stadig vanskeligere å bevege større styrker uten å bli oppdaget og bekjempet, endrer balansen mellom taktikkens tre grunnelementer seg: ild, bevegelse og beskyttelse.
Norsk hærtenkning siden 1980-tallet har vært sterkt preget av det taktiske konseptet som kalles manøverkrigføring: å utnytte mobilitet til å konsentrere styrker for å skape lokale overtak, bryte gjennom eller utflankere motstanderens forsvar og utnytte bevegelse. Nettopp dette premisset undergraves nå, mener Diesen.
– Skal du lykkes med et angrep, må du normalt skape overtall i forhold til forsvareren der hvor du ønsker et gjennombrudd. Det betyr at du må kraftsamle manøveravdelingene på deres direkteskytende, pansrede våpenplattformer. Det er bare det at når du prøver å kraftsamle plattformene, så blir du sett.
Når det går mye raskere å konsentrere indirekte ild enn å flytte tunge, direkteskytende stridskjøretøyer, får forsvareren et strukturelt overtak:
– Fordi du kan konsentrere ild mye fortere enn du kan konsentrere styrker, så er angrep vanskeliggjort i forhold til forsvar, så lenge angrep forutsetter bevegelse.
Diesen ser klare paralleller til teknologisjokket før og under første verdenskrig, da hurtigskytende mitraljøser, magasinrifler og piggtråd gjorde bevegelse over åpent terreng nesten umulig og tvang frem skyttergravskrigen.
– Teknologiutviklingen den gangen hadde også gjort bevegelse oppå bakken umulig. Interessant nok så vi innledningsvis samme resultat i Ukraina – skyttergravene dukket opp igjen, peker han på.
Men etter hvert er frontlinjen erstattet av en bred «kontaktsone» på begge sider, der det er livsfarlig å bevege seg. I angrepsoperasjoner har små infanterienheter som infiltrerer motpartens kontaktsone erstattet store, pansrede formasjoner.
Diesen mener den digitaliseringen av militært materiell og prosedyrer som de autonome systemene bare er en liten del av, representerer et skifte på linje med forbrenningsmotoren eller introduksjonen av prosjektilvåpen.
– Det vi er vitne til nå, er etter mitt skjønn et paradigmeskifte som du må tilbake i militærhistorien for å finne tilsvarende eksempler på. For eksempel da forbrenningsmotoren kom og motorisering og mekanisering overtok for hestene. Men det som skjer i dag har også en annen meget viktig konsekvens, nemlig at teknologiutviklingen endrer radikalt forholdet mellom pris, ytelse og risiko.
– En drone til 100 000 kroner er en ganske avansert og kostbar drone. Men den kan ødelegge en stridsvogn som koster 100 millioner. Da koster våpenet 1 promille av verdien av det den ødelegger. Du kunne selvfølgelig ødelegge en stridsvogn med et billig panservernvåpen før også. Men da måtte du inn på kloss hold, mens dronen kan sendes ut fra et punkt langt utenfor rekkevidden til målets egne sensorer og våpen, uten risiko for operatøren.
Det samme skjer til sjøs, påpeker han. Ukraina har uten store marineplattformer presset den russiske Svartehavsflåten bort fra store deler av havområdet med landbaserte missiler og droner. I trange farvann som Østersjøen, hvor det ikke er et eneste punkt på overflaten som ikke kan sees og treffes med landbaserte systemer, mener han dette er særlig relevant også for Norges nærområder.
Når store endringer i forholdet mellom pris og ytelse inntreffer, endrer det historisk kampbildet. Slik som i middelalderen hvor ridderen i full rustning med sverd og lanse lenge var det mest avanserte og kostbare våpensystem – helt til armbrøstet gjorde det mulig for billige bondesoldater å ta ham ut på trygg avstand. Dagens droner gjør noe lignende med moderne hovedplattformer:
Spørsmålet er om Norge bruker denne erkjennelsen til å endre operasjonskonseptet – eller til å lappe på det vi allerede har. Diesens diagnose er nøkternt pessimistisk.
– Militære organisasjoner er institusjonelt konservative, det er et historisk faktum. De spør seg alltid hvordan ny teknologi kan gjøre dem litt flinkere til å operere på samme måte som før. Også der hvor teknologien egentlig har et potensial som gjør at vi burde spørre oss: Kan jeg nå realisere de tidløse prinsippene for krig og krigføring bedre ved å gjøre noe helt annet enn før?
Han peker på hvordan de første stridsvognene ble brukt som «mobile blokkhus» for at infanteriet skulle kunne gjennomføre samme type angrep som før – i stedet for å utvikle helt nye, mekaniserte konsepter. Tyskerne fikk et forsprang i mellomkrigstiden og utviklet komplette panserdivisjoner, nettopp fordi de tilpasset konseptene til teknologien, ikke omvendt.
Diesen understreker at dagens norske problem ikke primært er penger. Stortinget har vedtatt en kraftig opptrapping av forsvarsbudsjettet
– Nå er det ikke bevilgninger som mangler, for de er store. Problemet er snarere å omsette dem på en fornuftig måte, mener Diesen, som også peker på at den opprinnelige langtidsplanen var preget av en total ubalanse mellom drift og investering.
Han etterlyser to ting for å utvikle en fremtidsrettet forsvarsstruktur: at man samler den beste analytiske kompetansen, og at den plasseres i en institusjon som har reell autoritet til å påvirke strukturen.
– Man må samle den tankekraften som er nødvendig, for å se hva retningen er. Og så må man ikke bare samle den tankekraften, man må samle den i en institusjon eller en stab som arbeider direkte for forsvarssjefen, og derfor har autoritet og gjennomslagskraft.
Planlegging av et moderne forsvar er, sier han, et analytisk optimeringsproblem, der hver ny milliard skal brukes på den kapasiteten som gir størst økning i forsvarsevne per investert krone. Da kan man ikke bare summere opp forsvarsgrenens ønskelister.
– Summen av forsvarsgrenenes ønsker gir ikke nødvendigvis hverken funksjonell mening eller økonomisk ansvar. Fagmiljøene i forsvarsgrenene er ofte preget av konformisme og gruppetenkning, og derfor ikke alltid de som tolker utviklingen riktig. Ganske særlig når teknologiutviklingen nå visker ut skillet mellom grenene, og sensorer, våpensystemer og beslutningstagere fungerer på tvers av de fysiske domenene. Da må forsvarsstrukturen utvikles som én organisme.
Mot slutten går Diesen skarpere inn i den politiske og kulturelle motstanden mot slike grep i Norge. Han mener mange av de beste fagmilitære hodene – offiserer med både intellekt til å se sammenhengene og integritet til å stå for dem – ikke alltid verdsettes av dem som forvalter den konvensjonelle visdom i Forsvarets fagmiljøer. De ender ofte i det militære skolesystemet, hvor de for så vidt gjør en utmerket jobb, men vi hadde egentlig hatt bruk for dem høyere opp.
I stedet domineres forsvarsgrenene av offiserer som har gjort karriere på å forvalte eksisterende tankegods. Sterke og etablerte militære fagmiljøer vil alltid kjempe til siste åndedrag for det bestående, i Norge som i andre lands forsvar. Det erfarte han selv som forsvarssjef. Da han la ned det stasjonære kystartilleriet som egen troppeart på overtid i 2007, skjedde det ikke på anbefaling fra Kystartilleriet selv, som han tørt bemerker.
I Norge kommer i tillegg en politisk og kulturell motvilje mot elitedannelser og skarp differensiering internt i Forsvaret. Diesen mener vi bør kopiere blant annet det tyske systemet med å gi en liten andel av de offiserene som viser de sterkeste anleggene utdannelse som generalstabsoffiserer, og samle dem i et eget korps forvaltet av forsvarssjefen. Dermed kan karrieren deres heller ikke påvirkes av deres egen forsvarsgren.
Da han som forsvarssjef drøftet muligheten for å fremme et slikt system i Norge helt uformelt med departementsråden i Forsvarsdepartementet, ble han tilrådet å la det være. «Ikke legg mye arbeid i det der», var den erfarne toppbyråkratens anbefaling, som selv var positiv. Det ville antagelig koste for mye politisk krutt i møte med arbeidstakerorganisasjoner og likhetsideologi.
Likevel mener han at nettopp politikerne må ta eierskap til problemet hvis Norge skal komme på ballen i møte med morgendagens utfordringer.
– Regjeringen er Forsvarets eier og oppdragsgiver, og da må de for det første ha en mer bevisst holdning til hvordan Forsvaret skal operere – og derfor hvordan det skal se ut. Dernest må de slutte å tro at et godt forsvar er å la de forskjellige forsvarsgrenene få så mye som mulig av det de ønsker seg. De må spørre forsvarssjefen, som sitter med både innsikten og ansvaret for helheten, og han må ha en liten stab med de lyseste hodene av unge, fordomsfrie offiserer til å utrede fremtiden for seg.
Hvis ikke er risikoen at Norge – selv med økte budsjetter og fine strategier – ender med å investere milliarder i en modernisert versjon av det gamle forsvaret – og ikke et moderne forsvar som reflekterer de forandringene teknologiutviklingen og den akselererende digitaliseringen av krig og krigføring innebærer.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
