Le Marquis de Sade – opplysningstidens endepunkt

Må vi brenne Sade? spør Simone De Beauvoir i et essay fra 1953 med samme navn. Der tar hun for seg hvordan vi som feminister skal forholde oss til den beryktede markien fra 1700-tallet, som i sitt forfatterskap var så glad i å beskrive seksuell vold at han har fått den tvilsomme æren av å gi navn til sadismen, altså gleden i å påføre andre smerte. Når jeg sier tvilsom ære, er det tydelig et uttrykk for min egen (slave)moral – Sade selv ville garantert tatt det som en hedersbetegnelse. Og en tekst om Sade kan gjerne ta utgangspunkt i nøyaktig denne moralske dikotomien, for den er talende for den floken det er å lese Sades tekster, som fortsatt fører til diskusjoner to hundre år etter hans død.

Hvordan vi oppfatter ham, har da typisk nok variert etter hvilken tid og moral som råder. Det er på ingen måte tilfeldig av De Beauvoir skriver om ham på 50-tallet, eller at hun skriver om ham i det hele tatt, for etter å ha vært forbudt over hele Europa siden han levde, får han en voldsom renessanse etter krigen blant de franske eksistensialistene og post-strukturalistene. Frem til dette tidspunktet har bøkene hans vært forbudt over hele Europa på grunn av sine eksplisitte beskrivelser av sadistisk sex, homofili og blasfemi. Dette innholdet hadde vært grunn nok i seg selv til å brenne bøkene, men Sades tekster er mer enn bare sjokkerende orgier: sadismen og blasfemien hos Sade er en helt sentral del av hans filosofi, en filosofi som foregriper noen av de viktigste ideene på 18- og etterhvert 1900-tallet, sosialdarwinismen, Nietzsche og Freud. Det er en filosofi for totalitære ideologier, som forener kommunisme og fascisme, og som samtidig som den er en type logisk endepunkt for opplysningstidens tanker, også er en kritikk av den.

Pisket adel