Skandinavismen og konstruksjonen av Norden

Skandinavismen og den pan-skandinaviske bevegelsen på 1800-tallet hadde som sitt mål å skape tettere forbindelser mellom de nordiske folkene. Skandinavismen fikk tidlig et ufortjent dårlig rykte som en urealistisk idé, ikke minst i det unge Norge med et nasjonalt ambivalent forhold til Danmark og Sverige. Men det er gode grunner til ikke å avfeie denne pan-nasjonalismen, som i stor grad har bidratt til å bringe og holde Norden sammen, selv om – og kanskje nettopp på grunn av – at det aldri ble noen politisk union. Noe av det som fortsatt binder regionen sammen, er det utstrakte nordiske samarbeidet, som i sitt utgangspunkt, og gjennom flere trøblete faser, er tett knyttet til skandinavismen og skandinaviske ideer.

Skandinavismen bidro vesentlig til selve konstruksjonen av Norden som en mental forestilling, – ideen om et særegent skandinavisk og nordisk fellesskap var slett ikke noe som var gitt tidlig på 1800-tallet, snarere tvert imot. Den nasjonale entusiasmen som ble vekket mot midten av århundret, kom tydelig til uttrykk på det første større skandinaviske studentmøtet i Uppsala i 1843. Her hyllet den svenske magister Petersson Nordens enighet i en politisk skåltale og erklærte høytidelig overfor de mange studentene: ”Skandinavien – hvilken magisk kraft ligger ej i detta ord!” Begeistringen og entusiasmen må ses på bakgrunn av manglende kontakt og århundrer med konflikt – og et ungdommelig håp om en felles skandinavisk nåtid og fremtid.

I Norge – som først deltok på det neste studentmøtet i København i 1845 ‒ ble den nye bevegelsen heftig diskutert i pressen. Ludvig Kristensen Daa, en av relativt få ivrige norske skandinavister, skrev i sitt tidsskrift Granskeren etter møtet i Uppsala om de ”unge Skandinaver” ‒ med referanse til de italienske og tyske nasjonale bevegelsene. De sikter mot ”Nordens Enhet” og arbeider dristig og iherdig for å frembringe ”en større Samstemmighed, en livligere Udvexling i Videnskab, Kunst og Litteratur”, skrev Daa og tilføyde: ”Mere kunne de ikke gjøre, og dette haabe de ogsaa skal i Tidens Fylde fremkalde den kommercielle og politiske Forbindelse”. Kultur og politikk kobles tett sammen i skandinavismen, som i de fleste andre nasjonale bevegelser på denne tiden, og de må forstås i sammenheng. En kulturell forening skulle legge grunnlaget for en politisk forening – på sikt.

Skandinavia og Norden ble satt på dagsordenen som felles anliggender gjennom skandinavismen, uavhengig av om motivene var primært kulturelle eller politiske. I denne konstruksjonen av Norden var språket og begrepsbruken viktige redskaper, – og skandinavismen satte også sitt preg på språket; skandinaviske sympatier, skandinaviske ideer og skandinavisk samarbeid var begreper med ideologiske konnotasjoner. Skandinavismen fikk næring fra tidens gryende nasjonale og pan-nasjonale bevegelser, både i og utenfor Norden. Det ble vist til, som vi har sett, både tyske og italienske samlingsbestrebelser, samt til pangermanisme og panslavisme – bevegelser som arbeidet for en nasjonal mobilisering med utgangspunkt i en språkfamilie. En felles bakgrunn var oppfatningen om at de nasjonale enhetene måtte ha en tilstrekkelig størrelse for å kunne hevde seg overfor omverdenen.

De politiske visjonene om et forent Norden i form av en union, en skandinavisk forbundsstat, eller i hvert fall en militærallianse, som det ble jobbet målbevisst for på 1850-60-tallet, ble aldri realisert. Det ble aldri et felles kongerike ‘Skandinavien’, som mange danske og noen svenske skandinavister håpet på og arbeidet for. Dette er noe av grunnen til at skandinavismen som fenomen er ganske ukjent for mange i dag, mens de nasjonalstatlige narrativene står sterkt. Skandinavismen fikk tidlig rykte på seg for å være et mislykket prosjekt; den representerte politiske drømmer som nærmest var dømt til nederlag i utgangspunktet, er det blitt hevdet. Nyere forskning fremholder at skandinavismens politiske planer var nærmere å kunne realiseres enn det man har trodd, selv om fasiten i ettertid viser mange nederlag og mye skuffelse. Men ved å avfeie skandinavismens betydning på 1800-tallet – som politisk og kulturell bevegelse – er det mye vi ikke får øye på, både i den norske og den nordiske historien.

Et nytt Norden-kart

Utviklingen av skandinavismen som en pan-nasjonal ideologi i Norden på 1800-tallet må ses i lys av den nære forhistorien. I etterkant av Napoleons-krigene måtte kartet over Norden tegnes på nytt. To imperier – som ofte hadde vært i strid med hverandre – ble oppløst: Sverige mistet Finland til Russland i 1809 etter 600 års riksfellesskap. Dette representerte begynnelsen på Finland som stat og nasjon, med en viss nasjonal autonomi som russisk storfyrstedømme. I Danmark, det oldenburgske imperiet, måtte kongen avstå Norge til den svenske kongen etter 434 års riksfellesskap. I løpet av året 1814 ble den dansk-norske foreningen oppløst – etter svensk press og krigføring – og Norge gikk, under tvang, inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen grunnlov og stor grad av autonomi.

Danmark og Sverige var med dette blitt kraftig redusert, og to nye stater hadde kommet til. De endrede statlige rammene i Norden la grunnlaget for en gradvis skandinavisk tilnærming, samarbeid ‒ og skandinavisme. Endringen fra et arvefiende-forhold til nordisk forbrødring ble ofte fremhevet av skandinavistene selv. Men den skandinaviske tilnærmingen hang også tett sammen med det internasjonale landskapet rundt Norden. Særlig utviklingen i det tyske området og i Russland var avgjørende for relasjonene mellom de skandinaviske landene. Ytre press bidro til indre forbrødring.

Det unge Norge etter 1814 sto i et spenningsforhold både til sitt tidligere unionsland Danmark, som fortsatte å være kulturelt dominerende, og til sin nye unionspartner, det langt mer etablerte Sverige. Dette var naturlig nok med på å prege og dempe oppslutningen om skandinavismen i Norge. Norge var opptatt med å bygge sin egen nasjon, og ønsket ikke nye tette unionsbånd. I Finland spilte heller ikke skandinavismen noen stor rolle, av flere og til dels beslektede årsaker, men enkelte skandinaviske aktivister hadde finlandsk bakgrunn.

For Sverige og Danmark kunne skandinavismen lettere ses som en forlengelse av egne nasjonale prosjekter. Carl Johan, svensk-norsk konge fra 1818 til han døde i 1844, fastholdt politikken og grensene fra 1814 – med den skandinaviske halvøy som den ‘naturlige’ enhet. Men de skandinavistiske ideene på 1840-tallet fikk en viss gjenklang i svenske opposisjonelle, anti-russiske liberale kretser. Sett både fra dansk og svensk perspektiv virket det ytre fiendebildet mobiliserende. Små stater måtte slutte seg sammen for å overleve i en verden av stormakter, var det mange som hevdet. For Danmark og Sverige var Preussen og Russland store og truende nabostater, mens trusselen ikke ble følt like akutt i Norge.

Med Oscar 1., og ikke minst med Carl 15. fra 1859, fikk den skandinaviske unionstanken innpass også på kongelig svensk-norsk hold. Dette var dels motivert av det svenske ønsket om en gjenforening med Finland, dels av muligheten for å utvide Bernadottenes norske-svenske union til en felles skandinavisk union. Carl 15. gikk langt i å love militær støtte til Danmark forut for den dansk-tyske krigen i 1864. Majoriteten i de svenske og norske regjeringene var imidlertid mer tilbakeholden overfor denne type skandinaviske politiske prosjekter hvis de ikke også var støttet av andre stormakter.

Utviklingen i Danmark og det betente og kompliserte Slesvig-spørsmålet er et problematisk omdreiningspunkt for skandinavismen. Bevegelsen startet i Danmark, som en nasjonal og liberal bevegelse i det fortsatt eneveldige riket. Politiseringen av bevegelsen var tett knyttet til den voksende nasjonale konflikten i og om det dansk-tyske grenselandet. Særlig dreide det seg om det nasjonalt delte hertugdømmet Slesvig. Hertugdømmene Slesvig og Holstein hadde historisk sett en løsere tilknytning til det danske kongeriket, og en tilknytning til hverandre gjennom det felles slesvig-holsteinske ridderskapet. Men mens Holstein var tysk og en del av Det tyske forbund fra 1815, var Slesvig et gammelt dansk len, med en dansktalende befolkning i nord, men med økende grad av tysk språkinnflytelse. Denne type ulike språk og tilknytningsforhold hadde ikke vært noe avgjørende problem i det før-nasjonale Europa, men det førte i økende grad til konflikter i en tid da det nasjonale ble stadig viktigere. Slesvig ble definert som dansk, som Sønderjylland i Danmark, men som tysk i den slesvig-holsteinske og etterhvert felles-tyske nasjonale bevegelsen.

Fra 1842 begynte konflikten å eskalere. Det som ble kalt Eider-linjen – etter grenseelven mellom Slesvig og Holstein – ble kjørt frem av danske skandinavister som Orla Lehmann og Carl Ploug som ikke bare Danmarks, men hele Skandinavias sydgrense, som måtte forsvares i fellesskap. Målet for denne politikken var å inkorporere Slesvig i Danmark. De danske skandinavistene gikk fra opposisjon til posisjon da Lehmann kom inn i den nye danske regjeringen under Frederik 7., etter eneveldets fall og innføringen av Grunnloven i 1849. Den danske nasjonalliberale regjeringen spilte høyt ‒ og tapte.

Striden om Slesvig førte til to dansk-tyske kriger, i 1848 til 1851, som endte med status quo, og igjen i 1864, etter at den nye kongen, Christian 9., i November-forfatningen hadde knyttet hertugdømmet Slesvig tettere til kongeriket. Krigen i 1864 endte med at Danmark mistet begge hertugdømmene. Særlig smertefullt var tapet av den dansk-talende og dansksinnede delen av Sønderjylland. Håpet om hjelp fra de nordiske brødrene ble ikke innfridd; kun en håndfull frivillige soldater meldte seg til tjeneste: rundt 400 i alt i treårskrigen, noen flere i 1864. Skandinavismen ble erklært for ‘død og begravet’ etter krigen i 1864, og Henrik Ibsen skrev diktet ”En Broder i Nød”:

Det Ord, der flød, som om det kom

Fra Hjertet lige hid,

Det var da kun en Fraseflom, –

Og nu er Tørkens Tid!

Overdrevet rykte

Ryktet om skandinavismens død og begravelse viste seg imidlertid å være overdrevet. Skandinavismens historie slutter ikke med 1864. Konstruksjonen av Norden fortsatte, ikke minst gjennom økt satsing på kulturelt og faglig samarbeid og transnasjonale kontakter mellom ulike profesjoner. Helt fra starten av hadde skandinavismen rommet en rekke ulike posisjoner. Noen ønsket primært en forbrødring gjennom litterært og kulturelt samarbeid, mens andre hadde en politisk forening mellom de skandinaviske landene som et erklært mål. Skandinavismen kunne derfor både oppfattes som et konkurrerende nasjonalt prosjekt og også forstås som et komplementært prosjekt, som en supplerende nasjonal orientering. Visjonen om en tettere forbindelse ble begrunnet i den felles nordiske, ikke minst den oldnordiske historien, i språk- og kulturfelleskapet. Dette ble det bygget videre på etter 1864. De tydelig uttrykte skandinaviske ideene nedfelte seg i praksis, i institusjoner, i etterhvert hundrevis av nordiske møter – med studentmøtene som et tidlig eksempel – i en rekke foreninger, organisasjoner og nettverk og i et vell av ulike typer publikasjoner. De nordiske transnasjonale foreningene, møtene, samarbeidet og nettverkene ble viktige deler i utviklingen av et nordisk sivilsamfunn på tvers av de nasjonale grensene. Til sammen utgjorde dette byggesteiner for konstruksjonen av Norden.

Det hadde startet opp allerede i 1839 med nordiske naturforskermøter, og det fortsatte med kirkemøter, misjonsmøter og nasjonaløkonomiske møter på 1850- og 60-tallet. Siden kom juristmøtene, skolemøtene og en hel rekke andre nordiske møter. Denne form for sivilt skandinavisk samarbeid tok for alvor fart etter 1870. I større eller mindre grad ble det vist til skandinavisme og skandinaviske ideer i forbindelse med disse ulike møtene, kanskje særlig som del av det sosiale programmet. Potensialet for politisering var der imidlertid hele tiden. Det kom til uttrykk særlig i perioden før 1871. Med etableringen av det tyske keiserriket dette året ble håpet om en gjenforening med Slesvig skjøvet ut til en uviss fremtid. Men på tampen av århundret ble ‘Norden’ som mobiliserende begrep igjen satt tydelig på dagsordenen. Igjen var det ytre trusler som bidro til nordisk tilnærming

Fra Indian summer til nordisk vinter

Rapporter om tysk maktbruk mot den danske befolkningen i Slesvig og russifiseringen av Finland våren 1899 ble begrunnelser for nødvendigheten av fornyet nordisk samhold. I tillegg bidro den økte spenningen innad i den norsk-svenske unionen til at flere nå påpekte behovet for ‘Samhold i Norden’. Skandinavisme som begrep fikk en renessanse, men nå presisert i en ny og mer kulturell retning, som ’nyskandinavisme’. Finlands viktigere rolle i det nordiske samarbeidet bidro ellers til at det oftere ble snakket om Norden og nordisk i tillegg til Skandinavia og skandinavisk. Mange av møterekkene ble nå kalt nordiske.

Den nye given kom til uttrykk i form av en tydeligere nordisk retorikk knyttet til det eksisterende og stadig mer utbredte nordiske samarbeidet, ved etableringen av nye nordiske foreninger – tidligere var det blitt dannet skandinaviske foreninger på 1840-tallet og igjen rundt 1864 ‒ og ved en fornyet interesse i offentligheten. Denne Indian summer-entusiasmen for den skandinaviske bevegelsen ble imidlertid kortvarig. Nyskandinavismen ble punktert og parkert i og med unionsoppløsningen i 1905. Måten det skjedde på ‒ ved en ensidig oppløsning fra norsk side ‒ ble oppfattet som et ’vänskapssvek’ i en del svenske miljøer. Svenske Anna Sandström, som hadde vært en ildsjel i det blomstrende nordiske skolesamarbeidet, og som hadde gledet seg over de varme skandinaviske sympatiene på det store skolemøtet i Kristiania i 1900, var dypt skuffet og snakket om en nordisk istid. Den fornyede forbrødringen slo nærmest over i sin motsetning – til en nordisk vinter. Igjen er det slående hvordan det nordiske samarbeidet – fra misjonsmøter til juristmøter – ble politisert. De skandinaviske sympatier ble antipatier. Skandinavismen kom igjen i miskreditt.

Nordiske møter ble avlyst eller utsatt, og de nordiske foreningene ble oppløst. Dette gjaldt både de nye foreningene i Skandinavia og brorparten av de mange skandinaviske foreningene som var blitt etablert i utlandet i løpet av 1800-tallet, med foreningen i Roma som ett av få unntak – en forening som var blitt dannet i 1860, og som fortsatt eksisterer, som den eldste av 1800-tallets skandinaviske institusjoner. Fra svensk konservativt hold het det etter 1905 at disse foreningene i utlandet var uttrykk for en siste rest av den forhatte skandinavismen. Mens svenske miljøer anklaget Norge for å ha ødelagt for samholdet i Norden, var det enkelte nordmenn som mente at Norge nå burde ‘melde seg ut av Norden’. Norden som konstruksjon knaket i sammenføyningene.

Ytre trusler bidro til indre samhold under og etter første verdenskrig. I 1914 møttes de tre skandinaviske kongene til et felles møte i Malmö; det varslet en ny tid. Under krigen var det et visst samarbeid, og etter krigen kom de fleste av de etablerte møterekkene i gang – og mange nye startet opp, og nye nordiske foreninger ble etablert. Foreningene Norden ble opprettet i de skandinaviske landene i 1919, på Island i 1922 og i Finland i 1924, men ikke uten nye konflikter om grensene mellom kulturelt og politisk samarbeid.

I 1920 ble Nordslesvig – Sønderjylland – igjen dansk etter en folkeavstemning. Kartet over Norden måtte igjen tegnes om på begynnelsen av 1900-tallet, med etterhvert fem selvstendige nasjonalstater. Dette muliggjorde et mer offisielt og formelt statlig samarbeid, basert på respekt for nasjonalstatens grenser. Samarbeidet ble styrket på 1930-tallet, og ble institusjonalisert gjennom opprettelsen av Nordisk råd i 1952 og Nordisk ministerråd i 1971. Dette er det offisielle nordiske samarbeidet slik vi kjenner det i dag, som kommer i tillegg til det utstrakte frivillige nordiske samarbeidet. Når den nye visjonen for det offisielle nordiske samarbeidet er å gjøre Norden til ‘verdens mest bærekraftige og integrerte region’ innen 2030, bygges det på en lang tradisjon – både retorisk og gjennom praksis. Skandinavismens politiske visjoner og retorikk har en lang og tidvis problematisk historie. Men erfaringen tilsier at det er det praktiske og kulturelle samarbeidet som kan bidra til fortsatt å holde Norden sammen i en meningsfull konstruksjon.