Kjønnsmangfold er virkelighet, ikke «ideologi»

Artikkelen er hentet fra idéseksjonen av årets første utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Peak woke.

I antikkens Hellas så man personer med både kvinnelige og mannlige kjønnskarakteristika som en del av gudeverdenen, der hermafroditos er den fremste legemliggjøring av maskuline og feminine kvaliteter. På det indiske subkontinent har vi hijraene som anses å tilhøre en tredje kjønnskategori. Før kolonitiden ble hijraer tilbedt og ansett som høyverdige individer i det indiske samfunn. Deres status er også grunnen til at stater som India, Pakistan og Nepal har innført en tredje kjønnskategori. Andre lignende eksempler på kjønnsmangfold finner man i norrøn mytologi (blant annet drøftet av arkeologen Brit Solli i boken «Seid»), i amerikanske urinnvånerkulturer, i kinesisk kultur og andre steder.

I vår moderne diskusjon om kjønn ser en konturene av en todeling av standpunktene: De som er åpne for alt og alle, og de som holder fast på dikotomien som vårt relativt nye samfunn baserer seg på. Den første gruppen oppleves av mange som normoppløsende og av enkelte som samfunnsnedbrytende. Den andre gruppen holder bastant på tokjønnsmodellen, og tvinger på den måten andre til å innordne seg deres syn på individet. Dessverre er det en sårbar og liten minoritet som her blir skyteskiven. Mitt håp er at vi kan føre en debatt om disse spørsmålene som tar for seg respekten for enkeltindividet, og samtidig ikke lukke for nysgjerrigheten om hva kjønn og seksualitet betyr for oss i vår tid. For jeg blir skremt når medmennesker omdefineres av en farlig ideologi.

Woke or not? – og hvem «woker»

Noen ganger blir ord og begreper brukt så mye eller i så ekstreme tilfeller at de ender opp som det helt motsatte av det de betød egentlig, eller var ment å bety. I løpet av de siste ukene har «Nå er det vanlige folks tur» blitt et slikt anti-slagord i Norge. Et annet begrep som har fått en helt egen klang, ikke bare i Norge, men også internasjonalt er «bevissthet», men i den engelske formen «woke».

For meg er kunnskap og bevissthet ord som klinger godt. Det er ord som bør være kvalitetsstempler. Men slik er det ikke alltid. Bevissthet kan gå over i en besserwisser-holdning, «jeg vet bedre enn deg». Og går det enda videre, kan det ende med woke ,som omgår forståelsen av den virkelige verden, og hvor meningsmotstanderne bruker det i motsatt betydning av den opprinnelige betydningen.

Woke er en merkelapp som like gjerne settes på liberale, internasjonalt orienterte meningsdebattanter som aktivister fra ekstremvenstre som vil fjerne historiske malerier i Bergens gamle rådhus. Mens de, både på venstre- og høyresiden, som faktisk driver identitetspolitikk og argumenterer slik, er veldig få.

La oss også snakke om den woke-negative høyresiden i Norge, som jeg opplever som ganske høylytt. Kanskje er dette min egen bias fordi jeg som internasjonalt orientert høyre-liberaler jevnlig blir bedt om å stå til ansvar for mye av det «woke-venstre» skal stå for. Gjennom de seneste årene har jeg deltatt i flere debatter, i avisspalter og på nett, de fleste i andre kanaler enn Minerva.

La meg gi dere innblikk i noen av tankene jeg har gjort meg om gjentatte elementer i debattene.

«Pride-ideologien» og Pride

Mange stiller spørsmål ved Pride: Hvorfor man skal feire, og ikke minst: Er man automatisk tilhenger av den såkalte «Pride-ideologien».

Aller først det grunnleggende menneskelige: Alle har en festival, et arrangement eller en markering de ser frem til i løpet av året. For mange er det en cupfinale, en landsleir, en konsert eller et festspill. For noen er det den årlige hytteturen med studiekamerater. De er alle like viktige, de er samlingspunkter. De er en plass der du føler du hører hjemme.

Vi trenger alle slike møtesteder, og det skaper et rom en ser frem til. Et rom som fylles av glede, samstemthet og fellesskap. Pride er et slikt samlingspunkt, men også av et visst alvor.

Et alvor fordi vi vet det fortsatt er noen som står langs veien og ikke tør. Det er fortsatt noen som gjemmer hvem de egentlig er. Noen med frykt som er ubegrunnet, noen med en velbegrunnet frykt, for de fleste noe et sted imellom.

Dernest denne «ideologien»: Pride defineres av og til som en ideologi, ofte basert på noen løsrevne setninger fra det politiske programmet til Foreningen FRI. Foreningen FRI er en av mange organisasjoner i Norge som arbeider for retten til å være seg selv og elske hvem du vil. Foreningen FRI har ingen enerett på dette arbeidet, og synspunktene til de ulike organisasjonen varierer sterkt. I tillegg er det over 60 Pride-feiringer i Norge. Kun en tredjedel av disse arrangeres av FRI. Resten er arrangert av andre, gjerne i samarbeid mellom ulike organisasjoner og uavhengige ildsjeler.

Pride er ikke noe FRI har funnet på. Det har en lengre historie fra mange land. Regnbueflagget er heller ikke et symbol for FRI. Det unike med regnbueflagget er nettopp at ingen har eierskap til det eller rettigheter knyttet til det. Det er et universelt symbol for respekt, toleranse, likeverd, fellesskap, solidaritet, og samhold. Det ble designet av den avdøde Gilbert Baker (1951-2017), som frasa seg alle immaterielle rettigheter nettopp fordi at han mente at flagget representerte menneskehetens mål mot en verden hvor alle ble akseptert.

Det er heller ikke slik at deltagelse på Pride betyr tilslutning til alle av Foreningen FRIs standpunkter. Det er som med markeringer på kvinnedagen: Du må ikke være for 6-timers arbeidsdag (en av hovedparolene i 2022) for å delta i 8. mars-toget i Oslo.

«Rosa kompetanse indoktrinerer barn»

Rosa kompetanse er et faglig fundert kompetanseprogram for medarbeidere innen ulike sektorer. Medarbeidere fra Rosa kompetanse driver veiledning i hvordan fagpersoner kan møte spørsmål om kjønn- og seksualitet på en måte som ikke ekskluderer. Programmene er tilpasset ulike målgrupper, og er utarbeidet av eller i nært samarbeid med representanter fra den aktuelle målgruppen.

Navnet Rosa kompetanse hentyder til de rundt 50 000 homofile menn som ble fengslet i nazistenes dødsleirer og måtte gå med en rosa trekant på brystet. Det målbærer en hukommelse og samtidig et ønske om at verden skal bli et bedre sted for dem som lever i dag.

Det finnes programmer blant annet for justissektoren, helse- og omsorgssektoren og for skole og barnehage. Programmene ledes av fagpersoner fra sektoren, eksempelvis ledes Rosa kompetanse skole av en lærer.

Oppleggene er vurdert av både BUF-etat, Helsedirektoratet og Utdanningsdirektoratet, og Rosa kompetanse barnevern har også fått en særskilt ekstern revisjon. Når det gjelder Rosa kompetanse skole og barnehage, er innholdet helt i tråd med nasjonale læreplaner for skole og barnehage.

Det er også verdt å understreke at Rosa kompetanse ikke underviser hverken barn eller skoleungdom, og følgelig ikke kan «indoktrinere» noen i disse aldersgruppene. Rosa kompetanse gir tvert imot fagpersoner et bedre kunnskapsgrunnlag for å utføre sine oppgaver på en måte som er bedre tilpasset det mangfoldet av seksualitets- og kjønnsmangfold som finnes blant brukere av offentlige tjenester.

«Transpersoner krever rettigheter på bekostning av andre»

Både i Norge og internasjonalt er det en ganske hard debatt knyttet til transpersoner. Både om rettighetene som medmennesker og også jevnlig om deres eksistens: Kan en som er født mann, defineres som kvinne eller omvendt.

Altfor ofte kan det virke som mange velger å se bort fra anerkjent vitenskap. WHO har etter grundige drøftelser og vurderinger overført kjønnsinkongruens fra mental helse til det nye kapittelet om seksuell helse i diagnosemanualen ICD-11. Det betyr at kjønnsinkongruens ikke lenger er å anse som en mental lidelse. Begrunnelsen for ikke å fjerne kjønnsinkongruens i ICD-11 er fordi tilgang til helsehjelp i mange land er betinget av en kvalifiserende diagnose. Helsedirektoratet besluttet at dette gjelder i Norge fra 01.01.2020.

Det synes ofte lettere å ty til påstander om falske premisser og radikal kjønnsteori enn til anerkjent vitenskap. Og til problematisering basert på synsing fremfor fakta. La meg ta noen eksempler:

• «Menn skifter kjønn for å gjøre det bedre i idrett.» Jeg har ofte spurt hvor ofte det har skjedd, og om det finnes konkrete eksempler i Norge. Jeg har til gode å få svar. Ifølge idretten selv er dette ikke noen aktuell problemstilling.

• «Min datter skal slippe å se en penis i garderoben.» Dette er i praksis en så godt som teoretisk problemstilling. Det vanlige er at transpersoner ønsker en egen garderobe for å unngå andre personers blikk og reaksjoner. Det vi burde ta opp, er transpersoners frykt for garderober og manglende tilrettelegging som gjør at transpersoner opplever seg utestengt fra trening og idrett, i stedet for å snakke om redsel for å se kjønnsorganer. Og redselen for transpersoner i garderoben er også overdrevet. Det er bare én av seks som mener det ville vært ubehagelig å dele garderobe med en transperson, og det er større ubehag i herregarderoben enn i kvinnegarderoben.

• «Voldtektsmenn kan skifte juridisk kjønn for å sone i et kvinnefengsel.» Ikke i Norge. Normalt skjer innkalling på bakgrunn av fødselsnummer, men dersom personen har skiftet kjønn, gjøres det individuell vurdering for best å ivareta både den sonende og omgivelsene.

• «Mange angrer seg; de har gjort alvorlige inngrep som ikke kan reverseres.» Det er riktig at noen få har angret, og at noen av dem har kommet i gang med medisinsk behandling. Det er imidlertid få, og det viser at vi trolig ikke har god nok psyko-sosial kartlegging ved Nasjonalt kompetansesenter for kjønnsinkongruens ved Rikshospitalet. Eller at opplegget der er så dårlig at fortvilte personer oppsøker hjelp andre steder. Det føres ikke statistikk over dem som får avslag, og hvilke konsekvenser det får.

• Og så er det denne svenske skoleklassen der alle jentene «transet» seg og det fikk alvorlige konsekvenser. Ingen av mine svenske politiske kolleger har klart å finne ut hvor den skoleklassen er fra.

«Radikal kjønnsideologi»

I kjølvannet av transdebatten dukker av og til et argument opp om at aktivistene ønsker å fjerne kjønn, slik vi kjenner det i dag. Det er mulig noen aktivister mener dette. Selv har jeg til gode å høre LHBT+aktivister i Norge argumentere slik.

Tvert imot opplever jeg at mennesker ønsker å bli oppfattet og anerkjent som de er, også de av oss som ikke plasserer seg i den tradisjonelle mann- eller kvinnerollen. Og det er noe surrealistisk ved påstander om at transpersoner bidrar til å «fjerne kjønn», når de fleste transmenn og -kvinner har kjempet et helt liv nettopp for å bli akseptert som det kjønnet de identifiserer seg som.

Jeg er og forblir en «han». De som opplever seg som kvinner, forblir en «hun». De av oss som ikke er komfortable med noen av disse to kategoriene (pronomenene), må få lov å bli kalt «hen». Vanlig dannelse de fleste av oss lærte av våre foreldre er at man kaller våre medborgere det navn de oppgir. Det er fullt ut mulig at andre gjør noe annet, men slike middagsselskaper har jeg ennå til gode å bli invitert til.

Det er ikke mange det gjelder. Av de som søker hjelp på Rikshospitalet, er det cirka en tredjedel som definerer seg som ikke-binære. Det tilsvarer litt over halvparten av innbyggertallet på Utsira. Det er nok store mørketall fordi mange ikke tør oppsøke hjelp, eller søker hjelp utenfor vårt ordinære behandlingstilbud. Mørketallene var nok riktignok enda større før aksepten vi nå ser i et mer åpent samfunn.

Min opplevelse er at det er ingen som skal «avkjønnes». Men de av oss som opplever seg selv annerledes, mener jeg skal respekteres på linje med alle andre.

Personlig ser jeg ikke «hen» som en fellesbetegnelse. Det er en respektfull omtale av de av oss som er hverken «hun» eller «han». Er du usikker; skriv »h*n».

Hva med debatten i Norge

Styrken det norske samfunn kan vise til i disse debattene, er at vi historisk har holdt en god tone i disse spørsmålene. Det er synd for den offentlige og nysgjerrige samtalen knyttet til kjønn og seksualitet at vi nå ser steilere fronter. Jeg skulle ønske jeg sjeldnere hørte at personer ikke burde få taletid på grunn av sine synspunkter i debatten om transpersoner, samtidig som jeg skulle ønske jeg sjeldnere hørte uakseptabel, diskriminerende og trakasserende omtale av transpersoner. Nå har heldigvis Høyesterett avklart at det samme vernet mot hatytringer som gjelder for rasisme, også skal gjelde for transfobi. Det er godt, og jeg håper dette kan bidra til å redusere den mest trakasserende og fordummende delen av debatten. Samtidig ser jeg hvordan flere prøver å sette begrensninger for den delen av debatten vi trenger for å kunne sikre at offentlighet, nysgjerrighet og «undring» kan bidra til å bevege samfunnet til noe bedre.

Nå har vi på den ene siden enkelte aktivister som meningsbærer at man ikke kan ytre seg, og andre som avfeier enhver diskusjon. Disse finner man både på ytre venstre og på ytre høyre i den politiske debatten. Eksempelvis er Lesbian Labour i Storbritannia langt ute ved å støtte at det ikke finnes transpersoner.

Den form for offentlig samtale er fordummende, og vi ser sterke aktivister på venstresiden i Norge som ønsker å fjerne rettigheter for transpersoner - også medisinske rettigheter. Dette er sterkt bekymringsfullt.

Fra mitt ståsted, og med mine erfaringer, opplever jeg at det er ulike, men små miljøer i ytterkanten av det politiske og aktivistiske miljøet som kjører den intense linjen.

Kanselleringer kommer fra flere hold

Så er det et mindretall, i Norge fortsatt et lite mindretall, som ikke anerkjenner andre enn de som deler deres eget verdensbilde. Eller som avskriver dine kunnskaper eller argumenter fordi du er den de antar du er. Denne form for kanselleringskultur er nok mer utbredt i blant annet USA enn i Norge. Ofte er det personer på høyresiden som opplever seg rammet av en politisk korrekthet fra venstresiden de mener begrenser ytringsfriheten deres

Men kanselleringene kommer også fra høyresiden. Det er ikke til å legge skjul på at tidligere drøftede standpunkter knyttet til transpersoner for mange er kontroversielle. Gjennom de seneste årene har jeg i flere runder hatt innledende debatter om trans-spørsmål med personer med helt andre oppfatninger enn mine. Inngangsportene deres har vært ulike. Felles har vært et utgangspunkt der de advarer mot transpersoner, og henviser til internasjonale kilder, gjerne amerikanske enkeltartikler eller podcaster, som jeg kommer tilbake til.

Etter å ha lyttet til podcastene og lest artiklene har jeg gjerne ønsket å drøfte innholdet med den kritiske motstemmen. Når jeg spør grundigere om innholdet, har konsekvent ett av to skjedd: enten at man ikke forholder seg til det som blir sagt som kritiske innvendinger, eller at man ikke har anledning til å gå videre i diskusjonen fordi det ikke passer.

Vi ser også en faglig diskusjon i Norge, der enkelte fagpersoner som ikke er spesialister på kjønnsinkongruens og transpersoner, får et uforholdsmessig stort rom i debatten. Et eksempel på det er professor Glenn-Peter Sætre, som i Minerva i desember 2020, alene basert på sin profesjon, hevder at det kun finnes to kjønn. At hans professorkolleger på medisinsk og psykologisk fakultet er uenig med ham, og at WHO har definert kjønnsinkongruens som en del av seksuell helse, en variasjon av det normale og ikke en sykdom, avfeier han. I tillegg desavuerer han andre meningsmotstandere. Det kan oppfattes som en form for faglig kansellering, der man ikke anerkjenner andre profesjoner.

Hvem står bak

Jeg har hørt en del amerikanske podcaster. Det slår meg at i flere av dem er det advokater som kjører saker for familier og unge som opplever seg urettferdig behandlet. Det er uklart for meg hvem som betaler disse advokatene. I en del av det jeg har hørt, sies det at de får støtte fra ulike fond/stiftelser uten at det er spesifisert (Eksempelvis slik det fremkommer langt ute i podcasten fra The Megyn Kelly Show, episode 101).

Åpne Høyre er med i European Centre Right LGBT+ Alliance, en sammenslutning av LHBT+nettverk fra 10 partier tilsluttet EPP. Spesielt fra Irland, men også fra Nederland, har partifeller meldt at hatytringer og hatkampanjer rettet mot LHBT+, og transpersoner spesielt, er finansiert utenfra. Hittil er jeg ikke kjent med tilsvarende i Skandinavia.

Jeg mener det er betimelig å stille spørsmål om hvem som står bak, og hva som er deres intensjon. Det er også betimelig å be om svar fra personer som sprer amerikanske podcaster, og som bruker argumenter som fremmes der, uten å respondere på innvendinger mot innholdet og dokumentasjonen som ligger bak.

Edruelighet

Jeg håper vi i tiden fremover ser en større grad av edruelighet og mer bruk av innestemme. Jeg håper at debatten slutter å handle om påstander og løsrevne stadfestelser tatt ut av sin kontekst. Det vil være bra om summen av faglige vurderinger og anerkjente resultater legges til grunn, ikke isolerte fagprofesjoners konklusjoner.

Drømmen min er at debatten skal bygge på fakta, kunnskap og virkelige problemer for virkelige mennesker. Det tror jeg tjener oss alle på lang sikt.