Våpenhvile? – en utfordring til begge sider

Hva skal alle bombene være godt for? Det er den tredje krigen i tillegg til en rekke mindre operasjoner på femten år. Krev våpenhvile nå! Hva håper man å oppnå med igjen å bombe menn, kvinner, barn og flyktningleire i Gaza? Slik stiller mange i Norge nå spørsmålet.

Det var selvsagt helt umulig for Israel ikke å reagere militært på angrepet fra Hamas 7. oktober. At en kraftig respons ville komme, visste selvsagt også Hamas. Å fremprovosere den responsen var trolig også et sentralt formål med angrepet, blant annet for å forpurre normaliseringsprosessen mellom Israel og Saudi-Arabia. Hamas bærer dermed et stort ansvar for den pågående krigen.

Men ukene går, og daglig kommer nå beretningene om krigens gru, slik den akkurat nå utspiller seg på Gaza. Bombene faller, soldatene kommer, strømmen og vannet forsvinner. Selv om tall fra Hamas ikke uten videre kan tas for god fisk, er det ingen tvil om at dødstallene er fryktelige, at lidelsene er enorme og at svært mange av dem som rammes, er menn, kvinner og barn som aldri har båret et våpen. Mot den bakgrunnen er det ikke så rart at FNs generalforsamling i helgen vedtok en resolusjon om humanitær våpenhvile i Gaza. 120 land stemte for, blant dem Norge.

Israel har reagert skarpt: Landet mener det er urimelig å kreve våpenhvile mens Israel er i gang med å nedkjempe en fiende som nettopp har angrepet landet – attpåtil gjennom en resolusjon som ikke engang nevner Hamas. Men bare 14 land stemte mot, blant dem USA – og de fire små øystatene Mikronesiaføderasjonen, Nauru, Mashalløyene og Tonga. En noe større gruppe på 45 i hovedsak vestlige land stemte avholdende.

Men er kravet om våpenhvile rimelig?

Våpenhvile: Hva skjer hvis Hamas forblir ved makten?

Hvordan man vurderer den israelske krigføringen, henger rett nok i stor grad sammen med hvordan man ser på konflikten ellers: Hvem har egentlig hvilket ansvar for at den er som den er? Skal krigens utløsende årsak forstås i lys av okkupasjonen og blokaden eller i lys av Hamas’ ekstreme ideologi og barbariske angrep?

Men i denne krangelen forsvinner også muligheten til å vurdere krigens politiske formål mer nøkternt. Og det er viktig, selv om det ved første øyekast kan synes kynisk. 

Krig er nemlig enten en forlengelse av politikken med andre midler – eller også er det bare meningsløs vold. De skarpeste kritikerne av den israelske militæroperasjonen behandler det nå som det siste. Før vi lander der, bør vi likevel vurdere i hvilken grad operasjonen kan forstås som en forlengelse av politikken, og hvilket politisk mål Israel i så fall forsøker å nå gjennom sin krigføring. Da kan vi stille tre spørsmål: 1) hva er det militære målet med krigføringen; 2) hvor sannsynlig krigshandlingene vil føre til at målet nås, og hva vil i så fall være konsekvensene; og 3) hva vil være konsekvensene av en humanitær våpenhvile som innebærer at det militæret målet ikke nås?

Formelt er målet entydig: Å fjerne Hamas-regimet i Gaza. Dette målet ble formulert i dagene etter Hamas-angrepet 7. oktober, og er blitt gjentatt konsistent i ukene som er gått siden. Fra et israelsk perspektiv er dette målet knyttet til å fjerne risikoen for denne typen angrep fra Gaza en gang for alle. Og nettopp «en gang for alle» – eller i hvert for en lang tid – er viktig her. For den umiddelbare militære faren fra Hamas er i stor grad allerede sterkt redusert, og kan i alle tilfeller ivaretas på andre og mer hensiktsmessige måter enn langvarige massive bombeangrep og en full bakkeinvasjon.

De som ber om våpenhvile, bør tenke gjennom konsekvensene av å avslutte militæroperasjonen uten at dette målet er nådd. Og da tenker jeg ikke bare på konsekvensene for Israel, i form av at landet må forvente en fornyet trussel fra Gaza i løpet av et par år. For vel så viktig er spørsmålet om de humanitære konsekvensene for palestinere i Gaza der dersom Hamas forblir ved makten. Jeg har vanskelig for å se noe annet realistisk scenario enn at blokaden forsterkes, at befolkningen blir enda mer innesperret i enda vanskeligere omstendigheter – og at vi om noen år vil få en ny krig, som vil ta enda flere palestinske liv.

Den vurderingen har en tydelig historisk erfaring å støtte seg på. Den første Hamas-Israel-krigen brøt ut i desember 2008, etter halvannet år med angrep i mindre skala begge veier. I den krigen døde mellom 1000 og 1500 palestinere. Neste større militæroperasjon kom i 2012 – et åttedagers israelsk angrep som respons på blant annet rakettangrep fra Hamas i kjølvannet av en fiskerikonflikt. Rundt to hundre palestinere ble drept. I 2014 brøt det på ny ut full krig. Rundt 2200 palestinere ble drept. Mindre eskaleringer med noen dusin døde palestinere fulgte i 2018, 2019, og en større eskaleringer med flere hundre døde i 2021 – før årets krig altså brøt ut med et grusomt angrep på Israel, som tok opp mot 1500 israelske liv. I de israelske angrepene som har fulgt de siste ukene, har rundt 8000 palestinere mistet livet – så langt.

Hvis krigen fortsetter, vil de tallene stige betraktelig. Spørsmålet er altså likevel: Er det noen grunn til å anta at denne situasjonen ikke vil komme igjen om et par år, dersom Hamas blir sittende ved makten? Et nytt angrep. En ny krig. Nye tusentalls døde. Det er selvsagt mulig å ønske seg en situasjon der Israel etter en krig som dette endrer kurs, starter en reell politisk prosess med Hamas og avslutter eller i hvert fall letter på blokaden. Men situasjonen vil da være at vi sitter med en israelsk befolkning som har fått sine verste historiske traumer reaktualisert av angrepet 7. oktober. Er det noen av Israels sterkeste kritikere som tror at en ny kurs, eller et nytt internasjonalt press på Israel, er den realistiske konsekvensen av en våpenhvile som etterlater Hamas intakt i Gaza? 

Utfordringen er altså ikke å inngå en våpenhvile; det er å få den våpenhvilen til å holde innenfor den politiske logikken som styrer relasjonen mellom Israel og Hamas i dag. Og dersom det inngås en våpenhvile nå, vil det trolig være ekstremt vanskelig å få noen ny dynamikk inn i den politiske logikken.

Å fjerne Hamas: Et godt mål?

Basert på denne analysen kan man tenke seg det kan føre noe godt med seg om krigen ender med at Hamas fjernes: Det tvinger på en eller annen måte frem en ny dynamikk mellom Gaza og Israel.

For nettopp Hamas har lenge vært brukt som et argument for hvorfor det ikke er mulig å få til en fredsprosess i Israel-Palestina-konflikten. Israel har kunnet si: Hvem skal vi egentlig inngå en avtale med? De palestinske selvstyremyndighetene kontrollerer ikke hele det palestinske området. Har de autoritet til å inngå en avtale på vegne av Gaza? Hvordan vil en palestinsk stat se ut hvis Hamas kommer til makten i den? Og hvordan kan Israel forhandle med et Hamas, som tross formuleringer om en palestinsk stat innenfor 1967-grensene, fortsatt nekter å anerkjenne Israels eksistens? Man trenger ikke å være enig i disse argumentene for å erkjenne at de eksisterer og er blitt brukt som begrunnelse for hvorfor situasjonen er som den er.

Om Hamas virkelig fjernes, er spørsmålet da hva som kommer i stedet. Kan Gaza på en eller annen måte bli en del av de palestinske selvstyremyndighetenes område? Og er det i så fall realistisk med en fornyet og reell fredsprosess? Det finnes i hvert fall et par argumenter som kunne tale i den retningen.

For det første er det i utgangspunktet svært få i Israel som er interessert i å re-okkupere Gaza på varig basis. Det ville bare sette israelske soldater i en permanent utsatt situasjon uten noen spesiell gevinst å vise til. Men uten Hamas trenger man en annen sivil myndighet i området. Det er mange grunner til at de palestinske selvstyremyndighetene vil kunne være kritiske til å overta makten basert på en israelsk militær seier – men om de skulle gjøre det, ville det trolig forutsette en meningsfull politisk prosess.

For det andre er det grunn til å tro at det internasjonale engasjementet for en reell løsning ville øke. Så store krigshandlinger som vi ser nå, påvirker ikke bare de moralske anfektelsene til verdensledere, men også deres sikkerhetspolitiske kalkulasjoner. Kriger av denne typen innebærer et potensial for en regional eskalering, som på ulike måter involverer både Iran, Saudi-Arabia, Libanon, Syria, Egypt og Tyrkia. At status quo er såpass ustabilt som det har vist seg å være, kan dermed også påvirke USAs tilnærming til konflikten i en tid der den større globale konfrontasjonen med Kina dominerer amerikansk sikkerhetstenkning. Hvis krigen ender med en full israelsk seier, vil det kunne bli avgjørende viktig for USA å jobbe for en løsning som minimerer risikoen for at landet dras inn i en ny militær konflikt i Midtøsten om noen år.

Med Hamas ute av bildet vil det derfor være enklere for det internasjonale samfunnet å legge større press på partene for å finne en løsning som, som et minimum, skaper en grunnleggende endring i Gazas situasjon. Å skape en slik endring kan også ha vært et av Hamas’ mål med krigen, selv om den mer umiddelbare konteksten trolig var behovet for å sette normaliseringsprosessen mellom Israel og Saudi-Arabia på pause.

Det er altså mulig å se for seg at situasjonen i Gaza sett over tid blir bedre dersom Israel tillates å forfølge krigen til det politiske målet er nådd – selv om det innebærer grusomme tap på kort sikt.

Vil Israel fjerne Hamas?

Det neste spørsmålet i vurderingen blir dermed om Israel faktisk ønsker å fjerne Hamas. For til tross for at å fjerne Hamas er det offisielle målet med den israelske krigføringen, er det minst to grunner til å stille spørsmål ved om landet faktisk vil forfølge målet til det er nådd.

Det første er knyttet direkte til den potensielt positive konsekvensen av å fjerne Hamas, nemlig muligheten for en fredsavtale. Det er langt fra åpenbart at Netanyahu-regjeringen ønsker en slik fredsavtale. En fredsavtale kommer med store kostnader for Israel. Viktigst blant dem er kanskje risikoen for sosial uro eller endog intern væpnet konflikt knyttet til å fjerne bosetninger fra Vestbredden. Videre innebærer en palestinsk stat også åpenbare og nye sikkerhetsutfordringer, knyttet til manglende israelsk kontroll over militært viktige områder på Vestbredden. I israelske medier diskuteres det helt åpent at Netanyahu i lang tid har foretrukket å ha Hamas ved makten i Gaza nettopp for å redusere presset for å få til en fredsprosess med de palestinske selvstyremyndighetene. Skalaen på angrepet på Israel 7. oktober er noe helt annet enn vi har sett før, og viste at «å håndtere» konflikten heller ikke er uten risiko – men det er ikke åpenbart at det er nok til å transformere israelske tilnærminger.

Men også om Israel skulle ønske en endring i Gaza som et skritt på veien mot en løsning på konflikten, er det langt fra klart at landet har tro på at en slik endring er mulig. Man kan fjerne Hamas, men ikke nødvendigvis ideologien bak Hamas. Det er langt fra klart at palestinske selvstyremyndigheter vil eller kan administrere Gaza. Det finnes ingen god plan for israelsk re-okkupasjon. Også med den beste vilje kan det derfor være for høyt spill å fjerne Hamas.

Kan Israel fjerne Hamas?

Selv om Israel skulle ønske seg for å fjerne Hamas – enten det er for å bidra til en løsning på konflikten eller av andre grunner – melder et siste spørsmål seg: Er det et realistisk militært mål, gitt de eksisterende politiske rammene? Det kan godt tenkes at det er det, men tre grunner taler for en viss varsomhet i vurderingen.

For det første er det militært komplisert å slå ut Hamas. Og bombefly duger sjelden til den jobben. Det kreves dermed en lang bakkekampanje med store israelske styrker. Å føre krig i byer er vanskelig under de beste forutsetninger. Og Gaza skiller seg ut ved at det de siste femten årene er bygget et omfattende nettverk av tunneler, som til sammen utgjør mange hundre kilometer og til dels befinner seg mer enn femti meter under bakken. Den israelske hæren (IDF) vil slåss på bortebane, og det er for tidlig å si hvor sterk militær motstander Hamas viser seg å være, og hva slags tapstall IDF vil lide.

For det andre er det usikkert hvordan andre aktører vil reagere. Hamas er en viktig brikke i Irans regionale nettverk. Vil Teheran akseptere at Hamas utraderes? Hva skjer på Israels nordgrense mot Libanon og Hizbollah når israelske bakkestyrker går inn på Gaza? Kan Iran angripe direkte eller indirekte via Syria? USA sendte tidlig hangarskip til Midtøsten blant annet for å gi en advarsel mot denne typen eskaleringer – men militære konflikter har sin egen logikk, og utfall er ikke alltid gitt på forhånd.

For det tredje er det uklart hva det egentlig betyr «å fjerne Hamas». For selv om Hamas er en organisasjon, en militær struktur og en sivil myndighet, og i den forstand kan fjernes fra konkrete posisjoner, er Hamas også representant for en idé eller en tilnærming til palestinsk motstandskamp. Hva vil skje med den ideen etter en eventuell israelsk militær seier? Vesten lærte i Afghanistan hvor krevende det er å hindre en fiende av den typen å komme tilbake igjen, lenge etter at man har vunnet den militære konflikten mange ganger. Befolkningen på Gaza forsvinner ikke, og selv om Hamas langt fra nyter noen unison støtte der, kan en organisasjon av Hamas’ type raskt gjenoppstå om ikke den politiske og ideologiske dynamikken i konflikten endrer seg.

En krig uten et politisk mål er bare hevn

Situasjonen bærer altså i seg noen klare utfordringer når spørsmålet om våpenhvile bringes på bane – basert på hva slags utfall vi realistisk kan håpe eller frykte i ulike scenarier.

Den første går til dem som nå krever våpenhvile: Hvordan ser de for seg at situasjonen ser ut etter våpenhvilen? Om seks måneder, om et år, om seks år? Det kan virke kynisk å tenke slik mens barn dør i bomberuiner – men på den annen side har vi vært her før, med samme spørsmål. Finnes det noen realistisk plan som gjør at et våpenhvile blir noe annet enn en pause før neste omkamp? 

Den neste utfordringen går til dem som i stedet hevder at Israel må ha all mulig rett til å føre sin forsvarskamp mot et barbarisk angrep til den er fullendt: Hva betyr det at den er fullendt? Er det i det hele tatt realistisk at den blir det? Ønsker Israel det? Og hvis det lykkes: Hva blir situasjonen i Gaza etterpå? Finnes det en politisk plan? Er tanken om å fjerne Hamas det første skrittet på vei mot en bedre situasjon? Hvordan kan vi eventuelt bidra til at det blir det?

Også i fravær av en klar politisk plan er umiddelbart selvforsvar selvsagt legitimt. Men ønsket om å forfølge krigen helt til Hamas er fjernet, kan ikke forstås bare som et slikt umiddelbart selvforsvar; det må forstås som politikk. Om Hamas så er organisatorisk utslettet i Gaza: Hvor mange år utsetter det den neste militære konfrontasjonen med innbyggerne der, sammenlignet med situasjonen i dag? Hvor mange år med «fred» tror man at man kan kjøpe for ti tusen, tyve tusen eller tredve tusen nye drepte? Svaret på slik spørsmål avhenger av hva slags politisk strategi krigen inngår i. Selv om Israel må prioritere sikkerheten til sin egen befolkning, er faren at fortsatt israelsk krigføring uten tydeligere politiske mål i økende grad vil forstås mindre som en forlengelse av politikken og mer som et rent hevntokt.

Statsminister Benjamin Netanyahu gjorde lite for å hjelpe på dette inntrykket da han i en tale i helgen kom med følgende oppfordring: «Husk hva amalekittene gjorde mot deg» – et sitat fra 5. mosebok om amalekittene som hadde angrepet israelittene på vei ut fra Egypt. Oppfordringen kan leses på ulike måter: Som et behov for rettferdig krav om å straffe Hamas for å eliminere en stor fare, for Israels eksistens «og til beste for hele menneskeheten», som Netanyahu sier. Problemet er at straffen over amalekittene er omtalt flere steder i Bibelen, blant annet Første samuelsbok, der Gud «krever amalekittene til regnskap for det de gjorde mot israelittene (...) Dra nå ut og slå amalekittene. Slå alt som tilhører dem, med bann. Spar ingen. Drep menn og kvinner, småbarn og spedbarn, okser og sauer, kameler og esler!» Poenget her er ikke å implisere at Israel målrettet går etter sivile – det gjør IDF ikke, og hadde de gjort det, hadde dødstallene selvsagt også sett helt annerledes og usammenlignbart mye verre ut. Men Netanyahus uttalelse skapte ikke bare så mye oppstuss at John Kirby i president Bidens National Security Council måtte ut og kommentere dem; den peker også på at i fravær av tydelig formulerte politiske mål vil retribusjon og hevn være naturlige psykologiske forståelsesrammer – kanskje for folk på begge sider av konflikten.

Derfor trenger Israel å formulere tydelig hva den politiske hensikten med krigføringen faktisk er. Det bør være realistiske mål som landet kan nå og ønsker å nå. Og de målene bør i hvert fall innebære at situasjonen på Gaza transformeres – til det bedre. For om Israel om et år har latt det hele gli tilbake til et slags status quo ante bellum, har man samtidig gitt kritikerne rett: Krev våpenhvile nå! Hva håper man å oppnå med nok en gang å bombe menn, kvinner, barn og flyktningleire i Gaza?

Kanskje finnes det et svar på det spørsmålet – men det haster å formulere det tydelig.