KOMMENTAR
Foto: Eirin Larsen / Statsministerens kontor
Alt det som trengs
Koronaviruset viser at begrensningene på statens makt er der bare så lenge vi vil de skal være der.
Vi har vent oss til å tenke på politikk som bastet og bundet av rettigheter, konvensjoner og endeløse prosesser der alle skal si sitt.
Staten kan ikke nekte folk å ta med seg sykepenger ut av landet. Den kan ikke utvise Mulla Krekar. Staten kan ikke engang rive eget regjeringsbygg uten endeløse rettssaker, omkamper og kunstnerprotester. Statsrådens verktøykasse er tom, sa engang daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen. Han siktet til at han, til tross for å være hovedaksjonær, ikke kunne bestemme hvem Statoil valgte å gi kontrakter til. Men den tomme verktøykassen ble raskt et symbol på politisk avmakt – eller, mer positivt, en stat som har lært å holde fingrene fra fatet.
12. mars 2020 viste at bak fasaden av en bundet stat, finnes fortsatt en enorm makt. «Voldsmonopolet» kaller vi det i blant – men i norsk sammenheng er selve volden heldigvis teoretisk: Helt uten vold kan regjeringen snu opp-ned på livene til alle innbyggere. Nå sitter vi hjemme nesten alle mann: Noen i karantene, noen som forsøker å etterleve ambisjonen om å begrense kontakt – og noen som mer motvillig erkjenner at det er lite å ta seg til der ute: skoler og barnehager er barnløse, kulturinstitusjonene er like kultur-løse som befolkningen forøvrig, flyplassene går inn for landing og butikkene er hamstret tomme.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
