Sex på divanen

«Han inviterte meg, helt eksplisitt, til å ha sex med han på behandlings­rommet i terapidivanen.»

Det sa forfatter Hilde Rød-Larsen til den danske avisen Informationen. Anledningen er at boken Diamantkvelder (2022), som fikk blandet mottakelse i Norge, nå utgis på dansk. I intervjuet sier Rød-Larsen at metoo-fortellingen som boken handler om, ikke er fiktiv, men baserer seg på hennes egne erfaringer.

Det kommer frem at det er snakk om en eldre, anerkjent psykiater som arbeider med pasienter som lider av spiseforstyrrelse. De møtes i et familieselskap, hvorpå han ser henne, og hennes sykdom, med et blikk hun ikke har kjent før. Og det leder altså til sex på terapidivanen – endog flere ganger i løpet av et års tid. «Når jeg ikke nevner hans navn, skyldes det at det ville ha skapt støy, som ville stå i veien for de allmenne aspektene ved en historie som jeg dessverre vet at strekker seg langt utover meg», sier hun videre til avisen.

Saken har en spesiell forhistorie i Norge: Rød-Larsen sendte en kronikk om dette temaet til blant annet Morgenbladet i august. Men den ble ikke trykket – kanskje fordi avisen kviet seg for å publisere en artikkel som kunne identifisere psykiateren. Etter dekningen i Danmark har dette imidlertid endret seg. Psykologisk.no fulgte opp saken, og der understreket Rød-Larsen at psykiateren er «profilert».

En profilert, norsk psykiater innenfor spiseforstyrrelser. Rød-Larsen nevner med andre ord hans navn ved å nevne alt annet enn navnet. For vedkommende, den navnløse Psykiateren, er skaden derfor allerede mer eller mindre skjedd – saken er nådd VG og de relevante miljøene vet selvsagt hvem det er snakk om. Nå trykker også Morgenbladet kronikken som opprinnelig ble refusert. Katta er altså ettertrykkelig ute av sekken, selv om ingen ennå er eksplisitt navngitt.

Og kanskje er det som fortjent? Metoo slår sprekker i patriarkalske maktstrukturer og belyser asymmetriske seksuelle relasjoner! Det er utvilsomt noe i det. Men ut fra det som kommer frem i Rød-Larsens beretning, er det likevel ikke hele historien – tvert imot er noe av det mest påfallende med Rød-Larsen-saken, de kritiske perspektivene som ikke kommer frem. Jeg vil ta Rød-Larsen på ordet og legge bort den selektive «berøringsangst» som fort kan preger disse samtalene i offentligheten, og ta tak i de allmenne aspektene ved historien.

Sakens faktum, slik vi kjenner det

Det er selvsagt masse vi ikke kjenner til om Rød-Larsens forhold til Psykiateren. Det kan tenkes det vil komme frem omstendigheter som setter det hele i et langt mer (eller langt mindre) alvorlig lys. Men for øyeblikket er det eneste vi har å forholde oss til, faktumet slik Rød-Larsen legger det frem, og hennes fortolkning av det. Det er denne fremstillingen som danner grunnlaget for at sosiale medier i flere dager allerede har fordømt den navnløse, men altså likevel kjente Psykiateren – og som potensielt kan innebære slutten på hans karriere og virke. I korte trekk ser fremstillingen slik ut:

Psykiateren fulgte opp samtalen i familieselskapet, der han så at hun ikke hadde det godt, og sendte henne noen tekster han hadde skrevet og som han trodde kunne hjelpe. Etter det går det ett år – vi er da i 1999, og Rød-Larsen er 25 år gammel – før de møtes igjen. Det skjer etter at Rød-Larsen tar kontakt og spør om de ikke skal ta en kaffe. Møtet avsluttes med at han vil vise henne kontoret, som er i nærheten, og hun blir med.

Etter noen dager er det Psykiateren sin tur til å ta kontakt: «Han inviterte meg, helt eksplisitt, til å ha sex med han på behandlingsrommet i terapidivanen.» Og Rød-Larsen ble med, ikke bare den gangen, men fem ganger over det neste året. Ingen av møtene var i en terapisituasjon. Rød-Larsen fremstiller det likevel som et asymmetrisk forhold: Han var en eldre psykriater, hun var yngre og syk – selv om hvor syk hun var, vites ikke. Hvert møte innebar en samtale, vin og «kort samleie på hans divan».

Hun beskriver hvor ulykkelig hun var, siste gang de var sammen: «Jeg håpet å bli trøstet, og så snakket han bare om seg selv. Jeg husker hvor tom og trist jeg følte meg da jeg dro derfra.» Hun så ikke på seg selv som noe offer den gang. Men hun skriver et brev til Psykiateren, et brev der hun opplyser ham om at hun ikke ønsker å møte han igjen.

De treffes imidlertid igjen mange år senere – i 2014, og har på nytt samleie. Da er Rød-Larsen 40 år. Samleiet er ifølge Rød-Larsen et grep for å ta makten tilbake over det som skjedde da hun var ung. Etter det har Psykiateren tatt kontakt igjen, senest for to år siden. Da svarte Rød-Larsen at hun nå har innsett at han utnyttet sin rolle for 20 år siden, og at hun ikke ønsket at han kontakter henne igjen.

Fortolkningskategorier, identitet, revisjon

Det er viktig for meg å understreke hvor jeg kommer fra, når jeg hører Rød-Larsen fortelle: Jeg tror mennesker ofte er sårbare i seksuelle relasjoner. Og utenfor trygge og forpliktende rammer er rommet for ulike former for asymmetri og skjeve maktforhold stort. Jeg har derfor ingen vanskeligheter med å forstå ubehaget Rød-Larsen beskriver, eller betydningen av – med hennes ord – de «fortellinger vi lager om hvem vi er som mennesker, de fortolkningskategorier vi skaper, og den identitet vi skaper for oss selv – og særlig den revisjon vi griper til, når vi kommer i krise».

Rød-Larsens sier at hun følte seg sett – som en som var sårbar og syk, av en som var eldre og faglig erfaren – og endte opp med at relasjonen med Psykiateren ble seksualisert. Det er ingen grunn til å tvile på denne erfaringen. Likevel mener jeg fortolkningen av ubehaget tilslører like mye som det avdekker. For Rød-Larsens fortolkning utforsker nemlig ikke det grunnleggende om hvordan sårbarheten oppstår, kommuniseres og forhandles mellom mennesker, eller hvordan det skal håndteres i en kultur som knapt kan få applaudert høyt nok seksuell frigjøring. Den handler i stedet om en bastant skyldfordeling, en implisitt påstand om hvem som kan ha sex med hvem og under hvilke omstendigheter – og det er noe som i utgangspunktet ikke er konsistent med den nevnte seksualkulturen. Og ut i fra det Rød-Larsen selv har fortalt, bygger denne skyldfordelingen på problematiske kriterier, og peker heller ikke ut noen kurs mot en sunnere seksualkultur.

Eskorter og evolusjonspsykologi

La oss forsøke å forstå hva som er «feil» med forholdet mellom Rød-Larsen og Psykiateren. To forhold peker seg umiddelbart ut: alder og rolle. Rød-Larsen trekker selv oppmerksomheten mot disse; det var aldersforskjellen og rollene de innehadde som gjorde forholdet mellom dem maktasymmetrisk.

Relevansen av aldersforskjellen er også inngangen til kronikken hennes i Morgenbladet: Her skriver hun om en annen historie, nemlig Linn Ullmanns roman Jente, 1983. Romanen handler om en 16 år gammel jente som, sterkt beruset, har sex med en motefotograf som er flere tiår eldre. Men er denne aldersasymmetrien egentlig relevant i Rød-Larsens tilfelle?

Det er i alle fall ikke åpenbart: Rød-Larsen var 25 år på tidspunktet da hun og Psykiateren innledet sitt seksuelle forhold. Det må vi i de fleste tilfeller regne som en voksen kvinne. Psykiaterens alder oppgis ikke, men det er neppe snakk om en gammel mann. Det er to mennesker som er i en alder der de, i en alternativ virkelighet, kunne ha møtt hverandre – festet, datet, giftet seg og fått barn.

Hva skal til for at vi tenker på en slik aldersforskjell som utslagsgivende for et asymmetrisk maktforhold? Det er ikke lett å se noen konsistens i samtidens bedømmelse av fenomenet. Tidligere i år kom for eksempel filmen Good Luck to You, Leo Grande, som beskriver en middelaldrende kvinne som kjøper sex fra en ung eskorte. Hun trenger visstnok orgasmen, han trenger visstnok pengene – filmen mottok stående applaus fra blant annet Dagbladet. Alder og rolle gjør kanskje maktforholdet asymmetrisk, men det var ikke åpenbart – i alle fall ikke for Dagbladets anmelder – at det betydde i seg selv at forholdet var problematisk.

Ellers finnes det godt dokumenterte forskjeller i attraksjon mellom kvinner og menn: Generelt og forenklet er kvinner relativt mer tiltrukket av makt, og menn av utseende. Det finnes evolusjonære forklaringer for disse mønstrene, men det sentrale i denne sammenhengen er mer deres eksistens enn deres årsak. Det betyr også at aldersforskjellen i seg selv ikke kan brukes som et bevis på en asymmetri i makt, så lenge vi snakker om ordentlig voksne mennesker. Poenget er heller at i en viss forstand kan attraksjonen oppstå fordi det er asymmetri i makt – kanskje fordi det er forbundet evolusjonære fordeler med det. Han trollbindes av den yngre, fertile kvinnen, hun av ressursene som kommer med hans maktstatus – uten at det gir oss entydige svar på hvem som manipulerer hvem, eller på om attraksjonene i seg selv er suspekte. I en seksualkultur som feirer prinsippet om at «har du lyst har du lov» – så lenge begge parter er samtykkende – er det vanskelig å slå fast bastant at en aldersforskjell mellom to samtykkende voksne skal tillegges noen spesiell vekt for skyldfordelingen når den ene parten i ettertid opplever at relasjonen var usunn.

Vil du ha sex med meg på divanen?

Dette generelle bildet kompliseres selvsagt straks man kommer til tilfeller der en (eldre) mann også har en spesiell maktposisjon – altså ikke bare en aura av makt generelt, men en mulighet til maktutøvelse i relasjonen spesielt – overfor en (yngre) kvinne som gjør at han kan presse frem sex som kvinnen ellers ikke vil ha. Dette har vært en del av kjernen av metoo-begrepet, og det er kanskje gjennom assosiasjonen og trolig korrelasjonen med slik maktutøvelse at også aldersskjevhet ofte ganske automatisk forbindes med en problematisk maktasymmetri.

Mot denne bakgrunnen, la oss vende tilbake til Rød-Larsen og Psykiateren, i rollen nettopp som psykiater. Jeg tror de aller fleste vil si at noe er off med Psykiaterens tilnærming – hvorfor på terapidivanen? Med en betydelig yngre kvinne du møtte i et familieselskap? Men la oss for et øyeblikk forsøke å leve oss inn i hans mulige perspektiv.

I tråd med sexkulturen forøvrig anser han ikke uforpliktende sexmøter som spesielt problematiske, men tvert imot som potensielt berikende. (Vi ser her bort i fra hans øvrige eventuelle forpliktelser, som jeg ikke kjenner til og som Rød-Larsens beretning ikke forteller noe om.) Og hvem vet – kanskje ønsket han også noe mer, eller han søkte en trøst, bekreftelse og et fellesskap som hun kunne gi? I alle fall: Når han treffer Rød-Larsen på familieselskapet, ser han en ung, men voksen kvinne – som sikkert har fremstått både sjarmerende og intelligent. Og han får lyst på henne. Han ser imidlertid også at hun er tynnere enn det som er sunt – og han tror han kan hjelpe. Ikke som hennes psykiater, kanskje – for han mener kanskje ikke at det står så ille til – men som en erfaren mann som også er psykiater, og som kan lede henne til et bedre forhold til egen kropp. Han nøyer seg med å anbefale noe han har skrevet til henne – og følger ikke opp saken.

Anbefaler han bøkene med en baktanke, et ønske, om at hun skal føle seg sett og kanskje til og med subtilt begjært av ham? Hvem vet? Kanskje vet han det ikke helt selv engang. Uansett får han et positivt signal når hun tar opp kontakt med ham etter et års tid. De har en god, dyp, intim samtale. Han viser henne kontoret sitt, kilden til hans status i norsk offentlighet, og divanen, selve det mytiske alteret – kanskje fordi han tror hun kan tiltrekkes av det, han vil jo vise frem det beste han har. Hvordan dynamikken er, vet vi ikke, men ut fra Rød-Larsens fortelling, blir det klart at han får lyst på henne. For noen dager senere inviterer han henne eksplisitt, kanskje for å være pinlig tydelig, til å ha sex med ham på divanen.

En slik forespørsel i nettopp en slik kontekst kan tolkes i to retninger. Den ene er at han seksualiserer en slags hypotetisk behandlingssituasjon mellom de to; han griper inn i det tenkte, ønskede behandlingsrommet som hun vil ha med ham (og ikke en hvilken som helst psykiater), men ikke får – og som han deretter forvrenger til sin seksuelle eskapade. Den andre er at Psykiateren bruker statusen sin til å gjøre seg attraktiv i Rød-Larsens øyne, at han bruker det som er i hans verktøykasse, slik de fleste bruker det som er i deres, fordi han tenker at hun er interessert i ham – og at det får ønsket effekt.

Disse to tolkningene er ikke gjensidig uforenlige. Den første kan være sann for Rød-Larsen, den andre for Psykiateren. Men – i hvert fall ut fra det som så langt er offentlig kjent – tror jeg den andre forklaringen gir en vel så plausibel beskrivelse av saken som den første. Det betyr ikke at Rød-Larsens erfaringer er identisk med min beskrivelse av den første tolkningen. Men ingen er tilsynelatende imot handlingene i seg selv, eller seksualkulturen som muliggjør dem. Og da er en eller annen utilbørlig motivasjon, en eller annen bevisst eller grovt uaktsom utnyttelse av en åpenbar maktasymmetri eller sårbarhet avgjørende for at Rød-Larsen er et offer – som hun eksplisitt hevder at hun er – og ikke «bare» en lidende part.

For lidende parter, det vil det alltid være mange av når mennesker bringer sitt sårbare seksualliv inn i relasjoner med uklare rammer, der vi kanskje ikke ordentlig forstår hverken den andres motivasjon eller vår egen, der behov, følelser og fortolkning endres over tid – særlig i krisens revisjoner, som Rød-Larsen selv peker mot – og der det ofte nok kan ende dårlig selv om begge har de aller beste intensjoner og spiller med helt åpne kort. Et offer, derimot – det krever en eller annen form for maktmisbruk.

Den sekulære skriftestol

Det uklare med Rød-Larsens beretning er at leseren ikke helt kan forstå hvor mye makt som egentlig utøves i forholdet mellom henne og Psykiateren. Hva var detaljene rundt hennes sykdom? Hun var ikke hans pasient, og det er ikke slik at hun må gjennom ham for å time hos andre psykiatere – så hvilken plass hadde egentlig sykdommen, slik Psykiateren så det? Hun er dessuten tydelig på at hun ikke oppfattet seg som et offer den gangen. Makt og status er selvsagt ikke bare formelle roller og noen mennesker er i stand til å utøve en uhyggelig makt over sine omgivelser helt uten noen formell posisjon. Men vi kan ikke bare ta slikt for gitt ut fra Rød-Larsens beretning.

Det er ikke bare fordi vi risikerer å ødelegge Psykiaterens karriere og renommé på et utilstrekkelig grunnlag. Og kanskje inneholder altså historien langt mer alvorlige elementer som er vanskeligere å formidle i offentligheten. Men når en fortelling om at to voksne mennesker, som ikke er i noen formell maktasymmetri, har samtykkende sex, automatisk av så mange leses som en åpenbar metoo-situasjon med et offer og en overgriper, gjør det samtalen vår om sex, sårbarhet, makt og utnyttelse dårligere og mindre forståelig.

Jeg skriver ikke dette for å forsvare Psykiateren. Og en innvending mot denne utlegningen er selvsagt at Psykiateren burde ha skjønt at Rød-Larsen kom inn med en annen fortolkningsramme enn ham. Han burde ha satt foten ned og sett hennes sårbarhet, og han burde sett potensialet for at hans status førte til en asymmetri langt utover selve profesjonsutøvelsen. Og om dette ikke er den eneste divanhistorien med denne psykiateren, men noe som har skjedd gjennomgående med mange sårbare kvinner som har fått problemer, vil den tolkningen også få større vekt.

Jeg er helt enig at Psykiateren burde skjønt, burde satt foten ned. Mye tilsier også at hans forhold til sex bryter kraftig med det jeg selv mener er akseptabelt eller forsvarlig. For meg, som er opptatt nettopp av seksualitetens sårbarhet, er understrekingen av større varsomhet rundt seksualitet – forstått som noe mer enn bare at to individer har lyst og samtykker der og da – noe den offentlige samtalen om sex definitivt trenger. Men slik historien er fortalt, er det egentlig åpenbart akkurat hvorfor Psykiateren skulle ha skjønt det? Gitt, for det første, en kulturell kontekst der uforpliktende sexmøter generelt sees som relativt uproblematiske, og for det andre at hun, en kvinne i midten av tyveårene, tar initiativ til å møtes, og for det tredje at han er eksplisitt (så nærme en samtykkekontrakt man kommer til!) på hva han inviterer til?

Svaret på det spørsmålet er at det ikke er åpenbart. Og det problematiske er at Rød-Larsen mener det nettopp er det – åpenbart, entydig, avklart – og offentligheten ikke stiller seg kritisk til det.

«Jeg forteller denne historie, fordi jeg ikke lenger vil ta skammen på meg, fordi jeg ikke vil påta meg skylden», sier Rød-Larsen.

Men, igjen, gitt den kulturelle konteksten, er det egentlig en god begrunnelse? Har Psykiateren brutt så kraftig med spillets regler, at han burde henges ut på denne måten – ikke bare av Rød-Larsen, men også indirekte ved en offentlighet som ikke stiller henne de vanskelige spørsmålene? Er det alltid slik i seksuelle møter at hvis den ene har skam, så har den andre skyld? Hva skjer om skam oppstår helt uten at noen har skyld? Eller om begge har både skyld og skam? Spurt annerledes: Er det slik at man enten har «eneansvar» eller intet ansvar, som Rød-Larsen antyder i kronikken i Morgenbladet?

For meg er det i alle fall unektelig noe merkverdig over å bruke offentligheten som en slags sekulær skriftestol, der å bli fratt sin egen skyld og skam handler om å overføre alt som ble feil, vondt og sårt på den andre, som reduseres til en overgriper. Og det umuliggjør en viktig samtale om hvordan vår seksualkultur muliggjør overskridelser av alvorlige grenser – som Rød-Larsen snakker om i kronikken.

For i den samtalen burde vi nemlig også kunne formidle at disse grensene jevnlig brytes – helt uten at det er åpenbart at noen bryter med spillereglene i en seksualkultur som har et stadig mer forvirret forhold til skam og skyld, og som vi likevel ikke klarer å diskutere eller utfordre.