KULTUR

Historien som politisk virkemiddel

Det er konstruktivt å se tilbake til Hulda Garborgs virke i de identitetspolitiske diskusjonene om forvaltning av kulturarv.

Publisert

Ethvert moderne samfunn vil preges av konflikter som har rot i ulike oppfatninger av tradisjoners betydning for samtiden. Kjernen til konfliktene er at mens tradisjoner trekker på historien, eksisterer de egentlig for nåtiden. I dag knyttes disse diskusjonene gjerne til identitetspolitiske strømninger: Kan vi fortsette å vise frem monumenter og statuer av skikkelser som har vært sentrale i en undertrykkende hvit maktstruktur? Hvor mange nedsettende utsagn om andre kulturer eller folkeslag kan vi tolerere før en tenker eller politiker må vurderes som problematisk og foreldet?

Mens akkurat disse diskusjonene har vokst frem de siste 10-20 årene, er grunntanken i diskusjonen kjent fra tidligere. En kulturell selvforståelse er alltid i større eller mindre grad forankret i en forestilling om hvilken historie som har ført oss frem til der vi er i dag. Ettersom denne historien har mer med identitet enn historien i seg selv å gjøre, er det ikke nødvendigvis et problem å vike fra tradisjoner. Problemene oppstår når tradisjonene blir en slagmark for ulike historieforståelser som påberoper seg objektiv legitimitet. Tradisjonens funksjon i et samfunn er først og fremst å skape legitimitet for samtiden ved bruk av fortiden og å skape samhold og trygghet ved en felles identitet. Diskusjonene dreier seg følgelig om hva denne tilhørigheten og identiteten bør innbefatte.

Identitetspolitikk i målrørsla

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS