Når sannheten blir politikk, utfordres vitenskapen

Fredag 14. mai var det 225 år siden Edward Jenner utførte den første «inokuleringen» mot kopper. Ved bevisst å påføre en åtte år gammel gutt den ufarlige varianten kukopper, gjorde han gutten immun mot en sykdom som tidligere hadde tatt millioner av liv.

Jenner var et barn av opplysningstiden, som var i kontakt med mange ledende navn i samtiden. Og han sørget for å samle og bevare resultatene av forsøkene sine, for å dokumentere sammenheng mellom hva han hadde gjort og hva som skjedde videre.

Jenner har blitt kalt vaksinenes far, ordet vaksine kommer da også fra det latinske ordet for «ku», vacca. Og det tok ikke lang tid før de første vaksineskeptikerne kom på banen. Litt som i den gamle Mel Brooks-sketsjen fra «en hule i Nord-Amerika, for to millioner år siden», der verdens første kunstner øyeblikkelig blir fulgt av den første kunstkritikeren, som drar opp skinnklærne og pisser på bøffelen den stakkars kunstneren har malt på huleveggen.

Noe av skepsisen var i form av vitsetegninger av folk som fikk kuhorn og jur fra kukoppene de var blitt innpodet med. Andre reagerte nesten identisk med dagens vaksinemotstandere: De mente det stred mot Guds orden å føre smitte som opprinnelig stammet fra kveg inn i menneskekropper, selv om budeier og andre var blitt beskyttet mot kopper på denne måten i flere hundre år. Eller de påberopte seg friheten til selv å bestemme hva slags behandling som var best for dem og familien deres. Da parlamentet vedtok å gjøre koppevaksinen obligatorisk i 1853, demonstrerte flere hundre tusen mennesker. I Leicester ble dukker av Jenner brent offentlig.

Vaksinemotstandens historie er altså nesten like lang som vaksinenes. Men det nye nå er at mens vi er i ferd med sakte, men sikkert å få kontroll over koronaviruset i den rike delen av verden, får angrep på vaksiner og vitenskapen forøvrig også indirekte støtte fra politikere, som en del av autoritetene de hevder å bekjempe.

Sent i april advarte magasinet Vanity Fair mot at USA nærmet seg et punkt der den største hindringen for å oppnå flokkimmunitet og en tilbakekomst til det normale, ikke lenger lå på tilbudssiden i form av antall tilgjengelige vaksiner, men på etterspørselssiden. Undersøkelser viste at rundt 45 prosent av republikanske velgere ikke ønsket å få vaksiner. Enda mer foruroligende sa mange seg klare til å bruke falske vaksinepass, hvis de fikk tak i det.

Selv ble tidligere president Donald Trump vaksinert i januar. Men i motsetning til sine forgjengere, og etterkommeren president Joe Biden, insisterte han på at det fant sted bak lukkede dører og ikke offentlig. Til Fox News-programlederen Sean Hannity erklærte Trump seg uforstående til hvorfor så mange republikanere var skeptiske til vaksinen, men ikke uten å lansere en ny konspirasjonsteori om at amerikanske helsemyndigheter hadde samarbeidet med vaksineprodusenten Pfizer om å stoppe bruken av Johnson & Johnson-vaksinen – til tross for at Trump tidligere hadde forsøkt å ta æren for nettopp Pfizer-vaksinen.

Den tidligere presidenten har selv en lang historie med vaksineskepsis: Både før og etter at han ble valgt, stilte han seg bak den diskrediterte forestillingen om at vaksinering av barn kan føre til autisme. En påstand som stammer fra den britiske legen Andrew Wakefield, som har vært med på å gi vind i seilene til vaksinemotstand siden tidlig på 2000-tallet. Og i april i fjor tok Trump til orde for å prøve sollys og blekemiddel som mulige behandlinger for Covid-19. Det siste et vidundermiddel som var i salg blant høyreorienterte konspirasjonsteoretikere, et miljø Trump gjentatte ganger har blunket og hundefløytet til siden valgkampen i 2016.

Trumps flørting med høyreorientert konspirasjonskultur kulminerte i angrepet på Kongressen i januar. Samtidig kan det ligge mer her enn bare et forsøk på å score politiske poenger hos dette segmentet.

Dypest sett handler den populismen Trump tilhører om å mistenkeliggjøre «elitene». Noe som i praksis betyr alle autoriteter som ikke er direkte folkevalgte, og som ikke tilhører ens egen side. Være det seg etablerte politikere, media, byråkrati og forskere. De kan beskyldes for å være korrupte, som i tilfellet med helsemyndighetene og Pfizer, eller da Trump antydet at klimatiltak i virkeligheten tjente kinesiske interesser, eller for å ha en politisk agenda. For et annet kjennetegn ved den moderne populismen er at den forsøker å åpne for politisk polarisering på alle områder der det er mulig. Samtidig som man insisterer på at det er de andre som har politisert ting, akkurat som et barn som påstår at det var de andre som begynte.

I Brasil har president Jair Bolsonaro lagt seg ut med forskningsmiljøer, som del av et oppgjør med «politisert» forskning. Mens det hovedsakelig er forskning på klimaendringer og dokumentering av snauhogst i Amazonas Bolsonaro vil til livs, har det også gått ut over koronaforskere. Mens Bolsonaro i likhet med Trump har fnyst av munnbind og omtalt lockdown som et ødeleggende angrep på landets økonomi, har tilhengerne hans truet og trakassert forskere, som i mange tilfeller har gitt opp helt å forske på sykdommen.

I Tyrkia har president Recep Erdogan angrepet evolusjonslæren. I India har Narendra Modis parti gått løs på forskere som dokumenterer sammenhenger mellom forurensing og helseskader, samtidig som politikere anbefaler tradisjonelle remedier som kumøkk og -urin mot kreft og andre sykdommer, og promoterer pseudovitenskap om at gamle indiske sivilisasjoner kjente til alt fra flygemaskiner til plastisk kirurgi. Alt sammen i nasjonalismens navn. Også fra ytterkantene av woke-bevegelsen er det stemmer som krever at «dekolonisering» også må inkludere å gi tradisjonell magi samme status som vestlig vitenskap.

Tåkeskyene som stiger nå, er ikke helt de samme som på Jenners tid. Det vi ser, er ikke så mye en tilbakegang til et førmoderne tenkesett som tross alt også handlet om å lete etter sammenhenger, som en overgang til et nytt og postmoderne tenkesett. Mens Trump, Bolsonaro og andre neppe har lest mye postmoderne teori, er de likevel barn av en tid der alt kan dekonstrueres. Der arven fra opplysningstiden er under angrep.

For hvis objektivitet og nøytral forskning og formidling av fakta ikke er mulig, og alt er uttrykk for en agenda, er det også lett å avfeie det som ikke passer, som løgnaktig, liberalt eller vestlig-imperialistisk. Og når alt blir politisert, blir sannheten som for noen av Jenners motstandere det som fungerer best for deg og meg. Også når det gjelder å bekjempe en potensielt dødelig sykdom.