Beklage-muren

Den norske kirke vil si unnskyld til skeive. Det var et av vedtakene i bispemøtet denne uken.

Det er fint at kirken sier unnskyld til skeive – og jeg burde glede meg over dette: Jeg har kritisert kirkens tidligere fordømmende holdning overfor homofile flere ganger. Ikke bare har den etter mitt skjønn vært bygget på en teologisk problematisk forståelse av forholdet mellom seksualetikk og synd, men den har også ført til forferdelige konsekvenser for mennesker gjennom lange århundrer og helt opp til vår tid. Og videre: Jeg mener også at å erkjenne sine feil – å bekjenne sine synder, kunne man kanskje si – er viktig ikke bare for ofre for urett, men også for den som har utøvet urett. Jeg burde altså glede meg.

Likevel var min litt ufrivillige reaksjon på nyheten om denne forestående unnskyldningen ikke «så bra!», men «nå igjen?». Dermed måtte jeg sette meg ned og fundere over hvorfor jeg reagerte slik – med et nærmest oppgitt skuldertrekk.

Mange beklagelser

Det første var altså dette: nå igjen? Har ikke kirken bedt om unnskyldning for dette allerede? Joda – den har det, om enn med litt andre ord. Bispemøtet kom med en lang uttalelse i fjor om det samme temaet – selv om ordet unnskyld ikke stod der. Uttalelsen handlet nettopp om hvilken smerte homofile var blitt påført av kirken og kirkens teologi.

Og dette er heller ikke den eneste unnskyldningen kirken er kommet med i det siste. Unnskyldninger til homofile og til samene var også et viktig tema på Kirkemøtet i fjor. (Kirken ba samene om om unnskyldning allerede i 1997, men ikke alle syntes formuleringene gikk langt nok, og det kommer trolig nye runder med unnskyldninger etter Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som leveres neste uke.) For et par år siden beklaget kirken også sine tidligere synspunkter i abortspørsmålet og sin holdning til alenemødre.

Alt dette er på sitt vis vel og bra. Kirken nektet iblant barn født utenfor ekteskap dåp! Både menneskelig og teologisk er det horribelt, og erkjennelsen kan godt være både eksplisitt og høylytt. Samtidig er det unektelig noe interessant ved at beklagelser er blitt en så dominerende del av kirkens offentlige kommunikasjon de siste årene. For min del er det tre aspekter ved beklagelsene som det kan være verdt å reflektere rundt.

Barn og badevann

For det første vitner antallet beklagelser og temaene det beklages for mest om at en ny gruppe med nye teologiske syn har fått makten i kirken. Det er ikke bare det at kirkens ledere beklager på vegne av fortiden; det fremstår også i noen grad som kirken på et vis beklager på vegne av – eller med brodd mot – sine fortsatt mer konservative teologiske motstandere i dag: De beklager at disse andre, deres motstandere – folk de ikke liker eller konservative forelesere de hadde på Menighetsfakultetet for 30 år siden – tidligere hadde makt i kirken. Spesielt gjelder det i spørsmålene om abort og homofili, som fortsatt er gjenstand for strid innad i Den norske kirke, og som fortsatt behandles annerledes av mange andre kirkesamfunn.

I noen grad er dette uunngåelig: Representanter for en institusjon med så stor og kontinuerlig tilstedeværelse i nasjonens liv må ta ansvar for den arven de forvalter, på godt og vondt, og det må kunne innebære å si unnskyld også på vegne av en fortid som fortsatt preger mange menneskers forhold til kirken. Og overgangen fra å ha sett på seg selv som en moralsk autoritet til å erkjenne at man også har forvaltet en autoritær moral, har vært tøff for mange i kirken. Men når man sier unnskyld på vegne av en tradisjon man står i, fordrer det i en viss forstand, hvis det ikke skal bli lettvint, at man faktisk også står i den tradisjonen i noen meningsfull forstand.

Og her ligger det andre aspektet ved disse beklagelsene som jeg tror gjør at jeg ikke klarer å la meg begeistre: Om den tidligere teologien var forfeilet, synes den nå i stor grad å være erstattet av ingen teologi i det hele tatt – i hvert fall hvis vi holder oss til det kirken, og særlig biskopene, formidler i den nasjonale offentligheten.

For eksempel: Ja, kirkens fordømmelse av kvinner som tok abort, var iblant hjerteløs, og dens innblanding i politiske debatter om abortlov uklok. Men har kirken i dag i overhodet noe meningsfullt å fortelle oss om hva som skjer i oss når vi velger eller ikke velger abort? Forrige uke gikk for eksempel en kjent youtuber og artist ut på TV2 for å fortelle hvor «kjipt» det er at hun må vente til uke seks med å ta abort, etter at den temmelig usikre prevensjonsmetoden «sikre perioder» slo feil. Artisten har samboer, men føler seg ikke klar for barn og har «mange planer for karrieren [hun] gjerne vil få til».

Jeg mener ikke å fordømme artisten, og utelukker ikke at jeg hadde tenkt likt om jeg var i samme situasjon. Men TV2-saken illustrerer at samtalen om abort iblant kan bli i overkant fri for etisk refleksjon, og at hensynet til våre egne ønsker og planer gjør at vi også skyver vekk en hver tanke om gryende menneskeverd eller krevende dilemmaer. Men slike temaer er kirken ikke lenger i stand til å berøre – i hvert fall med et kritisk perspektiv: I fjor la Stavanger-bisp Anne Lise Ådnøy ut en selvskrevet bønn på Facebook, da det kom lekkasjer om at Roe v. Wade kunne komme til å falle i USA: «Gode Gud, du som skapte kvinner i ditt bilde. Gjør det mulig for de amerikanske kvinnene som blir ufrivillig gravide å avbryte svangerskapet innenfor lovlige, trygge rammer. Amen.» Og selv om jeg definitivt er enig med Ådnøy i at et samfunn med adgang til lovlig og trygg abort er bedre enn et uten, er det noe med en slik bønn som gjør at det ikke er helt godt å se hvordan det i det hele tatt er noe slektskap mellom Ådnøy og den bekymringen for skjørt menneskeverd som i sin tid begrunnet kirkens motstand mot abort – og som den nå har bedt om unnskyldning for.

Abortdebatten er dermed et eksempel på at kirken i sin nødvendige teologiske nyorientering i flere tilfeller har kastet ikke bare fosteret, men også barnet ut med badevannet.

Hvorfor ikke bare gå direkte til et medlemsmøte i MDG?

Kanskje er det likevel ikke så rart at kirken er så opptatt av å søke tilgivelse for sine egne synder, samtidig som den ellers har stadig mindre å si om synd. Mennesker har nemlig, som det ble sagt om militærplanleggerne i mellomkrigstiden, en tendens til å utkjempe forrige krig en gang til. Og den krigen dagens biskoper tilsynelatende utkjemper, er mot en konservativ generasjon teologer og biskoper som knapt lenger finnes. Deres bekymring er at et stort antall mennesker føler seg utestengt fra en kirke som er fordømmende, besteborgerlig, og frenetisk opptatt av synd.

For all del: Det finnes nok både homofile, alenemødre og kvinner som har tatt abort, som fortsatt forbinder kirken med vond fordømmelse, og samer som forbinder den med tvungen fornorskning og kulturell sjåvinisme. Det er tross alt bare syv år siden Kirkemøtet åpnet for likekjønnede vigsler. Samtidig er det noe ved denne tilnærmingen som ikke bare ikke helt tar inn over seg hvor raskt den liberale teologien har fått et nærmest totalt hegemoni i kirken – i hvert fall i dens nasjonale, offentlige uttrykk, men som heller får grep om hva den større fremmedgjøringen fra kirken i samfunnet består i.

Og det bringer meg til det tredje problematiske aspektet ved beklagelsene, og for en politisk kommentator kanskje det mest alvorlige: Det er strategisk uklokt med tanke på oppslutningen om kirken.

Det er nemlig i svært liten grad slik at det er et bilde av kirken som streng, dømmende, sexfisert og nasjonalistisk som er årsaken til at stadig færre oppsøker den. For en generasjon siden var det kanskje slike at folk følte de ikke var gode nok for kirken. Nå er det, som prest og Vårt Land-kommentator Åste Dokka sa i Minervapodden i fjor, oftere slik at folk ikke føler at kirken er godt nok for dem: at den ikke tilbyr noe særegent, og ikke har noe interessant og viktig å komme med.

Siden svært få går regelmessig på gudstjeneste, utgjør biskopenes offentlige kommunikasjon en svært viktig del av hva folk forbinder med kirken. Og dette bildet er altså preget av på den ene side beklagelser – for forhold hverken dagens kirkeledere eller potensielle kirkegjengere i noen særlig grad kan lastes for – og på den andre siden mer politiske uttalelser, for eksempel knyttet til migrasjonspolitikk og klimapolitikk, som jeg har kritisert tidligere. Men hvem vil gå i en slik kirke? – en kirke som dels forteller deg hvor fæl den har vært før, og dels gjentar talepunkter fra partiprogrammene til SV eller MDG?

Et parodisk eksempel på denne utviklingen kom fra Svenska kyrkan nylig: Kirkens twitter-konto havnet i en transdebatt på twitter – foranlediget av et ulykksalig sammentreff, nemlig at den internasjonal transsynlighetsdagen i år falt bare fire dager etter en masseskyting mot en kristen barneskole i Tennessee der gjerningsmannen var en psykisk plaget transmann. Svenska kyrkan hadde lagt ut en bønn for transpersoner, og havnet dermed i krangel med en rekke selvidentifiserende kristne som etterspurte solidaritet ikke bare med transpersoner, men også med ofrene i skoleskytingen. Men kirken fikk også en positiv tilbakemelding: fra en selverklært ateist, som lurte på om det var plass for ateister som ham i kirken – som riktignok ikke trodde på Gud, men som delte Svenska kyrkans vurderinger i transspørsmål. Og det var det selvsagt. Det går an å forstå hvordan det kan bli slik: Det har også et utspring i den kristne tanken om nestekjærlighet og omsorg for de utstøtte. Likevel: Når trans blir viktigere enn tro for kirken, er det noe som er ganske skeivt.

Og de færreste gjør som den svenske ateistiske twitter-brukeren, som ville tilbake til en kirke som endelig var blitt en liberalprogressiv kraft. Kirken må selvsagt være en del av sin tid. Men når den ikke klarer å tilby noe annet enn andre aktører i samtiden, går den – fra et oppslutningsstrategisk perspektiv – i den samme fellen som politiske partier ofte gjør: Man ser at et annet parti har suksess med en eller annen sak – og så prøver man å kopiere dem. Det var for eksempel omtrent det som skjedde da Arbeiderpartiet forsøkte å kopiere Senterpartiets vellykkede motstand mot sentralisering, reformer og urbane eliter under Solberg-regjeringen. Men en slik strategi lykkes sjelden, fordi man på den ene siden validerer det andre partiets virkelighetsbeskrivelse, men på den andre siden ikke har sakseierskap. For å overføre det til kirken: Hvorfor ikke bare gå direkte på et medlemsmøte i MDG, så kommer man i hvert fall til en organisasjon som er stolt av sin historie?

En kirke uten krav til enkeltmennesket er uinteressant

En beklagelse – nå igjen? Det er ikke beklagelsen som er problemet, det er at vi får nok et bispemøte som tegner et bilde av en kirke som ikke oppleves som teologisk viktig. Det skyldes at den så sjelden utfordrer oss som mennesker.

Kirken kritiserer politikere over en lav sko, og tar stilling til alt fra oljeleting til mottakssentre for asylsøkere. Men det er jo ikke brennbart, det er ikke eksistensielt. De politiske fordømmelsene mottas med tilfredshet av dem som allerede er enige, og avvises til dels forarget av dem som – som meg – mener de er svakt fundert politisk, snarere enn teologisk. Og kirken kritiserer altså seg selv, det vil si: sitt fortidige selv, som institusjon. Det kan være viktig for dem som mottar unnskyldningen, og det kan kanskje være forargerlig for det mindretallet som fortsatt har andre teologiske syn. Men for det store flertallet yngre nordmenn som aldri ville funnet på å fordømme homofili, er det ikke akkurat noe som utfordrer oss som mennesker.

Men med en gang det kommer noe som kunne utfordre enkeltmennesket og som kunne stille krav til oss – som kunne snakke om hvordan vi ikke gjør det gode som vi vil, men det onde som vi ikke vil; om grådigheten, begjæret, stoltheten eller feigheten, om livet og døden og om selve synden som river og sliter i oss og gjør at vi både som enkeltmennesker, politiske subjekter og som kirke hele tiden trår feil – da er kirken taus.

Det er i hvert fall dit min refleksjon om hvorfor jeg reagerte så oppgitt på en beklagelse jeg i seg selv er positiv til, førte meg: I den konteksten det skjer, blir fokuset på å beklage en mur, som sperrer for de samtalene kirken burde føre. For i den konteksten går beklagelsene inn i et etterlatt inntrykk som lyder omtrent: «Hei! Vi har tatt grusomt feil om absolutt alt i 2000 år. Nå mener vi det samme som alle andre, og hvis du kommer til oss, lover vi ikke å stille noen krav til deg som enkeltmenneske.»

Trøsten får være at neste generasjons kirkeledere forhåpentligvis vil beklage hvor eksistensielt tannløs kirken var på 2020-tallet.

God pinse!