Er det rom for høyresiden i Kirken?

I dag vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke om å be regjeringen å slutte å lete etter olje og gass. Kirkemøtet er kirkens øverste organ, men opererer ikke i et vakuum: Forrige søndag ba også biskop i Møre Ingeborg Midttømme regjeringen stoppe all fremtidig oljeleting. Og klima er ikke det eneste politiske feltet der biskopene aktive: For et par uker siden gikk biskop i Borg Atle Sommerfeldt ut mot Minervas temautgave om flyktning- og asylpolitikk.

Jeg nevner ikke disse utspillene fordi de er oppsiktsvekkende eller overraskende, men tvert imot fordi de er den nye normalen: Hører du noe fra biskopene i mediene, er sannsynlighetsovervekt for at det er politisk utspill, at det handler om klima- eller asylpolitikk og at standpunktet er mer eller mindre identisk med hva SV eller MDG mener: Vi må slutte å lete etter olje og gass, vi må gi opphold til flere asylsøkere og kvoteflyktninger.

Biskopene er kirkens venstrevridde ansikt utad

Vi har begynt å venne oss til disse utspillene. Det er lett å møte dem med et gjesp – slik også politikere flest gjør. Men det bør vi ikke gjøre. For på litt sikt kan denne utviklingen i hvordan biskopene fremstår, føre til at høyresiden (som i disse spørsmålene omfatter også deler av Senterpartiet og Arbeiderpartiet, men ikke alltid Venstre og KrF) forlater kirken eller at den rett og slett splittes i to.

Påstanden høres dramatisk ut – ikke minst for folk som går ofte i kirken. For dem er bildet et helt annet: I gudstjenesten handler prekenen om søndagens bibeltekst, og nattverdsfellesskapet møtes i brød og vin, ikke politiske standpunkter. Mange aktive kristne avviser derfor premisset om en politisert kirke.

Men hva som skjer i kirkerommet søndag formiddag, er i denne sammenhengen til liten hjelp. De aller, aller fleste kirkemedlemmer er nesten aldri i kirken. En vanlig søndag er det kanskje rundt to prosent av kirkens medlemmer som går til gudstjeneste. Og da tar vi med dem som bare er innom for en dåp eller konfirmasjon og knapt nok lytter overhodet til hva presten sier. Selv på julaften går bare 14 prosent av medlemmene i kirken.

For de aller fleste av kirkens medlemmer skjer altså det viktigste møtet med kirkens teologiske budskap gjennom mediene. Og der påtreffer de altså svært ofte biskoper som fremmer spesifikke, venstrevridde politiske løsninger.

Selv for mange som er enige i disse løsningene, oppleves det litt rart: Har kirken ikke noe annet, noe eget, å komme med? For dem som er sterkt uenige i biskopenes politiske løsninger, betyr det at det viktigste møtet man har med kirken over lang tid i hovedsak består av at dens fremste representanter beskriver ditt politisk ståsted som moralsk og teologisk uakseptabelt – det biskopene formodentlig ville kalt synd, dersom det var et ord de fortsatt turte å bruke. På et punkt vil man da slutte å føle seg velkommen.

En konfliktakse som kirken ikke forstår

Det er stadig uenigheter i alle kirker, selvsagt. Enhver historie om den ene, sanne versjon av Guds ord er bygget på en arv av skismaer og gjensidige bannlysninger. Konflikt er kanskje uunngåelig når helt ulike teologiske forståelser står mot hverandre. Den norske kirke er akkurat på vei ut av en slik teologisk strid, mellom det som litt upresist kan kalles en strid mellom liberale og konservative teologer. Det har vært en strid som handler om hvordan man leser Bibelen – generelt, skjønt svært ofte spesielt de delene som kan brukes for å si noe om homofili og kjønn. Denne kampen er nå så fullstendig vunnet av de liberale at det knapt vekker oppsikt når en prest foreslår en liturgi som slår fast at «Guds hellige vilje bli[r] oppfylt» når en transperson står frem med nytt kjønn.

Uenighetene har ført mange teologisk konservative til nye hjem i frikirker eller blant katolikkene. Når de likevel ikke har vært mer splittende, er det fordi den teologisk liberale fløyen i stor grad har spilt på lag med – og kommet i etterkant av – et stort flertall i befolkningen, spesielt i synet på skilsmisse, abort og homofilt samliv. Allerede da kjønnsnøytral ekteskapslov ble vedtatt politisk i 2008, var det bare drøyt en av fire nordmenn som var mot dette. Kirkens vedtak kom først ni år senere.

Det kan iblant virke som om biskopene med venstreorienterte politiske syn i klima- og innvandringsspørsmål, opplever disse spørsmålene som en forlengelse av den teologiske striden de nettopp har vunnet: Som en strid som handler om sentrale teologiske spørsmål, der motstanderne er en liten gruppe forstokkede, reaksjonære menn, og at kirken må vise vei inn i fremtiden for å holde seg relevant. Og denne gangen vil man ikke komme ni år for sent til festen!

Problemet er at denne forståelsen er helt gal: Denne gangen er det ikke snakk om en teologisk strid. Motstanderne er ikke i hovedsak teologisk konservative – tvert imot er det er folk som entusiastisk går i pride, som Høyres Tina Bru, som meldte seg ut av kirken i 2015. Hvis teologisk liberale og politisk venstrevridde biskoper bruker seieren over teologisk konservative, til å gjøre kirken vil politisk venstrevridd, vil mange teologisk liberale som befinner seg på den politiske høyresiden, føle seg grundig lurt.

Mange av dem er dessuten engasjert i for eksempel klimaspørsmålet – som Tina Bru. Og motstanderne av kirkens linje er ikke en liten, forstokket gruppe: 59 prosent av befolkningen støtter oljeleting. Tre av fire vil at asylpolitikken skal være like streng som eller strengere enn i dag. Motstanderne er altså det store flertallet av befolkningen.

Det handler ikke om teologi

Å følge Jesu bud er selvsagt noe annet enn å delta i en popularitetskonkurranse. Hvis kristen etikk nødvendiggjør et kontroversielt og upopulært politisk standpunkt, må kirken følge det ikke desto mindre.

Problemet er at det linjene fra teologien til de politiske standpunktene er langt fra selvsagte. Det er også årsaken til at en rekke andre kirkesamfunn ikke støtter oppfordringen fra Den norske kirke om å stoppe norsk oljeleting. Det gjelder blant annet den katolske kirke, pinsebevegelsen og Indremisjonsforbundet. Men – og dette er viktig – det gjelder også en rekke mennesker som har et bibelsyn som ligner på biskop Midttømmes og biskop Sommerfeldts – som meg selv.

Jeg skrev for et par uker siden mitt svar til biskop Sommerfeldts kritikk av Minerva på innvandringsfeltet. Biskopen og jeg deler en opplevelse av at kristen etikk er tuftet på nestekjærlighet, og omsorg for den fremmede. For meg ser det ut som vi er uenige om hva det har å si for norsk asylpolitikk: om hvordan og hvor ressursene kan brukes best mulig, om hva konsekvensene av en liberal asylpolitikk betyr for europeisk politikk i stort og for fremveksten av høyreautoritære krefter.

Les også:

Pluss

Pluss

Biskopen må lære ydmykhet

Det hadde ikke vært så farlig at biskop Atle Sommerfeldt har en dårlig analyse av innvandringspolitikk, hvis han ikke samtidig hadde gjort det til kirkelig doktrine.

Nils August Andresen

Tilsvarende gjelder for klimafeltet: Jeg er enig med biskop Midttømme i at kristen etikk innebærer et forvalteransvar, og jeg er dessuten enig i at klimakrisen er en av vår tids største utfordringer. Men det er mange skritt på veien fra denne enigheten til å slutte med letevirksomhet, og her følger jeg ikke lenger biskopen eller Kirkemøtet, av grunner som jeg skrev om etter at FNs generalsekretær António Guterres også snakket om oljekutt i august. Kort fortalt handler det om at selv om det er riktig at verden ikke bør bruke all olje, gass og kull som alt er funnet, følger det ikke at enhver reduksjon av tilbud fra en kilde reduserer CO2-utslipp, og selv når det gjør det, er det uklart om det er det beste bidraget en småstat som Norge kan gi til å møte klimakrisen. For enn så lenge er det slik at gass de facto erstatter kull i den europeiske energimiksen, og det er slik at et bortfall i norsk oljeproduksjon i vesentlig grad kompenseres andre steder. Tilbudssidekutt bør derfor skje koordinert mellom flere land. Det kan heller ikke sees uavhengig av tiltak på etterspørselssiden. For fortsatt er det slik at fattige mennesker over hele verden rammes svært hardt når energiprisene stiger.

Omtrent slik tenker mange av dem som er uenige med kirken i disse to spørsmålene. De er ganske enige i problembeskrivelsen og de etiske forpliktelsene. Men de er uenige om veien til målet – om det som vi tidligere pleide å kalle politikk, ikke teologi.

Kirken mister evnen til å påvirke politisk

Jeg mener selvsagt ikke at kirken ikke kan ha politiske syn – selv om enkelte av kirkens kritikere iblant formulerer det slik. Det kan den, og det må den, når teologien tilsier det. Og uenigheter om teologi kan selvsagt også gi uenigheter om politikk.

Poenget er et annet: at uenighetene mellom kirken og dem som inntar andre standpunkter i disse spørsmålene, ikke er uenigheter om teologi, men uenigheter som først og fremst ligger i det politiske domenet. Og uenigheter om politikk bør ikke omdannes til teologi. Når det skjer, mister både teologien og politikken sin kraft.

«Jeg er overbevist om at politikken trenger kirkens røst for å ta de gode valg», sa biskop i Nord-Hålogaland, Olav Øygard til Kirkemøtet. Men problemet er at kirken mister muligheten til å utfordre både om nestekjærlighet og forvalteransvar når den i stedet gyver løs på en spesifikk politisk løsning som tilhengerne selv mener er i tråd med disse verdiene.

Og derfor slutter politikerne også å bry seg om hva kirken mener. Uttalelser fra biskopene om klima møtes med et gjesp, som i beste fall dekkes i Vårt Land – med mindre Sylvi Listhaug finner det velgertaktisk hensiktsmessig å rase mot dem.

En eksistensiell utfordring for Den norske kirke

De politiske konfliktene – spesielt om klima og innvandring – vil seile opp som den viktigste konfliktlinjen i Den norske kirke, fordi den over tid fremmedgjør en mye større gruppe enn det oppgjøret med konservativ teologi som vi har sett de siste årene.

Folks oppfatning av institusjoner endrer seg langsomt. Derfor har fremmedgjøringen av høyresiden i kirken ennå ikke kommet så langt. For mange er det første de tenker på når de hører «biskop», fortsatt formanende ord om abort eller skilsmisse. Men endringer skjer. Og med dagens kurs er det et tidsspørsmål før høyresiden – i hvert fall den delen som har sine viktigste møter med kirken i den offentlige debatt – vil føle seg grundig både fordømt og fremmedgjort.

Det har skjedd før: På 70-tallet var det deler av venstresiden som følte seg fordømt av en konservativ kirke som gikk mot selvbestemt abort. Det siste tiåret har det vært teologisk konservative som har følt seg uønsket. Det neste tiåret vil det være den politiske høyresiden som vil begynne å forlate kirken. Det er et stort problem for en kirke som har som ambisjon og formål å være en folkekirke.

Men enda verre er det at biskopene er i ferd med å miste evnen til å utfordre høyresiden etisk og teologisk. Det bør Den norske kirke regne som et eksistensielt problem.