I etterpåheltens tid

Å være etterpåhelt er ingen sjarmerende tilstand. Spesielt ikke når man er «modig» mens man bedriver etterpåhelting. Og det er ganske mye av dette om dagen. Man ser bakover, og vurderer folk etter egen 2018-moral. Det ødelegger evnen til historisk vurdering. Jeg ser det blant annet hos en god del studenter.

Når jeg innleder seminarrekker i amerikansk sivilisasjon starter jeg med en liten monolog. Jeg viser studentene et bilde fra en lynsjing i Sørstatene. Bildet inneholder en smilende gjeng mennesker som står med tomler i været foran likene av to afroamerikanere som henger fra et tre. Brutalt, men nødvendig. Jeg zoomer inn på denne lystige gjengen og spør studentene hva vi ser. Det rette svaret kommer alltid til slutt: helt vanlige mennesker.

«Nemlig. Dere ser dere selv. Disse er dere, og dere er disse. Hadde dere blitt født i deres situasjon, så ville dere høyst sannsynlig stått der og smilt dere også. Hadde vi samlet alle 300 studenter og fakultet på dette kurset ute på plassen her, så hadde vi funnet SS-vakter blant oss. Samt en betydelig mengde partimedlemmer. De aller, aller fleste ville bare vært passive motstandere. Kanskje – om vi har flaks – så ville det vært en enkelt blant oss som kanskje hadde gjort noe minimal motstand. Men om du er så full av hybris at du er villig til å reise deg opp og påstå at du er den ene personen, så vil jeg at du setter deg ned og tenker litt til. Sånn. Nå kan vi studere historie».