Spørsmålet nisse-saken aktualiserer er om kulturen vår fortsatt har rom for at det stilles opp noen idealer og krav barn – og voksne – kan strekke seg mot, skriver Pål Mykkeltveit.

I gamle dager var det lov å håpe at barn skulle være snille

Men nå skal ikke julenissen stille slike forventninger til barna lenger. Hvordan havnet vi her?

Publisert Sist oppdatert

Mange vil i går ha fått med seg en oppfordring de neppe hadde sett komme, nemlig den til småbarnsmoren Ellen Elisabeth Dittmann-Monsen fra Tønsberg om at landets julenisser må slutte å spørre om det er noen snille barn her. Kommentaren hennes fra lokalavisen ble videreformidlet av NRK både som en nyhetssak og som innslag på Dagsrevyen. «Barn er jo ikke enten snille eller slemme. De er gode nok som de er», sa Dittmann-Monsen på Dagsrevyen. Da hun selv var barn, syntes hun det var «vondt og vanskelig» at man skulle være snill.

Som kjent lever vi i en tid der tradisjoner stadig ødelegges i den politiske korrekthetens navn eller av hensyn til alle som måtte føle seg krenket. Det finnes ikke noe mer irriterende enn at noen kommer og forteller deg at ting du er vant med og knytter positive minner til, ikke skal være lov lenger. Men istedenfor å kjefte og smelle over dette, skal vi nå gjøre slik man helst skal gjøre nå til dags. Vi skal legge fordommene til side og forsøke å forstå.

Kulturell etterlevning

«Hva er snill?», spør en Nisse i NRK-saken. «Alle barn er snille med mindre foreldrene er skyld i noe annet». Dette er jo åpenbart galt. Alle som har jobbet med barn er i stand til å kjenne igjen hvem som er snille og hvem som er slemme. Noen er mindre empatiske og hensynsfulle enn andre. Noen barn blir mobbere. Og foreldre har ikke så stor kontroll over barna sine at dette i alle tilfeller er noe som enkelt kan unngås. Ikke minst erkjenner, om enn stykkevis og delt, de fleste barn selv at det er forskjell på godt og ondt, snilt og slemt, og mange prøver å endre atferd når de forstår at de har vært slemme.

Likevel har samfunnet kommet dit at snill og slem er uakseptable måter å kategorisere barna på. Denne idéen må være noe helt nytt i verdenshistorien. Vi står ved kulminasjonen av en lang kulturhistorisk utvikling der Norge er helt i front internasjonalt. Hvordan endte vi opp her?

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS