I riktig retning med Ap

Hvis man misliker Arbeiderpartiet, er det sikkert lett å reagere med kynisme på gårsdagens presentasjon av dets nye innvandringspolitikk. Det kom ikke noe nytt og det går ikke langt nok.  Hvis det var jeg selv som bestemte, hadde jeg innført en innvandringsstopp i noen år til vi greier å finne ut hva i helvete som foregår, for å si det med USAs president. Et unntak fra stoppen hadde dog vært et hundretalls eller tusen regimekritikere, homofile og andre individuelt forfulgte flyktninger. Det er nemlig den eneste gruppen det ikke finnes gode argumenter for heller å hjelpe på andre måter enn ved å gi dem opphold i land som Norge. Alle andre får vi hjulpet mer rettferdig og effektivt der de er. De fem milliardene Arbeiderpartiet i går annonserte at de vil bruke på hjelp i nærområdene, har forresten blitt kritisert med rette for å være et puslete beløp. Forutsatt at hjelpen er effektiv, er det bedre å bruke oljefondet på å hjelpe flyktninger enn på å utsette reformer av norsk offentlig sektor.

Lyspunkt

Men siden jeg lever i virkelighetens verden, skal jeg nå glede meg over det lyspunktet gårsdagens pressekonferanse faktisk var. Innlysende fakta om hvor dårlig det nåværende asylsystemet fungerer, hadde funnet veien inn. For eksempel fortalte Masud Gharahkhani om hvor inhumant det er med et system som forutsetter menneskesmugling og drukningsfare i Middelhavet, og om hvor urettferdig det er at bare de som har råd til å betale menneskesmuglerne, får søke asyl.