Ibsen i våre gater

Radbrekkingen av Ibsen i Oslos gater er et symptom på et større problem: Mangel på respekt for historie, kontinuitet og kulturarv.

I en tankevekkende artikkel i Selskabet for Oslo Byes Vels ærverdige kvartalsskrift St.Hallvard nummer 2/2009 rettet Lars Alldén søkelyset mot de trusler som hovedstadens navnearv utsettes for.   Navnsetting og omdøpinger bærer bud om tiltagende historieløshet og mangelfull forståelse for steds-, vei- og gatenavnenes funksjon som kulturbærere.   Som Alldén uttrykket det: ”Gatenavnene er byens hukommelse og kulturminne”.   Som skrekkeksempler på hvordan disse verdiene ignoreres, trakk han frem ideen (som man ”skulle tro var skrinlagt for godt”) om omdøping av Karl Johans gate, samt den nå forlengst gjennomførte omdøpingen av Drammensveien til Henrik Ibsens gate.

Fra tid til annen dukker det opp, forslaget om å omdøpe Karl Johans gate.   Grunnen skal være at noen finner gatens eksisterende navn krenkende for vår nasjonalfølelse, og de mest hårsåre blant oss mener bestemt at Oslos hovedgate fortjener en bedre skjebne enn å forbli oppkalt etter denne oppkomlingen av en fransk soldat.   De har sikkert et poeng, men er i så fall halvannet århundre for sent ute.   For fem generasjoner Oslo-borgere (og nordmenn forøvrig) har navnet Karl Johan vært en uløselig del av gatens identitet og den stedlige virkelighetsforståelse, som igjen er en del av vår samlede kulturarv.   Det er en arv som vi utmerket kan fortsette å leve med.   Dette spørsmålet handler om respekt.   Ikke respekt for unionskongen (han var forresten på ingen måte den verste monarken Norge har hatt), men respekt for vår egen opplevelse av vår historie.   Respekt for vårt kulturlandskap og for det fysiske urbanmiljø som også denne byen etter fattig evne har maktet å ta vare på.