Avgiftskutt og subsidier er to forskjellige ting

Filosof Lars Kolbeinstveit i Civita spør i Minerva 10. april om høyresiden i norsk politikk har «long covid». Begrepet spiller på de omfattende støttepakkene som Stortinget tildelte under pandemien, og Kolbeinstveit henviser til andre støtteordninger som er vedtatt etterpå.

Aktualiteten var stortingsvedtaket rett før påske om å redusere avgiftene på bensin og diesel. Dette vedtaket var gjenstand for en Debatten på NRK tirsdag 8. april.

I innlegget oppfordrer Kolbeinstveit flere ganger høyresiden til å bremse offentlige utgifter. Dette gjør han fordi han ønsker «skatte- og avgiftslettelser» og «mer frihet», i et samfunn som bygges nedenfra.

Fremskrittspartiet er helt enig i denne overordnete politiske målsetningen, hvis det kan kalles det.

I likhet med svært mange andre, også fremtredende økonomer, omtaler Kolbeinstveit imidlertid vedtaket om lavere drivstoffavgifter som om det øker offentlige utgifter. Det gjør det ikke.

Før Iran-krigen startet i begynnelsen av mars, sto avgiftene for mer enn halvparten av prisen på en liter drivstoff dersom pumpeprisen var 20 kroner. Det er i realiteten en avgiftssats på over 100 prosent. Etter kuttet står avgiftene typisk for snaut 40 prosent av prisen, tilsvarende en avgiftssats på 60 prosent av markedsprisene på diesel og bensin.

Dette avgiftskuttet innebærer derfor at pumpeprisene er nærmere markedsprisene. Det er et svært markedsvennlig tiltak. Det var gode grunner til omfattende støtteordningene til bedrifter som ble rammet av tiltakene mot pandemien, og også gode grunner til andre ordninger, som strømstøtte. I sin natur er imidlertid slike tiltak av en helt annen karakter enn et avgiftskutt.

Et annet poeng er at det meste av drivstoffet brukes til verdiskaping. Enten persontransport til og fra arbeid, frakt av varer eller i anleggsmaskiner, landbruksmaskiner eller fiskebåter. Avgiftskuttet innebærer derfor lavere avgifter på verdiskaping.

Siden avgiftskuttet kommer som en følge av en ekstraordinær prisoppgang på olje, innebærer det heller ingen problemer for statsfinansene. Statens ekstraordinære inntekter fra salg av oljen er mange ganger så store som det ekstraordinære avgiftskuttet.

For alle som er bekymret for renteøkninger, vil dette kuttet heller ikke øke etterspørselen i økonomien utover det denne var før oljeprisøkningen i mars. Når drivstoff blir dyrere på grunn av høyere oljepriser, fungerer det i Norge veldig analogt til en avgiftsøkning, siden innbyggerne taper og staten tjener.

En avgiftslettelse burde dermed være nøyaktig det Kolbeinstveit ber om: et tiltak som gjør at pumpepriser er nærmere markedspriser, og er nyttig for næringslivet uten at det favoriserer enkeltnæringer eller -bedrifter.

Fremskrittspartiet vil derfor helst at dette avgiftskuttet skal forlenges utover 1. september. Vi støtter også en rekke andre kutt i skatter og avgifter, og vil også kutte i mange offentlige utgiftsposter. Nettopp for å bygge samfunnet nedenfra.