For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvem politiserer nasjonaldagen?
17. mai er en dag som skal virke samlende, og derfor kan ikke Asle Toje tale, mener Marthe Scharning Lund i Ap. At venstresiden selv har valgt en rekke talere med splittende syn på innvandring og integrering, hopper hun glatt over.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Gruppeleder i Oslo Arbeiderparti Marthe Scharning Lund spør i Aftenpostens spalter om Frp skal få bruke nasjonaldagen som «talerstol for sin aktivistiske agenda». Å la Asle Toje tale på nasjonaldagen ville skapt splittelse på en dag som skal være samlende, mener hun.
Skal vi tro Scharning Lund er listen over Asle Tojes meningsforbrytelser lang. Selve kardinalsynden er imidlertid hans bekymring for at mange innvandrere ikke er norske i kulturell forstand, og hans avledede bekymring for samholdet i samfunnet. Dette er imidlertid ikke noen outrerte meninger i befolkningen. Vi er mange som deler disse bekymringene.
Men, for å bruke Scharning Lunds ord er 17. maifeiringen «ikke forenelig med at kommunen skal invitere en hedersgjest som setter spørsmålstegn ved hvem som hører til i dette (norske) felleskapet». Nei vel. Problemet er at fire av de fem talerne venstresiden har foreslått for i år nettopp har veldig sterke meninger om hvem som hører til i det norske fellesskapet og hva dette innebærer. Den sannsynligvis viktigste forskjellen – som gjør dem akseptable – er at de gir et radikalt motsatt svar på spørsmålet enn det Toje gjør.
Rødts foreslåtte taler er Rabia Musavi, daglig leder i den offentlig finansierte organisasjonen Likestilling, inkludering og nettverk. Hennes fanesak er en storstilt oppmykning av regelverket om tilbakekall av oppholdstillatelser og statsborgerskap, noe som vil premiere alle de som i årenes løp har skaffet seg opphold i Norge på grunnlag av falske opplysninger.
MDGs valg falt på Lindis Hurum, som har en lang og fortjenestefull merittliste som nødhjelpsarbeider. Hun er nå generalsekretær i Leger Uten Grenser. Det hører med at hun i over et tiår har nedlagt en utrettelig innsats i både ord og handling for at Norge og Europas grenser i praksis skal være nettopp det – uten grenser. I en tid der det har vært en historisk høy innvandring til Europa, har hun vært aktivt involvert i å transportere tusener av båtmigranter over Middelhavet til Europa. Det finnes ingen de andre – det er bare oss er tittelen på en bok hun har utgitt.
Partiet Sentrums foreslåtte taler, nybeslått generalsekretær i Caritas Norge Ingrid Rosendorf Joys, ønsker seg flere kvoteflyktninger, mer arbeidsinnvandring, senkede språkkrav og enda flere offentlig finansierte tjenester til innvandrere. I sin avskjedstale som generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) fremhevet hun sitt ideal om et samfunn der alle «skal kunne leve ut sin religion eller sitt livssyn fra vugge til grav, også i det offentlige rom, i institusjoner, i streder og på torg». Rett nok innrømmer hun at dette er et ideal som «det krever mye arbeid å realisere i praksis», men hvis vi lykkes, bygger vi «et robust samfunn der tilliten ikke er avhengig av at vi ligner på hverandre, men at vi alle tilhører det store norske vi, i vår forskjellighet».
Den ideologiske fellesnevneren for 17. maitalerne foreslått av venstresiden ble godt oppsummert av den franske intellektuelle Alain Finkelkraut allerede for 20 år siden. Ordene, som ble uttalt om Europa, kunne like gjerne vært skrevet om Norge:
«For ikke lenger å ekskludere noen, måtte Europa fri seg fra seg selv og bare bevare én ting av sin arv: menneskerettighetenes universalitet. ‘Substansiell tomhet, radikal toleranse’ – dette er, erklærer den tyske sosiologen Ulrich Beck, Europas hemmelighet. Vi er ingenting; det er forutsetningen for at vi ikke skal være lukket for noe eller noen.»
Det er mot dette bakteppet av talere at Marthe Scharning Lund anklager Frp for å ville politisere 17. maifeiringen. Jeg vil oppfordre henne, og Oslos venstreside, til å se bjelken i sitt eget øye først. Problemet er ikke at disse personene skal få holde taler ved feiringen av grunnlovsdagen, men at partiene på venstresiden nå har markert tydelig at kun disse aspektene ved innvandring og integrering er stuerene i den offentlige samtalen, og fortjener å løftes frem. Bekymringer og problemstillinger – som deles av en anselig andel av befolkningen – skal stemples som så problematiske at de som våger å løfte dem frem ikke har noe med grunnlovsfeiringen å gjøre.
Selv om Scharning Lund står for en svært snever definisjon av hvem som skal gis en talerstol, skal partiet hennes i det minste ha honnør for sitt eget valg. Arbeiderpartiet har nemlig valgt Susanne Kaluza, som er daglig leder ved Litteraturhuset. Hun ønsker å være noe venstresiden med fordel kunne hatt flere av – en prinsipiell stemme for ytringsfrihet og meningsmangfold.
Med dette gjenstår det bare å håpe at talerne som er foreslått av venstresiden ikke vil bruke nasjonaldagen som talerstol for sin egen aktivistiske agenda.
Gratulerer med dagen!
