Sanna: – Jo eldre barna er når du utsetter dem for et samlivsbrudd, dess bedre for dem 

Kjære Sanna,

Jeg er 39 år og samboer med en mann som jeg har fått to barn sammen med. Barna er små: to og tre. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg var 35,5 år og den berømte biologiske klokken tikket. Jeg traff en single barnløs mann (da 40 år) som var bra på alle måter. Og han er jo bra. Det er bare at vi ikke passer sammen (føler jeg – jeg tror ikke han føler det samme).

Jeg ble, som du kan telle, gravid fort. Og nummer to meldte sin ankomst da eldstemann var bare seks måneder. Det var det klassiske – jeg sluttet å fullamme før jeg hadde somlet meg til å bestille en time til gynekolog for innsetting av spiral. Jeg tenkte allerede da at dette ikke kommer til å vare mellom oss, men jeg tenkte også at jeg ikke rekker å gå fra ham, finne en ny mann og lage nytt barn innen min tid som fruktbar (som straks er over). Så jeg tenkte vel bare «pytt, pytt, man angrer vel aldri på et barn». 

Og jeg angrer virkelig ikke på at vi har fått to barn. De er bare skjønne og perfekte på alle måter. Men! Jeg ser ikke for meg resten av mitt liv med barnefaren. Jeg har ikke engang klart å bestille sommerferie til oss fordi tanken på å feriere med ham er så kvalmende. Jeg tenker ofte: «Jeg vet jo ikke engang om jeg er sammen med ham i juli.» Det er en j-æ-v-l-i-g tanke!

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Kvinner blir altfor ofte forklart ut fra følelseslivet deres

Disse kvinnene er ikke bare manipulerte ofre, sier historikerne Nora Steenberg og Ida Rydning.

Han er litt enkel og har begrenset simultankapasitet, for å si det forsiktig. Jeg har problemer med å respektere ham og føler ofte avsky. Det går, som du kan tenke deg, utover det intime samlivet og skaper ofte krangler mellom oss. Jeg klarer ikke å se opp til ham – og det gjør vondt og gir meg også litt dårlig samvittighet. Han er en flink pappa og han er glad i barna våre, men han er bare ikke så smart som jeg skulle ønske.

Hvis jeg nå skulle gå fra ham, som jeg kanskje bør, så må jeg selv ta ansvar for alt det praktiske. Jeg tror ikke at han på noen måte er med på denne «planen». Jeg har nesten ikke turt å snakke om dette med ham – delvis fordi jeg har vært så usikker selv. 

Hva gjør jeg? Barna er veldig små. De kan ikke splittes i en 50/50-ordning. Det er også et faktum i saken at han tjener nesten dobbelt så mye som meg. Jeg jobber som saksbehandler i det offentlige med cirka 650 000 i årslønn og de billigste skilsmisseleilighetene (for meg og barna) her begynner på fire millioner. Han er håndverker (med eget firma) og kunne sikkert ha hjulpet meg med et (billigere) oppussingsobjekt, men han vil neppe legge ned en innsats hvis jeg velger å flytte ut med barna. Vi bor i hans hus nå. Han blir nok boende her og vi må finne oss sted i nærheten.

Dette er veldig vanskelig. Jeg føler at jeg har bommet i det viktigste livsvalget, samtidig som det er umulig å angre på det siden jeg fikk de barna jeg ønsket meg.

Har du noen råd?

Kristine (39)

*** 

Kjære Kristine,

Dette var veldig vondt å lese. Jeg føler med deg. 

Det korte svaret er: Det er jo nettopp derfor vi har muligheten til å gå. Er man sammen med feil person, kan man gjøre det slutt. Ingen er dømt til å tilbringe resten av sitt liv med en person man ikke vil være sammen med. Så det korte av det lange er: Det finnes en utvei. Selvsagt gjør det det.

Men når det er sagt, så bringer jo et brudd med seg nye, og helt andre problemer. Dere har veldig små barn. Kan det tenkes at de er så små at du ikke helt har overskudd til å se og tenke klart? Kan det tenkes at du ser samboeren din med nye og mer kjærlige briller når den altoppslukende småbarnstiden er over?

Folk går jo fra hverandre mest og hyppigst når de har småbarn (og neste gang: når barna har flyttet hjemmefra), og kanskje er det noen ganger litt for forhastet? Man har jo ikke rukket å få erfaringen med at det blir roligere og bedre når barna for eksempel er syv og åtte. 

Nå kan det riktignok se ut som at deres problemer skyldes andre ting enn at barna er små. Du ser ned på samboeren din og greier ikke å respektere ham fordi han er enkel. Hans intellektuelle evner er åpenbart noe som ikke kommer til å endre seg. Men kan hans manglende intelligens kompenseres med andre egenskaper? Man kan kanskje elske en litt enkel mann om han er veldig snill og veldig handy? For eksempel? Jeg vet ikke, men jeg håper det! Er det andre egenskaper som du kan se opp til – og legge vekt på?

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Hvis eleven er analfabet, er løsningen virkelig elevmedvirkning?

Skoleutvikling er både en inntektskilde og eksistensberettigelse for akademiske institusjoner. Og de leverer ofte søppel, hevder lektor Martin Farstad Jenssen.

Når jeg får spørsmål av denne typen, pleier jeg å foreslå at man gir seg selv en tidsfrist, for eksempel ett år. Siden det er barn i bildet, skal man i ett år gjøre alt man kan for å gjenreise respekten og kjærligheten. Når tidsfristen er ute og man har gjort alt man kan for forholdet, kan man gå «med god samvittighet» for da har man liksom prøvd alt. (Sannheten er at man aldri har prøvd alt ettersom man alltid kan prøve litt til og litt til – men det er ikke dermed sagt at man bør!)

Jeg er ikke sikker på om mitt råd om å prøve seriøst i ett år er anvendbart når det gjelder deg ettersom du forteller hvor vondt bare tanken på å feriere sammen med ham i sommer gjør. Kan du likevel vurdere det? For barnas skyld? 

Hvis du nå velger å gå, så kan du ha med i regnskapet at han mest sannsynlig vil måtte betale deg ganske gode barnebidrag når han sannelig tjener dobbelt så mye som deg. Når du regner på din fremtidige økonomi og låneevne, så kan du ta det med i regnskapet. NAV har en bidragskalkulator der du kan plotte inn deres inntekter og se hva det resulterer i, ut fra hvilken samværsordning dere velger.

Vær likevel oppmerksom på at hvis han ikke godtar en samværsordning du tenker er best for barna, så kan han finne seg advokat og ta saken til retten – og det blir dyre, og uforutsigbare, greier. Det er en myte at kvinner alltid vinner rettssakene om barna. Og som du sier selv: Han er en flink pappa. 

Altså, om du går fra ham, forsøk å bli enige om det meste. Det er det beste – og det billigste. De vil nok fortelle dere på familievernkontoret der dere har en obligatorisk seanse at en samværsordning på 50-50 ikke anbefales for barn under fire år. Men på den andre siden: Dere har full avtalefrihet.

Det du uansett må gjøre, er å snakke om dette med ham. Det kan jo hende at han er samarbeidsvillig. Vi vil jo helst være sammen med en person som vil være sammen med oss.

Jeg vet ikke hva slags skilsmisseleiligheter du har sett eller hvor du bor, men det går helt sikkert fint for barna å dele rom i ganske mange år fremover. Og kanskje kan du leie noe til å begynne med?

Bestem først om du vil gi dere en ordentlig sjanse eller om du går inn for et brudd, og så tar du det derfra. Jo flere år barn får leve i en intakt familie, dess bedre vil det gå med dem på sikt statistisk sett. Med andre ord: Jo eldre de er når du utsetter dem for et samlivsbrudd, dess bedre for dem. Kanskje det kan være en motivasjon for å forsøke å gjenreise respekten og kjærligheten for din samboer? 

Men jeg vet selvsagt at livet ikke er bare statistikk. Det skal også leves hver dag.

Uansett hva du velger: Lykke til!

Sanna