Hva hvis du ikke kunne snakke samme språk med besteforeldrene dine?

I sommer i Finland traff jeg en finsk mor som hadde bodd hele sitt voksne liv i utlandet. Hun hadde med seg sin tenåringsdatter. Datteren snakket ikke finsk og anklaget mora for at hun nå følte seg som en utlending i landet som på sett og vis også var hennes. Hun klarte seg ikke på finsk i det finske samfunnet og ikke minst: med besteforeldrene sine. Hun bodde hos dem, men hadde ikke noe felles språk med dem.

Jeg tenkte på møtet med mor og datter i Helsinki i sommer da jeg leste om flerspråklighetsforskeren Kaisa Pankakoski som sa at hvis man ikke lærer morsmålet, kan man som ung voksen føle at man har gått glipp av en sjanse. Pankakoski har akkurat gitt ut boken Multilingual Family Language Policy and Wellbeing som er basert på hennes forskning. 

Hardt og planmessig arbeid

Pankakoski sa nylig til Helsingin Sanomat at artikkel 30 i FNs barnekonvensjon definerer at barn skal ha rett til å snakke og bruke morsmålet sitt. Det er en fin rett, i hvert fall i første generasjon. Pankakoski «frifinner» likevel den finske moren jeg møtte. Hun sier i den samme artikkelen at å lære et språk er hardt og planmessig arbeid, som krever mye både av barnet og forelderen. Ikke alle har ressursene. 

Men det kan være hardt og krevende også ikke å lære seg språket til foreldrenes hjemland. Da kan man ende opp i situasjonen som tenåringsjenta jeg møtte i Helsinki som ikke kunne snakke med besteforeldrene sine. Det høres veldig trist ut.

Stor personlig sorg

Forsker Janice Nakamura bruker det engelskspråklige begrepet language regret, språkanger. Nakamura har forsket på innvandrerfamilier i Japan der utenlandsk mor ikke har snakket sitt morsmål, som altså ikke er japansk, til barna.

Å ikke kunne sin mors eller fars språk kan føre til en identitetskrise, hevder Nakamura. Når omverdenen stiller spørsmål ved ungdommens flerkulturelle bakgrunn, blir de konstant påminnet om at de mangler språkkompetansen som «forventes» av utseendet eller etnisiteten deres. De unge voksne selv beskriver den tapte muligheten til å bli tospråklige som en stor personlig sorg og en kilde til anger, ifølge Nakamura.

Dikter Noel Quiñones er født og oppvokst i USA. Han er en latino som ikke kan spansk. «Min hud og mitt etternavn er en invitasjon til fremmede mennesker som sier: Dine foreldre burde ha lært deg», sier han i sitt nydelige dikt om morsmålet som han ikke har: 8 Confessions of My Tongue. Ifølge forskning er språkskam en vanlig følelse hos latinoer i USA som ikke kan snakke spansk. Hele deres identitet blir satt spørsmålstegn ved. 

Janice Nakamura konkluderer med at det å ikke føre minoritetsspråket videre har negative, langvarige ringvirkninger for barnas sosiale og emosjonelle velvære i voksen alder. Dette kan kanskje også omskrives som noe så enkelt som at språk er helse?

Ensom kamp

Forsker Kaisa Pankakoski sa til Helsingin Sanomat at det er ganske vanlig at barnet ikke snakker innvandrerforelderens språk hvis det ikke finnes støtte for dette språket. Og hvor ofte finnes det egentlig slik støtte? Som regel er man ganske alene om språket. Ofte må man også kjempe mot ignorante nordmenn; nordmenn som ikke forstår hvor viktig det er å snakke morsmålet også når det er nordmenn til stede. Hvis jeg hadde skiftet til norsk når jeg snakket med barna mine hver gang det var nordmenn i nærheten, hadde mine barn aldri lært seg finsk. Jeg måtte hele tiden ha tatt hensyn til deres far som ikke kunne finsk. Og ute på skolen, SFO-en, barnehagen – hele samfunnet består jo av folk som ikke kan finsk. 

I forbindelse med skogfinne- og kvendebatter har jeg ofte fremhevet at språk har en tendens til å forsvinne helt naturlig (uten noen stygg statlig fornorsking); for det å opprettholde og vedlikeholde et minoritetsspråk alene er ekstremt hardt arbeid. Den finske moren jeg møtte i Finland hadde ikke klart det arbeidet. Det sto ikke på utdannelsesnivå. Hun er barnehagelærer. Hun vet nøyaktig hva hun burde ha gjort. Det er bare at det koster så mye når man er alene om det i en kultur og i et samfunn der alt foregår på et annet språk.

Det bor omtrent 160 000 nordmenn og omtrent 300 000 finner i utlandet. Vi vet ikke hvordan det står til med deres og deres barns språkkunnskaper, men vi vet at det finnes lite støtte.

Som jeg har vært inne på tidligere: I en generasjon eller to vil språket uansett forsvinne. Det er ingen som stjal språket fra skogfinnene eller kvenene. Etter hvert giftet de seg med nordmenn og det ble vanskeligere og vanskeligere å opprettholde finsk. En eventuell språksorg og språkanger er berettiget i første ledd, men på et tidspunkt skjer assimileringen av seg selv. Mine barnebarn i Norge vil trolig ikke lenger snakke finsk. Det er nok en sorg for meg, men neppe for dem. 

Støtten som finnes

For et tiår siden sendte jeg mine barn til statlig subsidierte finske sommerleirer i Finland, arrangert for finske barn som bodde i utlandet. Norge har, så vidt jeg vet, aldri hatt denne typen språk- og kulturvirksomhet rettet mot norske barn i utlandet. Det er kanskje ikke så farlig for nordmenn om eksilbarn snakker norsk? Man har kanskje mindre stolthet knyttet til språket enn finnene? 

Til høsten har jeg meldt femåringen min på Suomi-koulu, en slags lørdagsskole en gang i måneden for finske barn som bor i Oslo. De tre store barna mine gikk også på Suomi-koulu på lørdager da vi bodde i San Diego, i California. Der kunne de lære og snakke finsk med andre finske barn. Disse skolene som drives av frivillige – som regel finske lærere – får statsstøtte fra det finske statsbudsjettet.

Jeg vet ikke om Norge har slike lørdagsskoler for sine barn i utlandet. Kanskje det norske språket og den norske kulturen betraktes som mindre viktig av nordmenn? 

LES OGSÅ:

– Kvinner er annerledes enn menn både biologisk og psykologisk, særlig når det gjelder seksualitet

Gode råd

Når støtten svikter og jobben er ensom og stor, men likevel må gjøres: Jeg har noen gode råd:

1. Vær alltid konsekvent. Det finnes nesten ingen unnskyldninger for å snakke norsk om det ikke er ditt morsmål. Aldri snakk noe annet språk enn ditt eget morsmål til barnet ditt, ikke engang når det er nordmenn til stede – det er jo nordmenn til stede så å si hele tiden. Dette handler om deg og ditt barn, og båndet mellom dere, ikke om nordmenn. 

2. Nekt å forstå når barnet snakker noe annet enn ditt språk. Si at du ikke skjønner. Lyv! Hjelp barnet med å forme setninger hvis det strever. Mine barn vet fortsatt ikke at jeg kan snakke norsk.

3. Strøm lydbøker på det underrepresenterte språket: i bilen, på flyet og i senga. Kort sagt: Overalt. Jeg har hatt finskspråklig Storytel for barna mine så lenge det har eksistert. Alle barna mine har også alltid bare sett bare på finsk barne-tv, takket være en VPN-forbindelse som jeg betaler 1000 kroner i året for.

4. Snakk som en radiokommentator. Forklar alt som skjer og bruk så variert språk du kan. Forestill deg at livet deres er en fotballkamp på radio og du er en speaker som må formidle alle bildene og nyansene. Bildet finnes ikke. 

5. Send barnet til det underrepresenterte landet så ofte som mulig: til tanter, onkler og besteforeldre. 

6. Hvis du har flere barn, bestikk dem (med penger og gaver) til å snakke det underrepresenterte språket seg mellom. 

7. Vurder økonomiske insitament. Jeg har lovt 100 000 kroner til barna mine om de er ett år i Finland. Eldstemann har allerede tjent inn 50 000 kroner og er halvveis i oppholdet sitt i det finske militæret. 

8. Hvis barnets far eller mor misliker at du snakker morsmålet som han eller hun ikke skjønner, opplys ham eller henne om hvor viktig det er. Eller så kan du spørre: Hvordan hadde det vært for deg å ikke snakke morsmålet til barna? Dessuten er det hans eller hennes forbaskede plikt å lære seg ditt språk. Man gifter seg ikke med en utlending og går ut fra at livet ikke blir språklig og kulturelt annerledes. 

Og skulle uhellet være ute og ditt barn ikke snakker ditt språk, er det aldri for sent. Man kan fint lære seg et språk som voksen. Jeg for eksempel har lært meg norsk som voksen. 

Forsker Kaisa Pankakoski sa det så fint i Helsingin Sanomat: Perfekte språkkunnskaper finnes ikke.