De kristne grunnverdiene er relevante også i det sekulære, hevder sexolog og psykolog Kristin Spitznogle.
Kristin Spitznogle trenger kanskje ingen presentasjon? Som en av Norges mest profilerte psykologer og samlivseksperter, har hun i over tjue år preget det norske mediebildet med sine direkte råd og faglige analyser. Hun har aldri vært redd for å gå mot strømmen, som aller sist da hun meldte seg inn i KrF.
Minerva snakket med Spitznogle om hennes hjertesaker – og om hvordan det er å være en konservativ samlivsterapeut.
– Hva er tabu i ditt fagfelt, og da tenker jeg først og fremst på samlivsterapi?
– Tidligere var skam knyttet til promiskuitet. Nå lever vi en tid som hyller den prestasjonsorienterte seksualiteten, og sex har således blitt enda en arena vi skal mestre. Vi knytter enorme forventninger til sex, og det å ikke være seksuelt vellykket er vårt nye tabu.
Vi har hedret dydigheten og kyskheten tidligere, sier Spitznogle.
– I dag er det verst tenkelige å henfalle til et kjedelig A4-parliv med rutine-sex hver lørdag. I strevet etter å oppnå sort belte i sex, vil kanskje snart sølibatet fremstå som ren ferie?
Filosofen Alain Finkilekraut har i den forbindelse så treffende beskrevet det han kaller «den obligatoriske orgasmes diktatur», forteller Spitznogle.
– Og psykiater Finn Skårderud skriver i sin bok Andre reiser at det triste ved århundres knull er at det bare forekommer én gang hvert århundre. Det er en erkjennelse som bærer med seg en viss sørgmodighet, i alle fall om vi skal tro at nytelse og ekstase er en avgjørende betingelse for det gode liv.
Som klinisk sexolog heier Spitznogle absolutt på god sex. Sex er for mange en viktig del av kjærlighetsspråket, og et viktig lim i parforholdet, sier hun.
– Vi henter ut overskudd og blir litt mer overbærende med hverandre når det fungerer. Den fysiske intimiteten bringer oss nærmere, og bidrar til den emosjonelle intimiteten.
En viktig nøkkel er at når vi føler oss nære emosjonelt, åpner vi oss også opp mer seksuelt, sier psykologen.
– For at sex skal fungere, må vi fjerne hindringene som skaper avstand. Konflikter, kritikk, og kulde er drepen for sexlivet.
Om sexlivet har kjølnet, nytter det ikke med innkjøp av sexy undertøy og avanserte sexleketøy, sier hun.
– Man må gjøre jobben som handler om parforholdets grunnmur, og de to viktigste bæreveggene i parforholdshuset: Tillit og forpliktelse.
«Er du der for meg når jeg trenger deg?» «Ser du meg?» og «Er du villig til å prioritere meg og livet vi har skapt sammen?» er spørsmålene som avdekker om bæreveggene står der de skal.
– Uten dette vil både kjærlighet og sex bli en ørkenvandring. Sexen blir mekanisk og kjedelig, kjærligheten spises opp, bit for bit, og skilsmissen fremstår som en oase i den samme ørkenen.
Trøsten er at det ikke trenger å bli slik. Om man tar vare på hverandre, og dyrker vennskapet i forholdet, er mye gjort, mener Spitznogle.
– Om man i tillegg senker forventningene til det seksuelle, og slår et slag for hverdagssexen, kan mye bli bra.
– Har du en hjertesak eller en kjepphest, noe du alltid liker å trekke frem, men som ikke får den oppmerksomheten den fortjener?
– Takk for spørsmålet! Dette kunne jeg skrevet en hel bok om, så på med setebeltene: Den seksuelle revolusjonen kom sveipende inn på 60-tallet med lovnader om fri kjærlighet og fri seksualitet. Man ville bort fra dobbeltmoral og kristenkonservative føringer. Med p-piller og tilgang til abort, kunne kvinner få større kontroll over det reproduktive. Nå skulle kvinner kunne nyte «sex for sexens skyld», het det seg. For nærmere 30 år siden, lanserte datidens pop-feminist ikoner, Carrie & co i TV-serien «Sex og singelliv», og ideen om at kvinner kan ha sex som menn. Denne forestillingen og antatte nøkkel til likestilling, lever fortsatt i dag.
Problemet er at den lover mer enn den holder, hevder Spitznogle og slår fast:
– Dette har nemlig aldri vært sant, og kommer aldri til å bli det.
Likestilling handler om likeverd, sier hun, ikke om at vi som kjønn er like.
– Kvinner er annerledes enn menn både biologisk og psykologisk, særlig når det gjelder seksualitet. Kvinner har i større grad enn menn et behov for trygghet, emosjonell forankring og forpliktelse i sitt intime liv.
Dette har all tverrkulturell og transhistorisk forskning nøkternt bekreftet, hevder sexologen.
Det er et paradoks at vi lever i en tid hvor teknologien har bidratt til at det aldri har vært så mange muligheter til å finne en partner, samtidig som det aldri har vært så mange enslige og ensomme, sier Spitznogle.
– Vinnerne på apper som Tinder, er en liten gruppe elitemenn som jakter på uforpliktende sex. Kvinner som ønsker seg kjærlighet fungerer som menneskelig kanonføde på en hedonistisk slagmark.
Menn som kunne gitt dem hva de lengter etter, men som kanskje ikke fremstår som like blendende, velges bort, mener Spitznogle.
– Vi er tilbake til Romertiden hvor det er de frie mennene, øverst på rangstigen, som kan ligge med hvem de vil. Nåtidens forordning kalles for Tinder-harem. Velkommen tilbake til Babylon!
Vi forsøker å lære de unge om viktigheten av samtykkende sex, sier sexologen.
– Hvorfor sier likevel mange kvinner ja til sex som tidvis er ødeleggende for både underliv og følelsesliv?
Kvinner ligger ofte med menn som har fått sin seksualundervisning gjennom pornografien, hevder Spitznogle.
– Kvinner som også selv har sanket sine studiepoeng på pornosidene, tror de må leve opp til en forestilling om at frigjorte kvinner har sex som pornodronninger.
Den seksuelle revolusjonen ga oss større åpenhet rundt sex, og det ble lettere for kvinner å regulere reproduktiv helse, men sex løsrevet fra uønskede konsekvenser er det menn som vinner mest på, mener sexologen.
– Det er fortsatt kvinnene som betaler den største prisen, med p-piller som ofte gir depresjoner, og aborter som for mange fører med seg stor sorg.
Voldtektstallene taler også sitt eget språk, og det hører med til historien at kvinner som er utsatt for overgrep, noen ganger reagerer med seksualiserte selvskading, og blir hyperseksualiserte – noe den samme kulturen applauderer, mener psykologen og sexologen.
– Tidligere var kvinner redde for å bli stemplet som lettsindige, nå er de redde for å bli oppfattet som pripne og klengete.
Nå har følelser og forventninger om et forhold blitt det nye tabuet, mener sexologen.
– I enkelte miljøer er et ønske om kjærlighet omtrent like populært som klamydia. I en kultur hvor seksuell markedsverdi trumfer menneskeverdet, oppstår en dehumanisering hvor moralske sperrer oppløses.
Mantraet er at kjærlighetsløs sex er frigjørende og gir emosjonell kontroll, hevder Spitznogle.
– På mitt kontor deler imidlertid disse kvinnene en annen historie. De forteller om smerten fra utallige avvisninger og ydmykelser. Om løfter og ligging som aldri fører frem.
Spitznogles budskap til disse kvinnene er: Når du lærer deg å verdsette deg selv, slutter du å ligge med menn som ikke gjør det.
De høy-attraktive mennene som lett får tilgang på uforpliktende forbindelser, forteller ofte om en endeløs karusell av kvinner og forlystelser, forteller hun videre.
– De vil bare leke, og klarer ikke lande.
En stund er det gøy, men så begynner det å bli noe tomt og flatt, sier sexologen.
– I jakten på dopaminet, må det stadig sterkere doser til. Grenser flyttes, mye vil ha mer. I miljøer hvor det også er en utsvevende ruskultur, flyr man enda høyere og nær solen, til det én dag kanskje går galt.
Med jevne mellomrom leser vi om voldtektssaker i media, og mye handler om det som går galt når mennesker mister grenser, og ikke klarer å forvalte det med seksualitet på et godt vis, sier Spitznogle.
– God sex er alltid sunn, sikker og samtykkende. Her har vi fortsatt mye å gå på.
– Du er konservativ, akkurat som Minerva. Hvordan driver man med konservativ parterapi? Eller er du konservativ på fritiden og samlivsterapeut på jobb?
– På jobb er jeg alltid profesjonell, og gjør mitt beste for å møte mennesker som kommer til meg, med dyp respekt og verdighet. Holdningen min er denne: Hvem er du, hva har hendt med deg, hva står du i nå, og hva kan jeg hjelpe deg med? Jeg dømmer aldri, og det er ganske lett, fordi jeg selv er et menneske, og har feilet utallige ganger. Jeg forsøker å møte mine klienter slik jeg ville ønsket å bli møtt selv.
Rent privat er jeg kristen, forteller samlivsterapeuten.
– Men jeg driver ikke med forkynnelser i terapirommet. Jeg tror dog at mitt livssyn virker inn positivt på arbeidet mitt.
Det kristne menneskesynet forteller oss nemlig noe viktig om menneskers verdi, fremhever Spitznogle. Det maner til ansvar, respekt, omsorg og ømhet for menneskeverdet.
– Et menneske bør alltid være et mål i seg selv, aldri bare et middel for egen vinning eller nytelse.
Man trenger ikke stå i et personlig forhold til Gud for å anerkjenne dette, sier Spitznogle.
– De kristne grunnverdiene har relevans også i det sekulære.
– For noen år siden flyttet du fra Oslo til Tromsø. Er folkets problemer annerledes i Tromsø enn i Oslo?
– Folk er folk. Jeg har jobbet som psykolog, klinisk sexolog og parterapeut, samt som leder-coach i Oslo i 20 år, og klientene mine på Oslo vest hadde muligens oftere livsbetingelser som bar preg av å tilhøre en sosioøkonomisk høyere klasse. Men erfaringen er at folk strever med de samme relasjonelle utfordringer, uavhengig av om de tjener 500 000 eller fem millioner i året.
Spitznogle jobber delvis digitalt, og har fortsatt klienter fra hele landet, til tross for å ha sin base i nord.
– Klienter i nord er veldig direkte og har et mer upolert språk.
At hun selv har den nordnorske kulturbakgrunnen er en stor fordel, tror hun.
– Jeg forstår og leser de språklige kodene godt.
– Psykologer har en utrolig stor mikrofon i dagens samfunn, synes jeg. Det er mange av dere kjendispsykologer. Hva sier det om samfunnet og kulturen akkurat nå, synes du? Hvor kommer dette behovet for psykologer?
– Noe ved det å være menneske er konstant, selv i en tid med store omskiftninger. Modernitetens sekulariseringsprosess har imidlertid hatt en enorm innflytelse på vår selvforståelse og hvordan vi forholder oss til sentrale livsspørsmål. Kirken har ikke lenger sin tradisjonelle plass i samfunnet og den enkeltes liv, og vår livsforståelse er ikke lenger religiøst fundert.
Det har vært hevdet at vår tids paradoks er at vi på den ene siden har en sterk tiltro til det autonome individet, mens vi på den andre siden aldri har vært mer på søken etter livsveiledning – fra terapeuter, ”coacher” og diverse aktører i den alternative bransje, sier Spitznogle. Vi fødes og dør alene, og reisen imellom kan være nokså solitær den også, sier hun. Vi må gå våre steg selv, men synes å ha mistet kartet som skal vise vei gjennom terrenget, sier hun poetisk.
– For når Gud er erklært persona non grata, hva eller hvem skal da veilede oss på den eksistensielle veien?
– Som krf-er, hva er dine politiske ambisjoner?
– Jeg har vært aktiv i samfunnsdebatten gjennom noen og tyve år. Det å engasjere meg politisk er bare en forlengelse av mitt tidligere virke. Jeg har egentlig ikke noen ambisjoner om posisjoner, men jeg ønsker å bidra og påvirke, med den kunnskap og den erfaring jeg har, og rent personlig legger jeg det hele i Guds hender. Jeg betrakter meg selv som en av Hans bakkemannskap her på jorden, og et verktøy, og tenker at jeg går dit Han vil at jeg skal gå.
Det er lov til å le når jeg deler dette, sier psykologen.
– Men det er min personlige overbevisning og mitt kall.
– Du skal til Stortinget i oktober for å holde et innlegg, sa du. Hva slags innlegg og hvilken debatt?
– Jeg er av utdanning psykolog og rettssakkyndig etter barneloven. Jeg skal holde et innlegg som handler om barns rett til familie, og kontakt med både mor og far, samt besteforeldre og øvrige familie, også etter et samlivsbrudd. Jeg skal undervise om de psykologiske aspektene ved foreldrefremmedgjøring.
Psykologens håp er å øke kompetansen hos de ulike instanser og fagpersoner som møter oppbrutte familier, slik at barna kan ivaretas bedre.
– Apropos det. Jeg intervjuet familieterapeut Hedvig Montgomery i fjor, om konservativ barneoppdragelse. Hun snakket om at vi overfører ting til barna våre hele tiden, enten vi vil det eller ikke: Språk, kunnskap, holdninger, historie og kultur. Det er fint å tenke på det mer bevisst, sa hun: Hva vil jeg at mine barn skal sitte igjen med når de flytter hjemmefra? Da er spørsmålet mitt til deg: Hva vil du at dine barn skal ha fått overført fra deg? Tre ting!
– Jeg vil starte med å si at jeg har stor respekt og beundring for min psykologkollega Hedvig Montgomery. Hun gjør det jeg selv gjorde, da jeg gjennom syv år hadde en psykologspalte i VG, og brukte denne til å formidle faget mitt. Hun sprer god kunnskap og menneskeforståelse. Når det gjelder mine barn, håper jeg at de skal sitte igjen med at de har verdi, at deres følelser og behov er viktige og valide. Jeg håper at de også føler at de har rett til en plass på denne jorden, og at de kommer til å bruke sine muligheter til å skape et godt liv for seg selv. Og så håper jeg at de alltid skal være gode medmennesker og behandle andre med respekt og omtanke.
Spitznogle vil også legge til en siste ting.
– Og det fjerde, som du ikke ba om: Når mamma ikke er her lenger, skal de minnes henne både med vemod og lettelse. Kanskje et savn nå og da, men ingen dårlig samvittighet over det som også kan være en frihetsfølelse.
Hele tanken bak en god oppdragelse, sier psykologen, er at vi blir frie og selvstendige individer som er utstyrt med vinger vi skal bruke til å fly videre inn i vår egen fremtid.
– Mor, far og to barn i barneskolealderen har akkurat hatt en lang sommerferie sammen. Ferien gikk på barnas premisser: på hytta, i syden og hjemme i hagen. Ferien gikk ikke helt sånn som den skulle. Mor og far tenker på skilsmisse nå. Hva er ditt råd?
– Statistikken viser at samlivsbrudd har en økt frekvens i september og januar, altså etter sommerferie og juleferie. Siden vi nå befinner oss midt i denne faresonen, er mitt beste råd at paret søker hjelp. Da kan vi sammen se på hva som eventuelt ikke fungerer, og hvordan man kan reparere, om behovet er der.
Spitznogle har hjulpet mange par gjennom kriser.
– Ofte finnes det håp når man bare får løst opp i knutene som har satt seg. Man har kanskje gått seg fast i dårlige spor, men man kan tråkke opp nye og bedre stier.
– Får man mer eller mindre troverdighet som samlivsterapeut ved å skille seg?
– Noen vil kanskje tenke at de ikke vil søke råd hos en samlivsterapeut som selv har skilt seg. Det er forståelig! Men selv ville jeg heller snakket med en terapeut som har vært ute en vinternatt eller to, fremfor en terapeut som har levd mer forskånet fra kjærlighetens kampmarker. Spørsmålet er jo ofte dette: Når skal man kjempe videre og når skal man slippe tak?
Svaret har aldri en fasit, sier Spitznogle, men en god og erfaren terapeut kan hjelpe folk til å komme frem til det som er din riktige beslutning.
Mye galt kan gjøres godt, sier den erfarne psykologen, men det er også mye kjærlighet i det å slippe hverandre fri, og gå videre hver for seg.
– Om livet sammen ikke lenger gjør godt.
– Apropos livet som ikke lenger gjør godt, hva synes du om den nylige skilsmissedebatten mellom influenser Elias Omberg og psykologspesialist Peder Kjøs, både i Minerva og på Dagsnytt 18?
– Jeg syns både Omberg og Kjøs har gode poenger! Kjøs nyanserer godt med sin tyngde og lange erfaring, men jeg vil likevel si at det er forfriskende at unge Omberg her kommer med et innspill som både er klokt og maner til ettertanke.
Det er jo nettopp de unge som er samfunnets endringsagenter, og de bør lyttes til, mener Spitznogle.
– Jeg ønsker uansett debatten velkommen. Takk til både Omberg og Kjøs som bringer viktige perspektiver til bordet!
Og takk til psykolog og sexolog Kristin Spitznogle for hennes perspektiver.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
