På tide å parkere debatten

Etter flere episoder med vold og annen ungdomskriminalitet klarte politimester i Oslo – Ida Melbo Øystese – å demonstrere hvor langt noen vil gå for å fortrenge problemene. Hun bløffet om virkeligheten og trakk bevisst frem tall som var villedende. Heldigvis ble hun irettesatt. Politiets egne tall fra 2022 viser at 77 prosent av alle unge kriminelle gjengangere i Oslo har innvandrerbakgrunn og at hele 86 prosent (nesten 9 av 10) av de særdeles aktive har slik bakgrunn.

Dette er svært stor overrepresentasjon sammenlignet med innvandrerandelen i Oslo.

Andre forklaringer

Politisk konsensus har lenge vært at vi skal se forbi innvandrerbakgrunn og heller lete etter årsaker og mottiltak andre steder. Ivrige samfunnsforskere og debattanter har snakket om alt fra dårlig integrering, sosioøkonomi, trangboddhet og psykiske vansker til det å være utsatt for kriminalitet selv. Dette fungerer dårlig.

For det første er dette faktorer som også er tett korrelert med å ha innvandrerbakgrunn. Problemet med overrepresentasjon hos de med innvandrerbakgrunn forsvinner ikke.

For det andre har vi dagens situasjon selv om vi har lagt ned betydelig innsats på disse områdene i flere tiår. Gjennomsnittlig integrering av en mann med fluktbakgrunn koster allerede over 21 millioner kroner gjennom et livsløp. Bedre integrering betyr fort enda dyrere integrering. Det har vi egentlig ikke råd til. Det er ikke rettferdig hvis de uten innvandrerbakgrunn hele tiden skal nedprioriteres stadig mer for å løse eskalerende integreringsproblemer.

Gjøre ingenting

Noen sier at det er så få kriminelle med innvandrerbakgrunn at vi bare må kunne leve med denne overrepresentasjonen. De anerkjenner realitetene, men vil ikke at en liten prosentandel av innvandrere skal ødelegge mulighetene for alle de andre.

Den analysen er svak.

For det første glemmer de å tenke på at vedvarende innvandring fra land som krever integrering vil bidra til å øke problemene slik tallene og tendensene ser ut nå. Andelen kriminelle i vår befolkning vil gå mot den globale medianen. Videreføring av dagens innvandringspolitikk vil altså føre til større problemer i fremtiden.

For det andre er det helt feil å måle et kriminalitetsproblem i antall kriminelle. Problemet handler om hvor mange som rammes. Det handler om hvor mange som utsettes for vold, ran og overfallsvoldtekt. Kriminalitet rammer langt flere når visse grupper er to eller tre ganger så kriminelle som andre.

Hvis opplevd trygghet svekkes under et gitt terskelnivå, vil store deler av befolkningen i Norge tvinges til å endre adferd eller ta helt nye skritt for å sikre seg. Da er det liten trøst at over 90 prosent av innvandrere kanskje er lovlydige. Da er ikke Norge lenger et like trygt land. Da er ikke Oslo relativt sett en trygg by, uansett hvor ofte Raymond Johansen påstår det.

Innvandringspolitikk

Det eneste innlysende tiltaket som vi ikke har prøvd for å bremse ungdomskriminaliteten, er en mer restriktiv innvandringspolitikk.

Et mål kan være en innvandringspause fra land som krever integrering. Man får ikke innvandrerbakgrunn uten å ha innvandret. Man må først være i Norge for å begå kriminalitet i Norge. Det ene kommer unektelig før det andre. Vi vet at dette tiltaket vil virke.

Det er ansvarlig politikk å gripe denne muligheten. Det er ikke rasistisk eller stigmatiserende. Det er tvert imot et tiltak som fremstår som et digert Kinderegg med politiske gevinster. Det er egnet til å kjøpe oss tid, toleranse og tålmodighet til å lykkes med integrering av de som allerede har kommet. Det er egnet til å bringe oss sammen, styrke fellesskapet og dempe rasisme i landet vårt etter hvert som integreringen går bedre og bedre.

Det vil spare Norge for store pengebeløp og bremse uløselige problemer knyttet til segregering, verdi- og normkonflikt. Det vil dempe presset i boligmarkedet, bremse problemene med vold og uro i skolen og dempe kostnadsveksten og ressursmangelen innen barnevern, justis og helsevesen.

Det er på tide å parkere debatten, tenke på samfunnshensyn og gjøre det som vil virke.