Teoriene definerer nordområdepolitikken

«Nordområdene» definerer områdene i Arktis inkludert Svalbard- og Barentsregionen, og er i norsk politikk et sentralt tema som rammer ulike sektorer. Eksempler er forsvar, turisme, petroleum, fiskeri, kultur og klima. «Folk til folk-samarbeidet» spiler også en viktig faktor i nordområdepolitikken.

Skiftende regjeringen har siden Bondevik II hatt nordområdene som et spesifikt satsningsområde. «Nordområdene» ble benyttet tilbake på 70-tallet som en sikkerhetspolitisk referanse med bakgrunn i den daværende kalde krigen, hvor Norges strategiske geografiske posisjon var utsatt for den sovjetiske marinens nordflåte med base på Kolahalvøya.

Norge og nordområdene

Med den multilaterale verdensorden under press er Norges posisjon i Arktis relevant for stormaktene. Tilbake i 2005 finner man en klar prioritering av nordområdene som et av Norges viktigste satsningsområder. Eksplisitt ble nordområdene allerede den gang bemerket som et område hvor norske økonomiske, klimatiske og sikkerhetspolitiske interesser skulle vektlegges særdeles høyt, siden alle tre områder var knyttet opp mot hverandre.

Søkelyset på nordområdene har bidratt til å skape debatter om hvordan regionen skal utvikle seg. Tvetydigheten skinner gjennom i nordområdepolitikken uavhengig av skiftende regjeringer. Eksempelvis diskuteres vern av Barentshavet, samtidig som det åpnes opp for olje- og gassutvinning. Et annet eksempel er å finne i prinsippet mellom avskrekking og beroligelse mot Russland innenfor det sikkerhetspolitiske aspektet.

Tilbake i 2010 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) at poenget med nordområdestrategien var at den skulle reflektere store og små instanser, med et langsiktig perspektiv. Altså skulle den knyttes til generasjoner og at området ikke skulle være et utkantstrøk, men at strategien skulle være viktig for hele Nord-Norge og verden. Grunnen til det mente Stoltenberg lå i å forvalte og ta vare på mulighetene og farene som ligger i området.

Siden Norge er en liten stat, er det derfor et mål om å opprettholde internasjonal rett i nordområdene. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sa i 2012 at lav spenning var et mantra i nordområdepolitikken. Slik argumenterte han for en «velutstyrt utenrikspolitisk kass», «en aktiv nasjonal politikk» og en «relevant NATO-allianse». Støre mente at Norges medlemskap i NATO måtte resultere i at forsvarsalliansen forsvarte medlemslandenes territorier.

Dette var derfor en oppmuntring til videre å opprettholde det internasjonale samarbeidet og institusjoner som Arktisk råd og FNs havrettskonvensjon. Sistnevnte regulerer den internasjonale rettsorden for alle stater i havet, derav også Barentshavet.

Liberalisme

Alt dette kan knyttes opp til ideologien liberalisme i internasjonal politisk teori. Teorien vektlegger utbredelsen av politiske og økonomiske egenskaper som en premissfaktor for at stater blir fredelige. Dette gjelder demokrati og markedsøkonomien, som knyttes nært til hverandre, siden markedsøkonomien er en viktig leverandør for demokrati.

Det er likevel viktig å påpeke at dette ikke nødvendigvis behøver å være en betingelse for om en stat har demokrati som styresett istedenfor eksempelvis et autokrati. Videre vektlegger teorien at utbredelsen av demokrati gjør verden mer fredfull og forsonlig.

Man kan beskrive liberalismen som troen på en «regelstyrt verdensorden» med multilateralisme som en viktig grunnsten. Folkeforbundet – forløperen til FN – kan anses som starten på liberalismen som en internasjonal politisk teori.

Integrasjon er viktig på grunn av samhandling på tvers av landegrenser. Handel er et eksempel på et viktig utspring av denne teorien. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) er tuftet på liberalismen. Dette for å sikre at regelverk og konvensjoner opprettholdes, slik at handelen ikke blir urettmessig.

Slik spiller institusjoner en viktig rolle i teorien gjennom felles regelverk og beslutningsorganer. Ved at hver enkelt stat opprettholder reglene, mener tilhengerne av liberalismen at tillit bygges og at det kan videreutvikles til nye områder. Liberalister vil også hevde at man gjennom fellesinstitusjoner, som WTO, reduserer mindre staters frykt for økonomisk sårbarhet på grunn av regelverket i de ulike organisasjonene.

Konstruktivisme

Alexander Wendt stiller spørsmålet om preferanser kan betraktes som gitte. Han mener at identitet kan knyttes opp mot atferden aktørene utspiller på den internasjonale scenen. Interesser er også knyttet opp mot denne identiteten. For å forstå Norge, USA og Russlands interesser må man ikke glemme at deres interesser er knyttet opp mot deres egen identitet.

Dog ligger ikke denne identiteten fast. Den utvikles og begrenses gjennom interaksjon med andre stater. Med det menes at felles oppfatninger, forventninger og roller spiller en sentral rolle i hvordan stater agerer. Denne teorien kalles for konstruktivismen.

Konstruktivister prøver å analysere forholdet mellom struktur og handling. Eksempelvis er institusjoner viktige som desentraliserte myndigheter mellom stater. Samtidig mener konstruktivistene at institusjoner har ideer som kan endres på gjennom sosial interaksjon. Altså er ingenting statisk.

Norge og Russland i nord Norge agerer etter både liberalismen og konstruktivismen i nordområdene. Delelinjeavtalen mellom Norge og Russland fra 2010 er et eksempel på dette. Avtalen sikret enighet om viktige spørsmål knyttet til petroleumsutvinning og fiskeri. Dette hadde vært en pågående konflikt helt tilbake til Sovjetunionen eksisterte. Avtalen bidro til en «rettslig klarhet og innenfor rammen av moderne folkerettslige prinsipper for maritim avgrensning».

Etter at krigen i Ukraina tok seg opp i fjor, truet Russland Norge med å skrinlegge avtalen. Fra russisk hold kom det beskyldninger om at Norge hindret mulighetene for matforsyninger til de russiske bosetningene på Svalbard. Bakgrunnen for «hindringen» lå i at russiskregistrerte kjøretøy ikke fikk kjøre over grensen til Norge ved Storskog grunnet sanksjonene av krigen.

Likevel løste saken seg ved at en norsk transportør hentet to containere i Murmansk og deretter seilte tilbake til Tromsø før den videre satte kursen til Barentsburg på Svalbard. Her følges også konstruktivismen opp, siden strukturen i teorien kan endre seg. Selv om Norge på den ene siden har prøvd å sanksjonere Russland i størst mulig i tråd med EUs sanksjonsregelverk, hjalp vi den russiske bosetningen i Barentsburg med nødvendighetsartikler for å unngå forsyningssvikt.

Dermed opprettholdt Norge oppfattelsen av at man er en nasjon som viser «humanitet og solidaritet». På 2000-tallet antok UD at petroleumsressursene på norsk side i Barentshavet kunne tiltrekke seg interessen til kunder i det europeiske markedet. Det skulle likevel vise seg at denne interessen var laber, fordi man mente at petroleumsforekomstene i nordområdene ikke ville øke landenes energisikkerhet.

Ny vår for Barentshavet

Det er delvis rett at petroleumsforekomstene i Barentshavet har vært mindre enn antatt i tillegg til at faktorer til høyere og bedre beredskap og infrastruktur er annerledes enn i Nordsjøen. Likevel har krigen i Ukraina gjort at Barentshavet har fått en ny vår. Equinors LNG-anlegg på Melkøya utenfor Hammerfest står for fem prosent av Norges totale gasseksport.

Anlegget er derfor med på å forsyne Europa med gass som aldri før gjennom «Snøhvitfeltet». Samtidig er det ventet at produksjonen på «Johan Castberg» vil starte opp i fjerde kvartal neste år. Alt dette gjør at Europa i betydelig større grad er med på å frigjøre seg fra russisk olje og gass og dermed klarer å nå sine mål med å være energiuavhengig fra Russland innen 2030.

Norges rolle opp i det hele er å sørge for å være en pålitelig leverandør til det europeiske markedet, samtidig som man tilrettelegger for at det investeres mer på norsk sokkel for å utvinne i fremtiden. Her spiller også konstruktivismen inn, fordi «pålitelighet» er viktig for Norge og leverandørene på norsk sokkel.

Siden Norge ikke bruker petroleumsressursene som pressmiddel mot Europa, vet EU at de får stabil import av olje og gass i flere tiår fremover fra Norge. Som en demokratisk stat hviler dette prinsippet om å være pålitelig inn i vårt selvbilde. Med en krig som herjer i Europa, er det liten tvil om at gasseksporten til EU styrker Norges renomme på den internasjonale arenaen.

Realisme

Realismen innenfor internasjonal politisk teori beskriver verden som et anarki. Det er fravær av regler og institusjoner. Makten staten innebefatter seg med er å bruke som et middel for å sikre sine egne interesser. Realismen mener staten er den avgjørende faktor på den internasjonale arenaen. Hans Morgenthau, idémakeren bak realismen, anser mennesker som rasjonelle, politiske vesener som streber etter makt for å nå sine interesser.

I overført betydning er det avgjørende innenfor realismen at statene når sine interesser, enten om de økonomisk eller militært. Staten er overlatt til seg selv. Verden består av knappe ressurser. Thomas Hobbes’ uttrykk «alles krig mot alle» beskriver den klassiske realismen i et nøtteskall: Det handler om å overleve.

For Norges del har det vært viktig å følge etter EU i sanksjonslovgivningen mot Russland som følge av krigen i Ukraina. Men det gjelder ikke på alle områder. Norge har gjort et særunntak, når det kommer til sanksjoneringen av russiske fiskefartøy. Sammen med Færøyene har Norge gjort et unntak fra EUs sanksjonsregelverk.

Begge land har tillatt at russiske fiskefartøyer kan legge til kai i norske havner, uavhengig av at fartøyene har sertifiseringer som er i tråd med sanksjonsregelverket til EU. Dagens Næringsliv har i en rekke saker vist til hvordan regjeringen bevisst unnlot å følge opp oppfordringen fra EU.

Dette selv om Sjøfartsdirektoratet var krystallklare på at regjeringen ville bryte sanksjonsregelverket. Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) innrømmet i et brev til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité at Norge uansett ville fortsette som før ved å tillate russiske fiskefartøy adgang til norske havner.

I ettertid har regjeringen strammet inn, slik at russiske fiskefartøy kun kan legge til kai i tre norske havner: Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø. For å forstå tanken bak regjeringens vegring lå frykten for at den norsk-russiske torskebestanden kunne ryke. Argumentet deres var at man var avhengig av en langsiktig havforvaltning av nordområdene hvor verdens største torskebestand befinner seg.

Her vektlegges realismen som en sentral faktor bak regjeringens beslutning. Selv om man avfinner seg med å følge opp sanksjonene, gjør man unntak på noe som kan ramme sin egen, men også den europeiske befolkningen. Ved at torskebestanden hadde røket, ville det fått fatale konsekvenser for et svært gyterikt område som Barentshavet er for den norsk-russiske torsken.

Bruker ulike taktikker og teorier

Norge tenker her på seg selv og sine egne interesser i argumentasjonen, fordi det vises til hvor viktig avtalen med Russland er for havforvaltningen i nordområdene. Derfor kan man også knytte denne betente saken opp mot konstruktivismen. Grunnen er at den belyser Norge som en sjønasjon, som ivaretar dens viktige forpliktelse av en bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene i nordområdene.

Oppsummert bruker Norge ulike taktikker i tråd med forskjellige teorier når det passer seg. Alt i alt er kjernen av handlingene basert på hva som tjener Norge på kort og lang sikt. Ulike regjeringer har utvist liten endring i hvordan Norge agerer i nordområdene. Det spørs om dette likevel kan fortsette.

Storting og regjering er tjent med å se på nordområdene fra nye perspektiver, når nye hendelser har stor innvirkning for både Norge, Europa og verden. Dette gjelder særdelesett innenfor domenene energi, fiskeri og militæret.