Er det USA som eskalerer konflikten i Midtøsten?

«Selvfølgelig er det ikke vanskelig (isolert sett) å forstå USAs motivasjon. Angrepene mot skipstrafikken i Rødehavet er fullstendig uakseptable», skrev Henrik Thune på Facebook. Likevel advarte han mot USAs gjengjeldelsesangrep mot 85 militser i Syria og Irak i helgen. Thune har bred utenrikspolitisk erfaring, med bakgrunn fra NUPI, SMK og UD som statssekretær. 

I tillegg til angrep mot sivil skipsfart i Rødehavet har Iran-støttede militser gjennomført 170 angrep mot amerikanske baser i området. Tre amerikanske soldater mistet livet i angrepene. President Biden omtalte de amerikanske angrepene natt til sist lørdag som begynnelsen på et amerikansk svar. 

Det er denne strategien Henrik Thune satte spørsmålstegn ved. I FNs sikkerhetsråd har Kina og Russland anklaget USA for å øke spenningene i regionen. Aftenposten gjenga Thunes analyse, som oppsummert sier at de amerikanske motangrepene:

• Utgjør en uproporsjonal og antagelig unødvendig eskalering.

• Undergraver USA og Vestens posisjon i Midtøsten og globalt.

• Er til Irans fordel.

• Gjør situasjonen i Rødehavet og Irak farligere og mer risikabel enn nødvendig.

I USA har det vært mindre kritikk av Bidens angrep, og fra republikansk hold har det heller vært rettet anklager om at administrasjonen har svart for sent, eller at den burde ha angrepet mål i Iran.

Kjetil Selvik er forsker ved NUPI, hvor han befatter seg med mellomstatlig konflikt og rivalisering i Midtøsten. Han gir utfyllende svar for å få oversikt over situasjonen:

– De amerikanske angrepene var gjengjeldelse mot angrep fra ulike Iran-støttede militser, mot både amerikanske baser i regionen og handelsskip. Hva ønsker Iran å oppnå med å støtte disse militsene?

– Iran bruker disse gruppene for et dobbelt formål. For det første, som en form for avskrekking for å oppnå strategisk dybde. Slik at de kan svare på eventuelle angrep mot seg selv gjennom allierte grupper i den større regionen. Dette er et defensivt formål, og her er Hizbollah den viktigste aktøren. Iran vet de er underlegne USA i konvensjonell militær styrke. Så er det et annet formål, som er tydeligere etter 7. oktober, nemlig å øke kostnaden for USA ved å ha en tilstedeværelse i regionen. Igjen, uten å komme i direkte konfrontasjon med USA, men likevel kunne legge til rette for at disse gruppene kan bruke militære virkemidler. Det må ikke forstås som at Iran beordrer dem til å angripe, men de vet at disse gruppene er interessert i å angripe. Dette legger Iran til rette for. Dersom USA må trekke seg mer ut av Syria og Irak, er det positivt både for militsene og for Iran. 

Selvik viser til at Iran, helt siden 1979, har hatt som mål å «eksportere revolusjonen» og oppmuntre til en folkelig bevegelse mot vestlig-støttede ledere i regionen. Han understreker likevel at den revolusjonære gløden ikke er av vesentlig betydning lenger. 

Eskaleringen Henrik Thune mener USA nå bidrar til, er ikke umiddelbart enkel å få øye på. Kata'ib Hizbollah-militsen i Irak har varslet at den vil trappe ned sine kamphandlinger. Iran har på sin side trukket personnel ut av Syria. 

– Det later til at gruppene som har stått bak angrepene varsler at de vil trappe ned angrepene. Hvordan skal man tolke slike, blandede signaler?

– Det er ganske sannsynlig at Iran syntes militsene gikk litt for langt da amerikanske liv gikk tapt. Det er ikke sikkert at gruppen som stod bak det dødelige angrepet hadde iransk grønt lys til å gå frem som de gjorde. Selv om Kata'ib Hizbollah er alliert med Iran, har den sin egen konflikthistorie med USA og sin egen agenda. USA drepte deres leder i 2020, Abu Mahdi al-Muhandis, i samme angrep som tok livet av den iranske generalen Qasem Soleimani [forhenværende leder for Quds-styrken, en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner, red. anm.]. Kata'ib Hizbollah har altså sine egne motiver for å gå etter amerikanske liv, og de har selvstendig militær kapasitet. Kata'ib og Iran er enige om retning, men kan ha forskjellige vurderinger av taktikk. Jeg tolker uttalelsene som et signal til Iran om at de hører hva Teheran mener og lover å begrense seg litt. 

– Dette støtter ikke helt opp om en antagelse om at USA har bidratt til eskalering?

– Det kommer an på hvordan man ser det. Om vi tenker på utviklingen siden 7. oktober, så har den vært jevnt eskalerende. Det amerikanske angrepet tok forsåvidt spenningen til et nytt nivå, men det var også deler av det som ikke var så eskalerende som det kunne ha vært.

Selvik viser til at USA advarte om motangrepene på forhånd, og at det ga Iran og militsene tid til å forberede seg. I tillegg ble angrepene gjennomført med bombefly på sorti helt fra Texas, og ikke fra de amerikanske installasjoner i området – noe som kan sees på som et forsøk på å holde baser og angrep adskilt. 

– Iran rakk å trekke personell ut fra Syria og Irak før angrepet. Slik forsøkte USA å forhindre en videre eskalering. 

– Hadde USA noe annet valg enn å gå til motangrep?

– På overordnet nivå kan man vel si at man alltid har et valg om ikke å respondere. Det må være lov å tenke såpass utenfor boksen at man kan se for seg en annen måte å drive internasjonal politikk på enn å bombe. Men om det ligger fast for USA at de skal fortsette å ha militær tilstedeværelse i Syria og Irak, så kan de ikke la amerikanske liv gå tapt uten at det får konsekvenser og svar. Det er også et spørsmål om vektingen. Det er litt å angripe symptomene i stedet for å gå etter rotårsaken. Alternativet ville vært å gå mye tyngre på Israel for å få dem til å godta en våpenhvile. 

– Det pekes gjerne på at Iran og militsene har trappet opp sin aktivitet som respons på krigen i Gaza. Samtidig viser du til en eldre historikk her. Hvor reell er Israels pågående kamphandlinger som motivasjon?

– Den er helt reell, uten tvil. Men den blir også brukt som et redskap for å mobilisere støtte i regionen. Det er også viktig å huske at konflikten mellom USA og noen av disse gruppene går tilbake til 2003. Kata’ib Hizbollah har for eksempel angrepet amerikanske soldater helt siden da. De er et gammelt sår for USA og vise versa. Problemet i Syria og Irak oppstod ikke 7. oktober, men folk i regionen generelt og da spesielt disse gruppene er oppriktig provosert over krigen i Gaza. 

– Henrik Thune antar at USAs siste bombing kan være til Irans fordel. Hvordan kan Iran tjene på dette?

– Det er også litt både-og. De rammer jo kapasitetene til grupper som inngår i Irans allianse og legger press på dem. Men det er klart at det som er til Irans fordel er at opinionen er veldig kritisk til at USA angriper militære mål og tar seg til rette i Syria og Irak, slik at disse gruppene får en form for opinion med seg. Men det er veldig delte meninger om gruppene i disse landene. Mange sunniarabere og kurderne kunne for eksempel vært positive til enda sterkere bombing av disse gruppene.