Noor kaller det fordommer, jeg kaller det debatt

Linda Noor svarte nylig på stortingsrepresentant Mahmoud Farahmands og min kritikk av Rabita-moskeen i henholdsvis Nettavisen og Minerva. Men svaret viker dessverre unna for mye av kjernen i kritikken – på en måte som også illustrerer hvorfor det er vanskelig å få til god debatt: For der Farahmand skriver at muslimske miljøer likestiller legitim kritikk med rasisme, svarer Noor med å si at hans tekst kan nøre opp under konspiratoriske forestillinger.

Hvis debatt av Farahmands type er farlig, kan vi slå av lyset og avvikle den offentlige samtalen. Men det er det ikke: Det er alminnelig religionskritikk, og det fører sjeldent til noe som helst annet enn et opplyst samfunn.Konteksten er også viktig: Farahmand skrev sitt innledende innlegg i etterkant av at en mann med nettopp muslimsk bakgrunn er tiltalt for terror mot homofile mål. Da er det parodisk at Noor mener det er Farahmands innlegg som bidrar til fare. Det er heller ikke en overdrivelse å si at det ikke var Farahmands ord som bidro til drapsforsøket på Rushdie.

Både Farahmand og jeg forsøkte å sette lys på potensielt problematiske aspekter ved muslimske organisasjoner i Norge. Om man er enig eller uenig, så krever mange av disse spørsmålene gode svar, snarere enn beskyldninger om at man driver med «farlig mytespinning», som er Noors karakteristikk av Farahmand tekst.

Falske ekvivalenter

Et av punktene i min kritikk var Rabitas bånd til Det muslimske brorskapet, eksemplifisert ved den klare støtten fra Basim Ghozlan – og hvordan de er blitt utydelig kommunisert. I min tekst stod det ved en inkurie at Basim Ghozlan er styreleder i Rabita – det korrekte er styremedlem. Noor nedtoner hans rolle til å være «en av de samfunnsaktive stemmene i Rabita». Men Ghozlan har ikke bare vært moskeens mest profilerte person i en årrekke, han er også styreleder i System invest, selskapet som eier Rabitas eiendommer verdt 14 millioner kroner i 2020.

Og Ghozlan sier altså i Minerva-intervjuet at de støtter brorskapet. Rabita er medlem av Council of European Muslims, brorskapets organisasjon i Europa. Noor forsøker å fremstille brorskapet som en mangslungen bevegelse, med stort rom for menneskerettigheter, demokrati og sekulær tenkning. Men denne fremstillingen halter, ikke minst når Noor ganske oppsiktsvekkende skriver at hun lar seg inspirere av vekkelsespredikanten Yusuf Al-Qaradawi, som har vært en helt sentral teolog i Brorskapet. Han har for eksempel uttalt at t pisking er en passende straff for homofile. Ghozlan har flere ganger fremstilt Al-Qaradawi som en moderat røst mot ekstremisme, og Noor trekker frem de samme sidene ved ham i sitt svar til meg. Ja, erkjenner hun, han har problematiske sider, men sammenligner beundringen for brorskapspredikanten med å la seg inspirere av de amerikanske grunnlovsfedrene gitt de støttet slaveri.

Men sammenligningen holder ikke. Slaveriet ble avskaffet i USA i 1865. Vi ville ikke trukket frem sprell levende slaveeiere som inspirasjonskilder i dag. Og mannen Noor lar seg inspirere av, er altså for pisking – i dag. Det er en falsk ekvivalent, og vakkert er det ikke.

Man kan sikkert la seg inspirere av Al-Qaradawis fokus på wasatiyyah – eller moderasjon – som Noor skriver mye om i sitt svar. Men betydningen av disse begrepene blir ulne i lys av hva Al-Qaradawi faktisk står for, og i lys av at det synes viktigere for Rabita å pleie et godt forhold til ham enn å kjempe mot disse sentrale delene av hans teologi. Det er også på den bakgrunn man må forstå at den svenske rapporten fra Myndigheten för samhällsskydd och beredskap, Muslimska Brödraskapet i Sverige. Den er tydelige på følgende: Brorskapet ønsker en religiøs stat, med sharia i bunn, i strid med vestlig verdier. Om så brorskapet har mange grener, er den korte avstanden mellom Al-Qaradawi og Rabita alt annet enn betryggende.En annen falsk ekvivalent gir Rabita når daglig leder Imen Hasnaoui i Nettavisen svarer på kritikk om kjønnsdeling i moskeen ved å si at kjønnsdelte aktiviteter er ekvivalenten til damefotball. Noor skriver selv i sitt svar at «det har også synagogen».

Men damefotball er kjønnsdelt på grunn av fundamentale forhold ved menns og kvinners biologi. Om man mener at det er ekvivalent på troens domene, er det jo nettopp det som er gjenstand for kritikk. De fleste mennesker i Norge forstår dessuten at også menn kan være til stede der kvinner spiller fotball. Så gjelder denne kritikken også synagoger. Men også her er det en forskjell som Noor hopper over – nemlig at summen av kjønnssegregerende praksis og kjønnet teologi er større og mer alvorlig i islam i Norge enn det er blant norske jøder. Det er viktigere å utfordre denne praksisen i miljøer der troende ønsker segregert svømmeundervisning, der barn går med hijab og der kvinner i mindre grad deltar i arbeidslivet, enn å kritisere en bitteliten synagoge, der medlemmene i de aller fleste andre sammenhenger er blant de mer likestilte i landet.

Vil legge føringer for debatten

Og det er derfor det er interessant at Ghozlans på opptak sier at Rabita lar seg inspirere av og støtter Brorskapet – på samme tid som andre talspersoner for moskeen tåkelegger båndene. Det er en nyhet!

Opptaket er 44 minutter langt og Ghozlan fikk mulighet til å rydde opp i mange formuleringer, slik man gjør i medier som spiller med åpne kort og legger pressens Vær varsom-plakat i bunn for virksomheten. At Noor mener jeg bør konsultere henne og Ghozlan for å få akkurat de utdypingene og nyanseringene hun mener er viktigst, inngår i en serie av krav om hvordan islamkritikk skal utformes: I 2016 skrev Noor under et opprop der hun ber norske redaksjoner stramme inn grensene for kritikk.

Hva som får henne til å tro at jeg er nødt til å be henne og en mektig og bemidlet moske om oppklaringer eller råd for å skrive i redaktørstyrte medier, er det bare himmelen som vet. Noor har dessuten blokkert meg i sine kanaler i sosiale medier, så åpenheten er ikke stor.

La meg enkelt forklare hva mitt anliggende er: Jeg ønsker ikke bo i et samfunn der moskeene legger føringer for hvordan leve og hvordan homofile skal behandles. Det er nok for meg. Hverken jeg eller noen andre trenger å ty til kirke, moske eller grunnlovsfedre for å mene noe som er så åpenbart og viktig.

Noor mener jeg har fordommer. Jeg kaller det debatt.